
Te og uhyrligheter
Strålende skuespillerarbeid og dagsaktuell tematikk til tross: «Ensom flukt» på Teater Ibsen forvirrer mer enn den berører.
Caryl Churchills «Ensom flukt» er en underlig tekst. Teknisk sett er den god; dialogen mellom de pludrende,
te-drikkende damene flyter godt og er realistisk oppstykket med bare halvveis fullførte setninger og stadig nye anslag til resonnementer som i en hvilken som helst uformell prat fire venner imellom. Innholdsmessig skorter det imidlertid både på substans og retning. Hvorfor vil Teater Ibsen presentere oss for denne teksten? Ifølge forhåndsomtalen «en varm og reflekterende forestilling om dagens samfunn sett gjennom øynene til fire eldre damer» der «te, kaker og sladder sidestilles med alvorlige katastrofer.» Det høres spennende ut! Jeg skulle gjerne oppleve eldre damer reflektere over samtiden og samfunnet mye oftere på norske teaterscener. Det burde også treffe majoriteten av kjernepublikummet godt. Så hvis dette var intensjonen skal teatret ha honnør for forsøket. Dessverre oppleves ikke problemstillingene teksten kretser rundt verken som spesielt interessante eller relevante, den klimadystopiske innpakningen til tross.
Katastrofekitsch
De tre venninnene Vi (Marit Østbye), Sally (Gretelill Tangen) og Lena (Vivi Sunde) møtes hver ettermiddag i hagen til den ene for å drikke te og skravle. Denne dagen får de besøk av en dame de har sett gå forbi på veien tidligere, Fru Jarrett (Unn Vibeke Hol). Alle fire har sin spesielle særegenhet: Vi har sittet seks år i fengsel for å ha drept mannen sin med en kjøkkenkniv (det er uklart om det faktisk var i selvforsvar), Sally er fobisk redd for katter, mens puslete Lena er deprimert og har angst og tør ikke gå noe sted. Fru Jarrett virker tilsynelatende ganske alminnelig, men viser seg å ha noe profetisk over seg der hun midt i venninnepludringen bryter ut i plutselige monologer. Her beskrives en rekke katastrofescenarier med utgangspunkt i menneskelig overforbruk og klimakollaps. Men det er vanskelig å ta inn over seg det potensielle alvoret i en tekst som åpenbart manipulativt spiller på å vekke de sterkeste følelser:
«Fire hundre tusen tonn stein betalt av toppledere rullet ned åsen og knuste hustak, hver steinblokk traff hvert sitt utvalgte barnehode.»
Det medfører en avstand til det som fortelles, som forsterkes av at scenariene assosieres med episoder fra tidstypiske dystopiske strømmeserier som A Handmaid’s Tale og den postapokalyptiske Station Eleven.
Surrealisme og slampoesi

Churchills dramatikk skriver seg inn i en surrealistisk tradisjon med referanser til Artaud, så det ville være malplassert å bebreide henne for at scenariene ikke er realistiske. Det er også noen spennende kvaliteter i teksten, i Amalie Kasin Lerstang og Kristine Helliesens oversettelse. Den flyter eksepsjonelt godt, ikke bare i dialogen, men også de lengre monologene har et medrivende driv med preg av slampoesi, der «tilfeldige», overraskende enderim fungerer som rytmiske punchlines. Både formen og innholdet er altså oppsiktsvekkende dagsaktuelt, skrevet av en dramatiker født i 1938.
Scenerommet er utformet som en inngjerdet bakhage, med bilde av en hekk i bakgrunnen. Underveis som heten stiger skiftes bildet ut med et overbefolket badebilde. Stemningen er klaustrofobisk, og innimellom høres fjern buldring som om katastrofen er på vei. På slutten velter det røyk ned i hagen, noe som gir assosiasjoner til en oversvømmelse vi har hørt snakk om tidligere. Scenografi og kostymer er ved Christina Lovery, og kombinerer hverdagslig engelsk arbeiderklasseestetikk med småabsurde innslag, som nevnte badebilde.
Sjangerforvirring
Skuespillerne gjør fine fremstillinger av fire svært ulike karakterer, og samspillet dem imellom flyter godt. Julie Ibenfeldt Lindviks regi fungerer bra når det gjelder å få frem dynamikken mellom de fire kvinnene i stykket. Samtidig er forestillingen forvirrende når det kommer til sjangerplassering, og hvordan det er meningen vi skal lese og forstå det som foregår på scenen. Dermed fremstår innholdet som fjernt og litt sært, heller enn samfunnsaktuelt. Her kunne det muligens vært tatt noen mer klargjørende regigrep.
(Publisering 25.04.2023)