Tabloid og forvirret tekst

Dritt/ La merda

Av Cristian Ceresoli

Oversettelse: Ilene Sørbøe

Regi: Audny Chris Holsen

Protagonist: Helga Guren

Rom: Arne Nøst

Lys: Norunn Standal

Lyd: Jonas Bjørketvedt

Rogaland Teater, i samarbeid Østfold Kulturutvikling & Pos Theatre Company, Frida Kahlo Productions, Richard Jordan Productions

Teaterhallen, Rogaland Teater, premiere 4.oktober, 2018

Fullt lys i sal og scene. Skuespilleren ser ut over publikum, studerer dem, hilser, nikker, før første replikk: Selvfølgelig krever det mot! Riktignok handler det om å gå over streken og frivillig oppsøke døden, slik kvinnes far gjorde, men det krever selvfølgelig også mot av skuespiller Helga Guren å blottstille seg som hun gjør. En naken kvinne på scenen i en times spill, eller rettere sagt, en avkledd kvinne; for det er mer som om hun er uten klær, enn egentlig naken. Hun forteller om sine drømmer om berømmelse, drømmen om den fine kroppen og forakten for egen kropp, om den døde farens nasjonalisme, om omgivelsenes seksualiserte mannsjåvinisme.

En internasjonal produksjon

Dritt/La merda er skrevet av Cristian Ceresoli i 2012 og dette var hans første teatertekst. Den ble produsert av Frida Kahlo Productions, Richard Jordan Productions og Produzioni Fuorivia i samarbeid med Summerhall, i følge programheftet. Videre står det at stykket er blitt produsert flere ganger, av de ovennevnte, rundt om i Europa, samt Brasil. Og med litt internettsøking, synes de produksjonene å være etter samme mal. Selv skuespillerne i disse andre oppsetningene synes å ligne Silvia Gallerano, fra premieren i 2012.

En tragedie: Man skal le.

Ceresoli kaller teksten sin en tragedie i tre satser; Lårene, Pikken og Berømmelsen, samt et motsats, Italia. Den eneste aktøren i teksten kaller han Protagonisten. Regigrepene i forestillingen er foregrepet av dramatikeren i forordet: pidestallen, nakenheten, mikrofonen, stemmebruken, lyset (og med forslag om bruk av lydkulisser, som ikke ble brukt i denne forestillingen). Skildringene kvinnen avgir er i Lårene om faren, hans kjærlighet til den italienske opprørskampen og nasjonale samling på 1800-tallet og hans selvmord, om hennes skjønnhetsbehandling, kroppslige selvhat (spesielt lårene) og hennes drømmer om berømmelse. Pikken dreier seg i hovedsak om to situasjoner der hun stiller seg til seksuelt til disposisjon, og jakten på en audition. Berømmelsen handler om alt hva hun er villig til å gjøre for berømmelsens skyld, en rolle som ei lita, feit kvinne, så hun spiser seg feit gjennom ei uke, før hun tilslutt eksploderer og all dritten kommer ut.

En tabloid tekst

Teksten er, i mine øyne, en forvirret tekst, som ikke riktig vet hva den er eller hvor den skal. Er det en allegori over kvinnens rolle i Italia, en collage av kvinneopplevelser, eller en slags feministisk bombe under patriarkalske maktstrukturer? Teksten virker mer som et utkast, en idé, som overskrifter uten brødtekst. Programheftet påstår at: «Krigen denne kvinnen utkjemper med de krevende omgivelsene bringer henne på randen av sinne og hysteri, samtidig som hun parerer dette med selvironi og selverkjennelse som vekker medfølelse og refleksjon hos publikum.» Det er en omtale som er like tabloid som teksten. Å si at teksten er sterk gjør den ikke sterk. Kvinnen er en medvitende medløper, og å kalle det for en krig mot omgivelsene blir ikke riktig. Selvfølgelig kan publikum gjøre sine refleksjoner, selv over de mest tabloide skildringene teksten kaster ut mot dem, men det gjør ikke Dritt til en reflektert tekst.

Protagonist eller konformist?

Ut i fra forfatterens italienske bakgrunn er det fristende heller å se kvinnen som en konformist, en opportunist, i en kontekst fra fascismens hjemland: Hun gjør jo overhodet ikke motstand mot noe i virkeligheten hennes, snarere tvert om, hun vil sin berømmelse så sterkt at hun gladelig gjør alt det ekle som hører til. Og hun er villig til å svelge all den fornedrelse som følger av sin egen drivkraft og sin egen vilje. I spennet mellom motstand mot og bekreftelse av maktstrukturene, burde det reist seg en dramatisk refleksjon i tekst og forestilling, men det skjer ikke. For også regien blir svak (kanskje alt for bundet av dramatikerens og de utenlandske produsentenes betingelser?), med skuespilleren sittende fast på en krakk i den timen forstillingen varer.

Er du mot urettferdigheten?

Det tabloide kjennetegnes ved flørtingen med det skandaløse, dels som forakt for skandalen, dels som begjær etter det skandaløse, for begge selger som hakka møkk. Forestillingen trenger sterke uttrykk, men skuespillerens nakenhet og vokale krumspring greier likevel ikke å dekke over tekstens mange svakheter. Teksten er like overflatisk som nakenheten på scenen. Dritt er en tabloid tekst og en tabloid forestilling, som roper med høy skingrende røst JEG ER MOT URETTFERDIGHET, og etterlater publikum i ekkoet av egen tilfreds selvrettferdighet. Ceresoli har et anslag til en god idé, men litt hyling og nakenhet strekker ikke til, for å dekke over at keiseren er uten klær. (publisert 05.10.2018)