Thrice – Alle gode ting er tre

Jalet er internasjonalt anerkjent for sine storslåtte, tverrkunstneriske produksjoner, som gjerne forener dans, skulptur og videokunst i romlige installasjoner som utfordrer og utvider publikums opplevelse av dans og bevegelse. Hans tro på dansens evne til å fornye seg gjennom interreaksjon med andre kunstformer, har resultert i samproduksjoner med blant annet performancekunstneren Marina Ambramovic, komponisten Ryuichi Sakamoto, filmskaperen Luca Guadagino og popikonet Madonna.

Når NSP inviterer til en helaften med tre av Jalets koreografier, er det i et mer intimt format, der en minimalistisk utforsking av bevegelse står i sentrum. En inspirasjonskilde for Jalet har vært Octavio Paz’ dikt «Vind, vann, stein», og naturkreftene er en rød tråd gjennom de tre sekvensene: Gusts, Médusés og Brise-lames, som til sammen utgjør forestillingen Thrice.

De tre kortere koreografiene er satt sammen til en helhetlig forestilling. Gusts er ny for anledningen, Médusés er en trio hentet fra forestillingen Les Médusées (2013), og Brise-lames ble opprinnelig skapt som film under koronapandemien i 2020. Forestillingen hadde premiere på Scene 2 i Operaen i Bjørvika 21. og 22. juni, og vises igjen i Bærum Kulturhus 24. og 25. september.

Tatt av vinden

En dyp during glir over i en brummende maskinlyd idet et fargerikt gulv rulles ut og bringer med seg tre fargesprakende skikkelser som ligger livløse. Lyden kommer fra en saksofon som spilles av Bendik Giske, som også har komponert musikken. Han kommer spillende ut av mørket, og musikkens karakter endres idet han blåser liv i danserne med saksofonen. Det er som om han jager dem, styrer dem som marionetter. De beveger seg konstant i ring, langsomt og plastisk – tidvis unisont, men etter hvert med individuelle, repeterende bevegelsessekvenser. Gulvet de danser på er en fargerik, mosaikkaktig flate som gir assosiasjoner til barndommens stjernekikkerter, hvor fargene og mønstrene ble endret i takt med bevegelsen.

«Gusts» er det engelske ordet for vindkast, og vindens brå skift gjenspeiler både musikken og koreografien hvor enkeltdansere brått bryter ut av den sirkulære, monotone bevegelsesrytmen og kaster seg ut i en egen ny sekvens, for å bli hentet inn i trioen igjen.

Bevegelsesspråket er ekstremt: Danserne strekker, bøyer, vrir og vender seg i repeterende, nærmest akrobatiske posisjoner, som gir assosiasjoner til både slangemennesker og fugleunger som hakker seg ut av egget. Det er dyrisk, intenst og fascinerende, og det bygger seg opp i lydnivå og tempo, før et nytt underlag skal legges. De tre første danserne rulles ut, og en akrobatisk og komisk tegneserieaktig «overgangsdans» leder oss til neste avsnitt: Médusés.

Tidens forgjengelighet

Trioen Médusés er opprinnelig en del av Jalets berømte vandringsforestilling Les Médusées skapt for Louvre-museet i Paris i 2013. Tematisk er den knyttet til myten om Medusa, og utforsker makt, stillstand, opphør av tid, transformasjon av kropp. Tre kvinner, kledd i kjoler av hvite stoffstrimler, danser en hakkete, mekanisk dans der bevegelsene isoleres til ett og ett ledd slik at armen, benet, hoften eller nakken stadig får en ny og overraskende knekk. De mekaniske bevegelsene forsterkes av musikkens dunkende rytme, og utføres med imponerende presisjon. Også i denne koreografien beveger danserne seg sirkulært i rommet. Kroppenes kantete, harde bevegelser som utføres i en ring på gulvet gjør at de lette stoffstrimlene i kjolene flyr lett i lufta. Samspillet mellom de hakkete bevegelsene, den sirkulære formen og den organiske flyten i kjolene skaper et uvanlig fascinerende uttrykk. Duren vender tilbake, et nytt underlag legges, et flygel kommer inn og i en enkel lysstripe skimtes ni gråkledde skikkelser på kne.

Bølger, brytning, beskyttelse

Tittelen Brise-lames viser til bølgebryteren – en konstruksjon som fungerer som beskyttelse og lar bølgene bryte før de treffer land. Ni gråkledde dansere sitter på kne i en rekke, og i det dunkle lyset aner vi små langsomme bevegelser som ruller fra en danser til en annen. Bevegelsene vandrer fra person til person i en evig strøm som er medrivende og dypt fascinerende. Det starter i det små, men utvikler seg til større sirkler og bevegelser i alle rommets retninger og nivå.

Koreografien utforsker kroppens møte med tyngdekraften, og skaper en spenning mellom å miste og gjenvinne kontroll, som jeg oppfatter som nært beslektet med Doris Humphreys forståelse av fall and recovery. Det elektroniske lydbildet, den meditative pianoklangen og de evig rullende bevegelsene gjør at danserne nærmest blir til vann i bevegelse. Det er dypt fascinerende å se hvordan kroppene snor, svaier og strekker seg med imponerende flyt og presisjon. For publikum kan det se ut som om bevegelsene triller tilforlatelig ut av dansernes kropper, men denne koreografien krever nyansert og presis utførelse – noe NSPs dansere behersker til fulle. Etter en gripende, stormfull og tidvis meditativ bevegelsesreise «i vann», lander etter hvert danserne på underlaget, hvor de «fyller hullene» som rullesteiner som finner sin «landingsplass».

Verdifull gjenbruk

Brise-lames ble opprinnelig koreografert av Damien Jalet og Aimilios Arapoglou for Pariseroperaens ballett under koronapandemien, men da premieren måtte avlyses, ble det laget film av verket. At dette gripende og vakre verket nå får nytt sceneliv gjennom NSPs samarbeid med Jalet og Arapoglou, er både betydningsfullt og gledelig.

I et tradisjonelt tredelt program vises ulike koreografier avbrutt med applaus og ofte pause mellom hvert verk. Det er dristig å sette sammen tre små enkeltstående verk til et større verk og samtidig «selge» dem som både deler og helhet. Konseptet utfordrer publikum og skaper rom for undring og fortolkning. Forrige gang Jalet samarbeidet med NSP (og Iceland Dancecompany) ble en blanding av nye og eldre koreografier satt sammen til en vandreforestilling i Vigelandsmuseet hvor dansen gikk i dialog med rommene og skulpturene. Denne forestillingen, DuEls, ble senere til en prisbelønnet film regissert av Jonas Åkerlund.

Damien Jalets tverrkunstneriske tilnærming gir hans arbeider en særegen koreografisk signatur hvor kraftfull og intens dans foregår i komplekse rom. Han utfordrer gjerne tradisjonelle sceniske konvensjoner og bygger scenerom som tvinger frem nye bevegelser hos danserne, som i forestillingen Skid, der han bygde en scene med 34 graders helning, og der all dansen foregikk på dette «skråplanet». Jalets verk overskrider ofte tradisjonelle grenser mellom ulike kunstformer, samtidig som dansen og den kroppslige uttrykket står sentralt. Hans evne til å skape dans gjennom å smelte sammen ulike kunstformer i koreografier som både kan være sensasjonspreget og gi rom for refleksjon har gitt Jalet berettiget stjernestatus

 Thrice inviterer til en helhet som ikke er åpenbar, men som er kunstnerisk forankret og fungerer godt. På vei ut av operaen høres mange begeistrete samtaler om både vann og vind.

Forestillingen vises igjen på Bærum Kulturhus 24. og 25. september – en opplevelse det virkelig er verdt å få med seg.