«The walls were always there»

Siden festivalen ble arrangert for første gang for fjorten år siden, har den strevd med å finne sin plass i norsk kulturliv. Til å begynne med var den knyttet til utdelingen av Den internasjonale Ibsen-prisen, som Peter Brook var den første til å motta. Etter at prisen ble flyttet til Nationaltheatret, har festivalen fokusert på stipendene som annet hvert år deles ut til «nyskapende prosjekter innen dramatikk og scenekunst … som stimulerer til en kritisk debatt». Ibsen Scope Grants (tidligerre Ibsen Awards Scholarships) har så langt støttet 46 prosjekter fra cirka 30 forskjellige land. Som kjent har Coronaviruset rammet scenekunstnere hardt og i 2021 måtte Ibsen Scope-festivalen utsettes. Viruset preget til en viss grad festivalen som endelig ble holdt 11. og 12. mai i år i Teater Ibsen i Skien, med historiens makt som hovedtema. Folk hadde strømmet til fra flere land hvor restriksjonene ennå er i hevd, så munnbindene gikk fomlende av og på, det var en viss forvirring ved håndhilsning og mange snakket om isolasjon og online-forestillinger. Men etterhvert slappet alle av i det fine vårværet og møtet mellom internasjonale og norske deltakere ble til slutt en fest og hyllest til scenekunsten, som også var åpen for publikum.

Samarbeid med Dramatikkens hus

«Veggene var alltid der» er en setning som går igjen i Hypothermia, den poetiske monologen av dikter og dramatiker Rawdna Carita Eira som åpnet festivalen. Eira snakket om internatveggene som sluttet seg om samiske barn under Norges assimileringspolitikk, men for meg sto de også som et bilde på veggene denne festivalen bidrar til å rive, nemlig grensene mellom land og scenekulturer. Denne var en av fire forestillinger produsert av Ibsen Scope i samarbeid med Dramatikkens hus, der kvinnelige norske dramatikere framførte egne, nyproduserte tekster. Hanne Ramsdal bidro med What next, et forsvar av ytringsfrihet, og Runa Borch Skolsegs «polyfoniske monolog» Say you’ll be there dukket opp på forskjellige måter gjennom hele festivalen. Spesielt vakker var Mari Hesjedals Over, en tekst om tro, forbudt kjærlighet og uønsket svangerskap som hun framførte med stor dybde, verdighet og innlevelse. Den skulle jeg gjerne ha sett på scenen igjen.

Ibsen Scope Grants-vinnere

Det var intet mindre enn ni forskjellige stipendmottakere som presenterte prosjektene sine i tre økter under den første dagen på festivalen. Først ute var tre prosjekter fra Midtøsten: Up there, en produksjon som vil ta reisen til to Ibsen-oppsetninger i et syrisk kvinnefengsel for tretti år siden, den teoritunge iranske Rosmer’s syndrome, og Crossing the dessert, et koreografisk prosjekt om en enke fra Libanon som nekter å la seg kue.

Jeg har stor tro på det som kan komme ut av de tre latinamerikanske prosjektene. Brasilianske Camila Bauer, som mottar Ibsen-stipendet for andre gang, presenterte Instinct, som tar utgangspunkt i president Bolsonaros forsvar av tortur, homofobi og likegyldighet overfor naturødeleggelse, for så å vende blikket til våre slektninger apene. Noen husker kanskje chilenerne Nico Espinoza og Juan Pablo Troncoso fra Ibsenfestivalen i 2018, der de deltok med en oppsetning av En folkefiende. Nå var de tilbake i Norge for å presentere sitt nye Ibsen-prosjekt: In every soul there is a black stain that needs to be obscured. Det blir interessant å se denne forestillingen basert på Samfundets støtter, som plasserer familien Bernick i opptøyene som fant sted i Chile i 2019 og som førte til opprettelsen av en folkekonvensjon som i dag utarbeider en ny grunnlov som forhåpentligvis vil erstatte den Pinochet-diktaturet satte i kraft for førti år siden. Veldig lovende virket også prosjektet Our beloved general, av Luis Ayhllón, som flytter Gengangere til dagens Mexico. Her møter vi enken etter en general og hennes sønn Oswaldo, som akkurat er kommet hjem fra Harvard. I produksjonen kommer den heroinavhengige enken til å ta oppgjør med den voldelige og alkoholiserte mannen hun ble undertrykket av.

I tredje økt presenterte Sybil Kempson og Daniel Brunet A Bee in the Heart of Her, et vilt og ganske morsomt tospråklig prosjekt. Den norske dramatikeren Ibrahim Fazlic framførte noen monologer fra sin originale Torvald, der han skal gå inn i Et dukkehjem inspirert av nye kjønnsroller og med store mengder ironi. Store forventninger knytter jeg spesielt til prosjektet They have already left, der serberen Andrej Nasov utfordrer glemselen som har lagt seg over landet hans ved å ta opp krigsforbrytelsene mot bosniske muslimer under Jugoslavia-krigen. Hvordan iscenesetter man folkemord?, spør den modige Nasov seg, som ikke viker tilbake for å se sin egen skyld i øynene. Smakebitene han ga oss pekte mot en poetisk estetikk som kanskje gjør det mulig å åpne dørene til det grusomme.

Multitude of Peer Gynts

Yudi Ahmad Tajudim og Ugoran Prasad, fra indonesiske Teater Garasi, vant Ibsen-stipendet i 2019 for et prosjekt som bruker den «globale landstrykeren» Peer Gynt til å fortelle historier om mobilitet, grense-kryssing og hjemløshet. Nå var de tilbake i Skien med en «broken lecture performance» som viste hvordan de har samarbeidet med kunstnere fra Indonesia, Japan, Vietnam og Sri Lanka i de siste tre årene. Selv om prosjektet begynte som planlagt med å reise til forskjellige land for å skape lokale forestillinger, så scenekunstnerne seg nødt til gå digitale og opptre online etter hvert som viruset stengte dem inne. Blant forestillingene de presenterte gjorde Monopoly: the asylum edition spesielt inntrykk på meg. Det utrolige kroppsspråket til regissør og skuespiller Andreas Ari Dwianto, spesialisert på mimekunst, ga bilder som kommer til å sitte lenge i min hukommelse.

Studentenes øyeblikk

Det er også i ferd med å bli en tradisjon på Ibsen Scope-festivalen med å vise en produksjon av masterstudentene på Kunsthøyskolen i Oslo. Dessverre har Ibsen Scope-siden vært nede siden fredag i forrige uke, så jeg får ikke med navnene på de seks studentene som står bak Sluket. Men de tok oss ut av Teater Ibsen og ledet oss ned i et åpent og lyst parkeringshus. Ved inngangen fikk vi delt ut sandpapir og små trefisker, og den lekne gjengen med teaterfolk pusset i vei og skapte fine lyder i rommet helt til en overfylt bil med støyende musikk kjørte ned i parkeringshuset. Ut av den kom seks jenter kledd i lyse farger og varierte islendere. Uten andre ord enn den ene låten som de mer skrek ut enn sang, bød studentene på en sterk visuell opplevelse. Jeg ser frem til å følge denne gjengen videre.

Zoukak Theatre Company

Den libanesiske teatergruppen Zouzak er snart stamgjester på festivalen, og i år opptrådde de to ganger. Zoukak kom for første gang til Ibsen Scope i 2013, med Lucena. Obedience training, en fargerik, rotete og til tider virkelig morsom iscenesettelse av enkelte scener i Kejser og Galilæer, som ble spilt igjen under årets festival. I 2019 framførte Zoukak I hate theatre, I love pornography, en oppsetning basert på Samfundets støtter og En folkefiende. Og i år vendte de tilbake til Kejser og Galilæer med den bekmørke forestillingen The Rave Empire. Man kan lure på hva som har skjedd mellom den livlige første forestillingen som fikk meg til å tenke på Monty Python og årets apokalyptiske forestilling. Zoukak utsatte oss for halvannen time med dundrende techno-musikk og skuespillere som for det meste satt foran PC-skjermer og leste opp tunge tekster. Et øyeblikk var jeg redd for at dette skulle sette punktum for festivalen, men heldigvis kom Skolsegs monolog oss til unnsetning. Før vi tok avskjed, leste vi sammen den siste delen av teksten hennes: «I’m still in love with you I wrote in my arm…».

Det var en glad og utslitt gjeng som tok fatt på hjemveien. Vi la bak oss to intense og givende dager. Vertene for arrangementet var Kai Johnsen, kunstnerisk leder for Ibsen Scope-festivalen, og Hilde Guri Bohlin. De litt rotete presentasjonene deres greide å skape hyggelig stemning og fikk folk til å føle seg hjemme. Jeg så bosniere prate med serbere, muslimske kvinner danse med utslått hår og libanesiske barn løpe ubekymret i gården. Jeg har lært mye om det som foregår rundt omkring i verden, og ikke minst om hvordan teaterfolk griper inn i situasjonene de er kastet ut i. I diskusjonen rundt soft diplomacy og pengesløseri i kulturen er jg ikke i tvil om at det er en storartet idé å bruke norske penger til å støtte engasjert teater av høy kvalitet rundt omkring i verden. Under festivalen gir dessuten møtet mellom utenlandske gjester og norske dramatikere og utøvere anledning til en berikende utveksling. Det hele var en stor opplevelse som kan bli enda bedre hvis et større publikum tar veien til Skien om to år, når Ibsen Scope-festival arrangeres neste gang.

(Publisert 18.05.2022)