Sympatiske kraftanstrengelser

Når jeg kommer inn i produksjonsrommet på Rom for Dans, er det en opphøyd scene som møter meg. Den dekker hele det langstrakte rommet, og

Discort

Idé, dans, koreografi: Rikke Baewert, Loan Thanh Ha, Ida Gudbrandsen
Komposisjon, stemmearbeid: Hanna Gjermundrød
Lysdesign: Elisabeth Kjeldahl Nilsson
Kostymedesign: Tanja Andreeva
Ytre øye: Saila Hyttinen
Lydmiks: Erik Nylander
Lyd: Terje Wessel Øverland
Produksjonsassistent: Ingeborg Husbyn Aarsand
Produksjon: Supernova
Støttet av: Kulturrådet, Fond for Lyd og Bilde og Fond for utøvende kunstnere

Premieren, 12. desember 2019

med publikum sittende rundt på alle kanter, likner det en blanding av en catwalk og en konsertscene. Buldrende lyd fyller rommet, og med lys kun fra under scenen, gir det meg en noe «rockete» forventning. Jeg rekker å bli svært spent på hva det er vi skal se. Så skjer et brudd ved at scenelyset kommer på, buldrelyden erstattes av et rytmisk og drivende lydbilde og de tre utøverne Loan Thanh Ha, Rikke Baewert og Ida Gudbrandsen entrer scenen. De kommer dansende fra hver sin kant, i kostymer som består av en lilla fløyelstights, et lilla og rutete sjal, et hvitt pelsstykke, adidassko og en oransje drakt med en sløyfeoppsats på den ene skulderen. Kostymene, laget av kostymedesigner Tanja Andreeva, er forfriskende asymmetriske og gir et noe eksentrisk univers. Ha, Baewert og Gudbrandsen veksler lett mellom armbevegelser og posisjoner fra klassisk ballett, sirkulære hoftebevegelser i bred benstilling forbundet med jazzdans og ansiktsmimikk fra det subtile til det groteske, som jeg forbinder med den japanske danseteatertradisjonen Butoh. Måten bevegelsene bindes sammen på er likevel tydelig forankret i en samtidsdanstradisjon, der man mer går igjennom formene enn å bli i dem. Utøvernes forhandling og fantasi kommer slik til syne i øyeblikket, og blir en del av uttrykket. De beveger seg lekent fram og tilbake mellom solo, duo og trio-konstellasjoner på scenen. Noen ganger beveger de seg rundt scenen, slik at jeg kommer nær, uten at det oppleves konfronterende. Det er som om utøverne aldri går tom for spennende måter å bevege seg på og de virker fulle av overskudd. Jeg tenker at dette er samtidsdans på sitt mest fengende og lystbetonte (!) og kjenner på et sterkt ønske om at flere må få se Ha, Baewert og Gudbrandsen nærmest høvle over scenegulvet på denne måten. I takt med musiker og komponist Hanna Gjermundrøds groovy lydbilde, gynger både hode og fot med til denne sympatiske kraftanstrengelsen.

Kraft og ekspressivitet i samtidsdans

Jeg blir litt satt ut av hvor affektivt forestillingen virker på meg. Både scenerommet, kostymene, lyset og lyden er med på å skape denne opplevelsen, men det er likevel dansen som får spille hovedrollen her. Det nærmeste jeg kommer av liknende arbeid er forestillingen Tordenhjerte (2006) av og med dansekunstner Kristine Øren og musiker Leif Frimann Koren, som for min del også hadde den utøvende kraften som sitt omdreiningspunkt. Ha, Baewert og Gudbrandsen er likevel mer ekspressive i sitt uttrykk. Has solo, der hun sitter i en slags roterende Martha Graham-posisjon, mens hun går inn og ut av ulike grimaser og transformerer dem til noe grotesk, er uforglemmelig. Når hun etter hvert lager lyder som pusting, (seksuell) stønning og brøling, blir dette bildet for meg både svært underholdende og subversivt. Jeg ler flere ganger av det overdrevne i uttrykket, samtidig som jeg kjenner på kraften i det at en kvinnelig utøver tar for seg av det groteske på denne måten. Det minner meg om koreograf Henriette Pedersens interesse for outrerte og atypiske kvinnefigurer, som med karakteren/forestillingen Peer/Bitch (2019). Måten Has solo er utført på ligger likevel nærmere en kroppsliggjøring av det groteske enn en karakterskaping. For meg åpner det opp for en betydningsspredning som bringer assosiasjonene mine til selve ur-bildet på kvinnelig raseri fra gresk mytologi; monsteret Medusa med levende, giftige slanger som hår. Dette forholdsvis enkle bildet fungerer slik som et referansepunkt for meg når det kommer til bruk av kraft og ekspressivitet i samtidsdans. Elementer som forbindes med mer underholdende og virtuose dansesjangre, som humor, tas her ikke vekk i fra samtidsdansen, men er heller med på å løfte den et steg videre.

Utøvende koreografi

For de som ikke kjenner til Ha, Baewert og Gudbrandsen, var de altså utøvere i kompaniet Impure Company, drevet av koreograf Hooman Sharifi, fra 2000-2014. Ha og Baewert var med siden oppstarten, mens Gudbrandsen kom inn i de senere årene. Gjennom kompaniet SUPERNOVA, etablert i 2016, produserer trioen arbeid fra et utøvende ståsted og utforsker det de kaller utøvende koreografi. Behovet for en spesifisering av begrepet koreografi er interessant. Det bringer fokuset til det utøvende arbeidet, kanskje som en motvekt til det å jobbe konseptuelt med koreografi. Samtidig tenker jeg at det å jobbe utøvende med koreografi er et slags konsept i seg selv, eller en metode, som gjør noe med hvordan jeg leser Discord. Jeg tenker på hva forskjellen er mellom utøvende koreografi og strukturert improvisasjon, eller eventuelt hvilke (koreografiske) parametere utøverne til enhver tid befinner seg innenfor. Dansen oppleves for meg til dels mettet med dansehistoriske referanser, samt referanser på tvers av ulike dansesjangere og tradisjoner. Disse kunne det vært interessant å få et innblikk i, for eksempel gjennom en referanseliste. Jeg ble også nysgjerrig på hvordan det hadde virket på meg om utøverne hadde møtt blikket mitt underveis, slik at det ekspressive fikk angå meg mer direkte. Nå ble jeg sittende og kikke inn i et slags forlokkende, eksentrisk univers heller enn å bli innlemmet i det. Jeg lurte også på den siste duetten, mellom Baewert og Gudbrandsen, som ga inntrykk av å portrettere en dysfunksjonell relasjon gjennom en noe voldelig manipulasjon. Ved å tematisere en relasjon som ikke hadde vært der tidligere, brøt denne duetten med den utøvende logikken for meg, som forestillingen til da hadde lagt opp til. Det er likevel ingen tvil om at Discord burde bli spilt mer enn disse fire kveldene på Rom for Dans, da forestillingen bringer samtidsdansen til nye og hittil uante høyder. (Publisert 04.02.2020)