Svart på hvitt: New York, 2016

«Why is the theatre audience so white here in New York City? Or at least that is my impression.» Anmelderen fra New York Times flakker med blikket og jeg merker at jeg kanskje burde spurt annerledes. «Or what do you think? What is your impression?» Blikket flakker fortsatt: «Well, it is difficult to say when you are in it. How is it in Norway?» Jo, selvfølgelig er det veldig hvitt i Norge også, altfor hvitt, men av en eller annen grunn forventet jeg at det skulle være mer blandet i New York, hvor svarte og hvite har levd side om side siden de første slaveskipene la til havn i 1619. «Yes, it is also very white, which is a huge problem, but we have a different history.» Og her var samtalen slutt. Det var det ingen tvil om. Kroppsspråk kan si veldig mye.

Dette møtet gjorde meg enda mer nysgjerrig. Var det virkelig så ille det jeg hadde spurt om? Hva var det som gjorde at den erfarne New York Times-anmelderen ble så ukomfortabel? Det var da kun et ganske enkelt spørsmål basert på en litt overfladisk observasjon etter at jeg hadde sett ca. 30 forskjellige forestillinger og besøkt utallige gallerier og museer i denne byen som skal være «the melting pot». Det publikummet jeg hadde sett, var stort sett 90, hvis ikke 100 prosent hvite, mens alle sikkerhetsvaktene på museene, og billett- og vaskepersonalet på teatrene var svarte. Ikke en eneste gang så jeg at svarte og hvite skuespillere eller dansere sto sammen på scenen, og selv når det kun var svarte på scenen var majoriteten av publikummerne hvite.

Dette ble spesielt tydelig da jeg var på MoMa i Queens for å se den danske koreografen Mette Ingvartsens siste arbeid 69 positions. Ingvartsen er alene som utøver i forestillingen, der publikum beveger seg fritt rundt på hele spillearealet. Del to er basert på Ingvartsens tidligere arbeid to come (2005), der danserne i en del av forestillingen danser «Lindy Hop». Ingvartsen er på dette tidspunktet helt naken, bortsett fra sokker og joggesko, mens hun forteller publikum at dette er en dans som de svarte i Amerika pleide å danse på 1920- og 30-tallet. Dansen ble sett på som vulgær av de hvite, som siden laget sin egen «passende» versjon. Musikken kommer på, Ingvartsen danser imponerende i vei, klissnaken, mens publikum klapper fornøyd i takt til musikken, smiler og vrikker litt keitete på hoftene. I rommet er det kun én svart person, og det er en eldre afroamerikansk kvinnelig sikkerhetsvakt som står og ser på.

Jeg drar på et seminar med tittelen Martin Luther King’s Two Americas på Apollo Theater i Harlem. Arrangementet er gratis og køen strekker seg rundt hele kvartalet. Inne i det tradisjonsrike teatret står stemningen i taket. Den ene foredragsholderen etter den andre nærmest messer om den urettferdigheten og rasismen som afroamerikanere opplever i dagens USA, under publikums høylytte bekreftelse. Professor Eddie S. Glaude Jr. fra Princeton University etterlyser en tredje revolusjon: «You are living an illusion if you think this is the post-racial area, just because there is a black couple living in the White House». Han sier videre at situasjonen for afroamerikanere er blitt adskillig verre etter at Obama ble president, til høylytt enighet fra publikum. Professor Glaude har nylig gitt ut boken Democracy in Black. How Race Still Enslaves The American Soul. Der beskriver han blant annet hvordan finanskrisen og krakket i 2008 rammet det afroamerikanske miljøet spesielt hardt. De elendige boliglånene som ble gitt ut fra slutten av 1990- og 2000-tallet, og som til slutt veltet hele økonomien, var ofte spesielt rettet mot afroamerikanere, ettersom det var en befolkningsgruppe som sjeldent eier sin egen bolig. «African Americans lost 31 prosent of their wealth between 2007 and 2010. White Americans lost 11 prosent.»* skriver Glaude. Det er helt tydelig fra stemningen i salen at folk langt fra er fornøyde med dagens situasjon. Kanskje unødvendig å legge til at det hvite publikummet på dette teatret helt klart var i mindretall.

*

Jeg hadde ikke forventet meg at New York by var så delt mellom svarte og hvite som jeg fikk inntrykk av. Jeg hadde heller ikke forventet å høre at situasjonen for de svarte var blitt så mye verre etter at Obama ble President.

Jeg bestemte meg for å intervjue afroamerikanske scenekunstnere for å prøve å finne ut litt mer. Dette er det de fortalte:

Fotnote:

* Eddie S. Glaude Jr., Democracy in Black. How Race Still Enslaves the American Soul (New York: Crown Publishing, 2016) s. 18.

Dominique Morisseau

Dominique Morisseau er dramatiker og skuespiller fra Detroit, med base i New York. Hennes siste stykke Skeleton Crew, i den såkalte Detroit-trilogien, har mottatt strålende kritikker og blir spilt for fulle hus. Morisseau anses som en av de mest lovende dramatikerne og markante stemmene i amerikansk teater.

– Kan du fortelle litt om din bakgrunn og hvorfor du ble dramatiker?

– Jeg studerte for å bli skuespiller på University of Michigan, men fikk nesten ikke roller fordi skolen sjeldent castet utradisjonelt. Det ville jeg gjøre noe med, så jeg skrev et stykke for de to andre afroamerikanske skuespillstudentene og meg selv. Jeg har alltid skrevet, og var en spoken word artist i Detroit, hvor jeg vokste opp. Men mitt første stykke ble egentlig skrevet for at de afroamerikanske elevene på skolen skulle få mulighet til å spille. Det ble veldig godt mottatt og betegnet som banebrytende på grunn av tematikken, men også fordi det ga en stemme til disse kvinnene. Jeg ble smittet av basillen, og siden den gang har jeg skrevet teaterstykker.
Det var få afroamerikanske studenter som studerte teater, og vi ble nesten bare brukt i oppsetninger av Shakespeare og andre klassiske stykker. Vi fikk sjeldent spille i moderne dramatikk, og det ble bare satt opp to afroamerikanske stykker i løpet av de fire årene jeg studerte. Jeg følte at jeg ble usynliggjort. Det dreide seg ikke bare om hvilke stykker som ble spilt, men også pensum. Og det var selvfølgelig Ibsen, Tsjekhov, Shakespeare, Arthur Miller, Tennessee Williams. Døde hvite menn, som jeg ikke kjente meg igjen i, og det bekymret meg at det ypperste av det ypperst var alt annet enn det jeg var.

Elitekultur
– Hvorfor tror du at teaterpublikummet er så lite mangfoldig?

– Jeg tror det skyldes at teater har blitt en elitekultur. Selv når det forsøker ikke å være elitistisk, blir det det allikevel. Teaterfolk sier ofte at de ønsker å åpne det opp for flere, men det følges ikke opp i praksis. Det har også sammenheng med kutt i offentlige bevilgninger til kunstinstitusjonene. Det er derfor et eldre og pengesterkt publikum holder liv i teatrene, som styremedlemmer og gjennom abonnementsordninger og donasjoner. Amerikansk teater har skjenet over på et blindspor, der man ikke ser andre muligheter for å overleve enn at teatrene er private og at eliten i samfunnet holder de økonomiske hjulene i gang. Samtidig er det også en manglende interesse for å forstå økonomien i minoritetssamfunn og finne ut hvordan den kan utnyttes slik at det blir flere publikummere med minoritetsbakgrunn.
I USA henger økonomi og rase sammen, uansett hvordan man snur og vender på det. Svarte er marginalisert både sosialt, økonomisk og politisk. Svarte, eller enhver med minoritetsbakgrunn for den saks skyld, ser hverken seg selv eller sin historie gjenspeilt på teatrene. Hvorfor skulle de besøke og bruke pengene sine på dem når de ikke får sine historier fortalt.

– Hva har markedsavdelingen på Atlantic Theater gjort i forbindelse med oppsetningen av Skeleton Crew?

– Vi har snakket om at vi vil utvide markedsføringen, dersom produksjonen tas opp igjen. Én av forestillingene i denne spilleperioden ble åpnet opp for innbyggerne i lokale boligprosjekt, sosialboliger og de lokale fagforeningene, så vi hadde et arbeiderklassepublikum. Og det var helt fantastisk! Det var et etnisk sammensatt publikum, men de hadde samme økonomiske bakgrunn. Stykket reflekterte deres virkelighet, og det var helt tydelig at de hadde et helt annet forhold til stykket enn det publikummet som vanligvis besøker Atlantic Theater.

– Hva mener du bør gjøres? Hvordan kan man få mer mangfold inn i teatret og blant publikum?

– Vi trenger en revolusjon i forhold til hvordan vi praktiserer og forholder oss. Vi trenger et mer differensiert lederskap. Jeg er usikker på om kvotering er riktig vei å gå. Det kan være en start, men jeg forstår folks motstand. Vi trenger en holdningsendring, så å si en helt ny psykologi i forhold til hvordan vi opererer i samfunnet. Det er det jeg mener med at det trengs en revolusjon. Man må få nye ledere, i stedet for å resirkulere de samme teatersjefene. Det er ofte en motstand mot ungt lederskap, men det er ofte unge ledere som har drevet dette landet fremover. Studentene var helt avgjørende for borgerrettighetsbevegelsen. Vi må ha ledere som ønsker forandring slik at teaterinstitusjoner reflekterer det mangfoldet man ser i samfunnet.
Teatret burde være kulturelle trendsettere. Vi genererer masse kritisk tenkning omkring hva et fungerende samfunn er, og trenger å fronte forandring og speile det i institusjonene.

– Til det du sier om å se sin egen historie bli fortalt på scenen, så er det siste jeg har lyst til å se, enda et stykke om en skandinavisk middelklassefamilie. Jeg vil se noe som ikke er meg eller som er nytt for meg.

– Nettopp. Det er derfor vi trenger et vidt spekter av historier, slik at man kan si: «Jeg har ikke sett nok av meg og min historie, jeg vil se mer.» Eller: «Jeg har sett nok av meg selv og min historie, jeg vil se noe helt annet.» Jeg mener at det bør være rom for begge deler. Jeg har aldri opplevd luksusen ved å bli lei av å se for mye av meg selv.

Tildekt politisk korrekthet
– Hvorfor tror du det er så delt mellom svarte­ og hvite her i New York City?

– Jeg tror at vi i USA har fortrengt mangelen på fremskritt i forhold til rasisme. Men nå er det i ferd med å bryte opp til overflaten, med all politivolden, det som skjer under valgkampanjene og Donald Trump. Vi har kommet til et punkt der vi ikke kan fortsette å benekte. Det er egentlig en veldig interessant tid. Vi amerikanere har alltid satt vår stolthet i å være progressive, men vi befinner oss i en regresjon. Vi har vært så høflige. Vi trodde at vi hadde gjort så store fremskritt i forhold til rasisme at vi kalte oss selv «post-racial». Men så innser vi at vi er alt annet enn det.
Nå tror jeg tiden er moden for at folk drar teppet vekk og begynner å se hva som ligger under den tildekte politiske korrektheten og høfligheten. Jeg tror at ideen om «fargeblindhet» har vært ødeleggende. Det er løgnaktig å late som om at man ikke ser noe som man faktisk ser. Vi aksepterer ikke hverandres forskjellighet, fordi vi later som om forskjellene ikke eksisterer. Det er som å sette et lite plaster på et dypt sår. Men nå tror jeg at vi er i ferd med å forstå at det må behandles annerledes. Forhåpentligvis fra bunnen av og ikke bare på overflaten. The band-aid is wearing off.
– Flere afroamerikanere har sagt at situasjonen for svarte i USA er blitt verre etter at Obama ble president. Hva tenker du om det?
– Vi var alle så glade da Obama vant valget i 2008. Men vi gjorde ham til et altfor stort symbol. Vi trodde vi hadde løst raseproblemet ved å få ham som president, men det var langt fra sannheten. Det som har vist seg senere, er at hans tilstedeværelse i Washington har ført til så voldelig reaksjoner at plasteret rakner.

Aurin Squire

Dramatiker og produsent, opprinnelig fra Florida, med base i New York. Studerte på Juilliard. Flere av hans stykker, som Obama-ology, er blitt oppført i London. I 2015 deltok Squire på Royal Courts internasjonale dramatikerprogram i London.

— Hvorfor tror du at teaterpublikum er så lite mangfoldig?

— Vel, jeg er ofte her på Signature Theater og har sett utallige inn- og utrigg i forbindelse med gjestespill. Staben er uten unntak hvite, mens alle sikkerhetsvaktene ved inngangen er svarte. Forskjellen mellom dem er ikke utdanning, men lønn og status. Det er fullstendig segregert, og det skyldes de hvites privilegium, nemlig at de ikke trenger å tenke på rase. «Jeg er ikke rasist, det er systemet.» Det virker som om særlig folk på venstresiden ikke vil sette fingeren på problemet. Det er alltid noe der ute, og derfor blir det heller aldri løst. «Det er ikke min feil, det er ledelsens feil.» «Det er ikke min feil, det er styrets feil.» «Det er ikke vår feil, det er aksjeeiernes feil.» «Det er ikke min feil, det er kapitalismens feil.» I teatret er det akkurat det samme: Jeg er bare tekniker, bare skuespiller, regissør, teatersjef, anmelder, publikummer — og så videre. Likegyldigheten og mangelen på vilje til å navngi eller peke på selve problemet, betyr at alt kan fortsette som før.

Med høyresiden her i landet forholder det seg helt motsatt. De elsker å sette navn og ansikt på samfunnets onde, å demonisere, som selvsagt ikke er noe bedre. Men på den måten får de en felles målskive, enten det er Obama eller immigranter. Mens venstresiden bare gjør oss apatiske og hjelpeløse. «Det er ikke noe som kan gjøres. Det er bare rasisme. Oj da, enda et hvitt Oscar-år. Ops, enda en teatersesong med bare hvite menn i New York City.» Men selvfølgelig kan de gjøre noe — med alt fra castingen til dramaturger og teatersjefer, styreledere og direktører. Name it, own it, claim it, change it! Hvis ikke, kan man bare fortsette å drikke caffelatten sin og ikke bry seg. Og det er slik det er i amerikansk teater. Man tror man er apolitisk, men støtter i virkeligheten høyresiden ved ikke å si og gjøre noen ting. Når vi forsøker å diskutere disse tingene i teatermiljøet, blir folk veldig nervøse.

— Hvordan vil du beskrive din situasjon som dramatiker og afroamerikaner?

— Man har færre muligheter. På et stort teater er det kanskje én bolk per sesong for alle minoriteter, svarte, latinos, asiater. Det er den politisk korrekte bolken. Dominique Morisseaus stykke Skeleton Crew er et godt eksempel. Det er en virkelig fantastisk produksjon, men spilles på Scene 2 i kjelleren, mens det går helhvite produksjoner året rundt på hovedscenen.

Når det gjelder det mer eksperimenterende teatret i New York, så er det også overveiende hvitt. Den eksperimentelle performance- og teaterscenen har blitt dominert av en treenighet av hvite menn med penger fra den øvre middelklassen; Richard Maxwell, Mack Wellman og Richard Foreman. Selv om man ikke skulle tro det, så er ikke det alternative scenekunstmiljøet mer mangfoldig enn det etablerte.

Svarte stereotyper

— Obama-ology har blitt produsert av Finborough Theatre i London. Var det enklere å få det opp der enn her i USA?

— Så langt har jeg opplevd mer respons på arbeidene mine i England enn her. Stykkene mine har ofte en politisk brodd som ikke er så populært i USA. Når jeg skriver et stykke med afroamerikanske karakterer, og det ikke handler om slaveri eller de svartes borgerrettighetskamp, blir folk forvirret. Afroamerikanske stykker — kanskje ikke så mye i New York, men ellers i landet — har en tendens til å handle om slaveriet eller borgerrettighetsbevegelsen på 60-tallet, fordi publikum er hvite. En svart karakter er som regel slave, hushjelp, tjener, crack-avhengig eller gjengmedlem. I Obama-ology er karakteren svart, og tilfeldigvis homofil, og forsøker ganske enkelt bare å komme seg gjennom livets mange utfordringer. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt spurt «Hvorfor er han svart OG homofil?» Ideelt sett skulle jeg ønske vi kunne komme til et sted, der vi kan kvitte oss med alle disse merkelappene. Jeg kommer ikke til å skrive Martin-Luther-King-stykket. Det finnes faktisk andre sider ved å være svart enn å være fattig og undertrykket av hvite.

Det forventes av svarte kunstnere at vi skal fortsette å hamre inn at hvite er slemme. Men jeg er ikke interessert i å jobbe ut i fra den binære strukturen at den svarte er offer, og den hvite overgriper. Det er ikke noe nytt ved det. Jeg er interessert i de andre lagene som griper inn i hverandre.

Da jeg skrev mitt første stykke på universitetet, tok en av lærerne meg til side og sa at hun aldri hadde lest noe liknende. Det hun normalt ville lest var «det svarte stykket», «kvinnestykket», «homsestykket» — og så de resterende 70% stykkene om og av «hvite menn». Stykket mitt handlet om en svart familie, men ikke om borgerrettighetstematikk eller familievold. Det forvirret henne. På den tiden hadde jeg faktisk aldri lest et skuespill, og jeg ante ikke at teatret var så trangsynt. Det neste stykket jeg skrev handlet om en svart familie under feiringen av Kwanzaa, som er en afroamerikansk høytid rett etter jul. Jeg fikk mange kommentarer, også fra svarte, om at jeg ikke burde skrive det jeg skrev og at de følte seg krenket. Når man ser et stykke som handler om en afroamerikansk familie som feirer Kwanzaa, forventes det, både av svarte og hvite, at stykket er hjertevarmt, fullt av sjel, at det handler om svarte mennesker som kommer sammen og viser samhold og styrke mot de ytre truslene. Men i mitt stykke, var det de interne konfliktene som dominerte. Den afroamerikanske dramatikken som vokste ut av Borgerrettighetsbevegelsen på 50- og 60-tallet, baserte seg på den ytre konflikten med de hvite. Det ble skrevet fantastiske stykker i denne perioden. Jeg har vokst opp i en annen tid og et annet miljø, i Miami med svarte latinamerikanere og uten teater. Det finnes selvfølgelig eksterne faktorer og konflikter fortsatt, men det finnes også indre motsetninger, hierarkier og konflikter som folk må kjempe mot. Så da jeg begynte å skrive dramatikk, skrev jeg om nettopp det.

Jim Crowe lever fortsatt

— Flere afroamerikanere har den siste tiden hevdet at situasjonen for svarte er blitt verre etter Obama. Hva tenker du om det?

— Jeg tror ikke det har blitt verre, men at vi er mer bevisste. Når man blir bevisst om noe tror man at det er blitt verre, selv om det har haltet lenge. Og da tror man det skyldes krykken! I virkeligheten har det holdt på i hundrevis av år.

Hvite er ofte redde for svarte. De vet at dette landet er bygget på en løgn, på erklæringen «All men are created equal». De vet også at all rikdommen som USA har bygget opp, og som gagner de hvite, kommer fra slaveriet og Jim Crow* Samtidig eksisterer Jim Crow-systemet fortsatt gjennom økonomiske, sosiale og politiske strukturer og diskriminering. Dette ligger lagret i de hvites underbevissthet, så de har skapt en merkelig omvendt frykt, «white fragility»; de mest privilegerte anser seg selv for å være sårbare og utsatte. Lynsjingen og volden mot de svarte etter borgerkrigen ble ofte begrunnet med fabrikkerte historier om svarte menn som hadde voldtatt og forgrepet seg på hvite kvinner.

Ideen «white fragility» eksisterer den dag — selv om svarte egentlig bare ønsker å leve likestilt, unngå å bli skutt og drept uten lov og dom, ha sine barn i gode skoler, og ikke å måtte drikke forurenset vann.

Selv om det ikke står på papiret lenger, så lever Jim Crow i beste velgående. Det sto faktisk nylig en artikkel i The Village Voice der flere huseiere innrømmet, i skjulte båndopptak, at de ikke ønsket at svarte skal bo på Manhattan. Det er hundre ganger vanskeligere å få en husleiekontrakt for meg enn det er for deg. Uten tvil. Da er det ikke rart at byen blir delt. Min erfaring er at de fleste som jobber med teater er politisk passive. Men jeg skjønner egentlig ikke hvordan man kan være kunstnerisk sannferdig uten å være samfunnsbevisst og politisk aktiv. Hvis jeg ikke snakket om denne tematikken, ville det vært for å tilfredsstille det hvite blikket («the white gaze»). Det ville rett og slett vært uærlig.

Fotnote

* Jim Crow er ikke en faktisk person, men var navnet på en kjent tegneserieaktig figur i en minstrel sang. Jim Crow ble en personifisering av det amerikanske apartheidsystemet, som hovedsakelig regjerte i Sørstatene, fra 1877 helt opp til 1960-tallet.

Tonya Pinkins

Skuespiller opprinnelig fra Chicago, har spilt i utallige film-, tv- og teaterproduksjoner, både på Broadway og Off-Broadway. I desember 2015 trakk Pinkins seg fra tittelrollen i Mor Courage og barna hennes på Classic Stage Company bare dager før premieren. I sin forklaring skriver hun: «Twice this year (but too many times in my career) my perspective as a Black woman was dismissed in favor of portraying the Black woman, through the filter of the White gaze. Regrettably, I must exit Classic Stage Company’s Mother Courage. […] The world can no longer afford to have artistic visions of all White worlds because they simply do not exist. I want the theater to look like the city streets I walk on.»

Forskjeller

— Jeg er en borgerrettighetsbaby Jeg gikk på skolen da borgerrettighetslovene var blitt vedtatt. Vi bodde på sørsiden av Chichago, og for at skolen ikke fortsatt skulle være segregert, ble hvite barn busset til skolen vår. Det var ingen problemer mellom de svarte og hvite barna. Vi tenkte ikke på det engang. Jeg har vokst opp med en forståelse av at det finnes forskjellige verdener, kulturer og mennesker Det var og er fortsatt min norm, men jeg tror ikke det er tilfellet for de fleste amerikanere. 80 prosent av den amerikanske befolkningen innehadde, inntil nylig, ikke et pass. Vi er ikke egentlig forenede stater. Reiser man fra stat til stat, som folk sjeldent gjør, reiser man gjennom forskjellige kulturer med forskjellig lovgivning. Det finnes en fremmedhet selv blant amerikanere.

— Hvorfor tror du at teaterpublikum er så lite mangfoldig som det ser ut til?

— Ser man på listen over ansatte ved de forskjellige Off-Broadway teatrene, så er alle hvite. Det finnes muligens en asiatisk, indisk, latinamerikansk eller svart person her og der, men i ledelsen er det hvitt. Broadway er kommersielt, så det er noe annet. Jeg tror det er noe sånt som fem svarte produsenter på Broadway. Det finnes også teatre her i New York som er drevet av velstående hvite, der skuespillerne ikke blir betalt. De er så takknemlige for endelig å ha en spillejobb at de i tillegg vasker toalettene og resten av lokalet. Det teatret jeg snakker om har nylig bygget seg et nytt teaterhus til $ 20 millioner. Dette har de klart fordi de ikke betaler sine ansatte, men samtidig tar de $ 75 billetten. Jeg kaller dette «det nye slaveriet».

Teater koster penger, pengene tilhører de hvite. Styrene består av folk som har penger, eller som kjenner velstående mennesker. Da er mitt spørsmål: Hvorfor har ikke asiatiske, indiske, latinamerikanske eller svarte et slikt forhold til penger? Hvorfor er rikdom distribuert på en sånn måte at bare hvite mennesker har økonomi til å holde teatrene i live?

Politisk korrekt publikum

Når jeg jobber på en produksjon, så har jeg kontraktfestet at jeg skal være med på markedsmøtene. For meg er det viktig at markedsføringen også rettes mot et svart publikum, fordi svarte ofte ikke føler seg velkomne i teatret. Teatrene markedsfører ikke forestillingene i svarte nabolag, i svarte aviser eller radio. Selv om det eksisterende publikummet blir eldre og eldre, forsøker de ikke å få svarte eller andre minoritetsgrupper inn i salen. Det nettverket de har benyttet seg av i årevis har fungert så langt, så hvorfor prøve noe nytt eller henvende seg til andre potensielle publikumsgrupper? Jeg slåss alltid for å få dem til å ansette en svart person som kan jobbe spesielt med dette. Men de leier vanligvis bare inn en slik person to uker før forestillingen blir tatt av. De er ikke forberedt på å forandre på modellen. De løfter ikke blikket for å se at verden er så mye større enn det miljøet de selv tilhører.

Den amerikanske majoritetskulturen har en bestemt forståelse av tingenes orden, et tunnelsyn. Så hvis de snubler inn i et teater som er annerledes, føler de seg truet. Jeg sitter i Tony- og Off-Broadway juryen og ser 4-6 forestillinger i uka. Veldig ofte er jeg den eneste som ler. Jeg får blikk og kommentarer, fordi de opplever det som frekt. Det gjør dem ukomfortable og jeg forstyrrer deres opplevelse av stykket. Jeg tror det handler om et ønske om å være politisk korrekt. Ikke være upassende, og spesielt hvis det er en svart person i rommet.

«White fragility»

— Jeg leste i et intervju med deg, der du sa: «Svarte snakker vanligvis kun med andre svarte om sine erfaringer og sitt perspektiv. Med hvite tilstedet kan det være farlig.» På hvilken måte er det farlig?

— Har du hørt om konseptet «white fragility»? Hvite i USA er tandre og svake. Jeg har vært gift med to hvite menn, så jeg vet hva jeg snakker om. Det er en kultur for ikke å si «nei». Ingen skal føle seg ukomfortable eller avvist. Det gjør at hele den hvite amerikanske kulturen er bygget på løgn, og det starter med barneoppdragelsen. Når et barn peker på noe og sier: «Jeg vil ha den!», så vil den hvite moren svare: «Vi kan komme tilbake», mens den svarte moren vil si: «Nei!» Det hvite barnet vet at det blir løyet til. Så når man sitter i et rom med hvite som sier «Oh, that is wonderful!», selv om det opplagt ikke er det, skjønner man at man må jatte med. Hvis ikke føler de seg ukomfortable og da vil de bli kvitt deg. Fordi de sitter på pengene og makten, kan de nære opp om middelmådighet. De hvite kontrollerer alt, fra styret til dramatiker, skuespillere, anmeldere og publikum. Det er også de som avgjør hvordan svarte folk blir representert, så hvis man vil få stykket sitt oppført, må man skrive på en måte som samsvarer med hvites forestillinger om hvordan det er å være svart.

Den mest populære forestillingen på Broadway for tiden, er faktisk musikalen Hamilton,av den puertoricanske dramatikeren og komponisten Lin-Manuel Miranda. Den er basert på en sann historie fra borgerkrigen og arbeidet med den amerikanske grunnloven. 80% av ensemblet har minoritetsbakgrunn og flere av de store historiske karakterene, som Thomas Jefferson og George Washington, spilles av svarte skuespillere. Hamilton er i ferd med å bli Broadways største suksess gjennom tidene. Det er både Obamas og Dick Cheneys favorittforestilling. Og det sier jo litt.

— Hva mener du om å bruke kvotering?

— I love it! Jeg tror alle institusjoner tjener på mangfold. Vi må slutte å la oss styres av den kapitalistiske modellen, og heller se på verdien av forskjellige erfaringer. Jeg tror på synkronisme. Årsaken til at samfunn og kulturer har utviklet seg er møtene mellom ulik tro og praksis, som sammen har skapt noe nytt. Vi kan bare tjene på å lære om den andre. Og jeg tror fullt og helt på at det er i teatret at revolusjonen starter.

Rasistisk land

— Vil du si at det finnes en kollektiv skyld blant hvite amerikanere med tanke på hvordan svarte er behandlet opp gjennom historien?

— Nei, overhodet ikke. Det har aldri vært en nasjonal fordømmelse av slaveriet. Du må huske på det at USA er mer eller mindre et segregert, rasistisk samfunn, helt inn til kjernen. Det er del av historien vår, som vi samtidig ikke vil anerkjenne. USA nekter å ta et oppgjør med sin fortid. Det snakkes aldri om forsoning eller kompensasjon til den svarte befolkningen for hvordan de ble behandlet som slaver. Amerikas schizofreni går tilbake til grunnloven. Vi kunne skrive «Alle men are created equal» og samtidig ha slaver. Den kognitive dissonansen er enorm.

Hvite, liberale amerikanere er på mange måter farligst, fordi deres identitet er basert på at de ikke er rasister. Derfor kan man heller ikke vise dem hvor kort de er kommet på enkelte områder. Det er noe helt annet å prate med hvite som innrømmer at de er privilegerte og at de er rasistiske som resultat av å ha vokst opp i dette landet. De vet det, innser det og kan snakke om det. Først da kan man være ærlige med hverandre. Det er umulig å ha vokst opp i USA uten å være rasist. Selv jeg, som svart kvinne, har fordommer mot mitt eget folk, fordi jeg hele livet er blitt fortalt hvor forferdelige vi er. Det er fortsatt mange svarte som aldri har vært i samme rom som hvite, og hvite som ikke har vært i samme rom som svarte.

Jeg tror at grunnen til at hvite ofte er redde svarte, er skylden og skammen de ikke tillater seg å ha. I sør var antall slaver på slutten høyere enn antall slaveeiere. De svarte drepte likevel ikke de hvite. Laurence Fishburn har sagt: «Hvis de svarte var så farlige som de hvite sier at vi er, så ville det ikke vært en eneste hvit igjen i USA.» Det er noe de hvite har funnet opp.

Troen på at svarte mennesker er mindre verdt har alltid eksistert i dette landet. Den gikk bare under jorda en stund og folk lærte at man ikke skulle si det høyt. Det er i ferd med å endre seg og vokse seg større. Jeg tror det er dette Donald Trump har hektet seg på.

— Har politidrapene forandret noe, eller hatt innflytelse på kunsten?

— Jeg tror det har ført til en viktig diskusjon. Svarte menn har blitt drept av politiet i årevis, men nå blir det i det minste snakket om. Det er en begynnelse, og det har hatt enorm innflytelse på meg som kunstner. Da Zimmerman ble frikjent for drapet på Trayvon Martin, så tenkte jeg: Nå er det slutt. Jeg har fått nok. Jeg vil ikke ta vare på hvite folks følelser lenger. Jeg innså at jeg hele livet hadde tatt hensyn til de hvites følelser og passet på at de ikke skulle føle ubehag. Det gidder jeg ikke lenger. Jeg har kjent på ubehag hver eneste dag i mitt liv og nå kan du dele det med meg. Du tror du er liberal? Vel, da får du ha det ubehagelig sammen med meg.

James Anthony Tyler

Dramatiker, opprinnelig fra Las Vegas, studerer scenetekst (Playwrights Program) på Juilliard i New York.

– Hva fikk deg til å begynne å skrive dramatikk?

– Jeg liker intimiteten i teateret. Jeg liker friheten det gir til å fortelle endel historier, som ikke blir fortalt på film, og særlig afroamerikanernes historie. Det er først nå nylig at man virkelig har begynt å lage film om det å være svart i USA. Twelve Years a Slave kom for to år siden. Jeg tror sist gang det ble laget en film av betydning om slaveri var Roots, og den kom ut før jeg ble født. Det har selvfølgelig blitt laget film om slaveriet, men veldig sjeldent fra de svartes perspektiv. En professor på universitetet fortalte oss at det lages flere filmer om slavehistorien på Cuba enn det gjøres her. Det er umulig å forstå og føle empati, hvis man ikke vet hvor vi kommer fra, og det tror jeg forklarer mange av de problemene vi står overfor i dagens USA.

– Lærer dere ikke om slaveriets historie på skolen?

– Egentlig ikke. Vi lærer bare det helt elementære, men ikke hvor dypt det gikk. Dette tror jeg er årsaken til at vi er så frakoplet, og fortsatt i 2016 har så store problemer når det gjelder rasespørsmål her i landet. Det skyldes rett og slett mangel på kunnskap.

– New York virker som en veldig delt by. Teaterpublikummet ser også ut til å være hovedsakelig hvite. Er du enig i dette?

– Ja, jeg ble selv ganske overrasket da jeg så publikummet til Skeleton Crew på Atlantic Theater her en kveld. 99 % av publikum var eldre hvite, til tross for at stykket er lagt til Detroit i et svart arbeiderklassemiljø, og alle skuespillerne er svarte.

Jeg må innrømme at jeg syntes det var en merkelig stemning i publikum. Jeg opplevde deler av forestillingen som veldig humoristisk, men det var helt stille i salen. Det var flere ganger jeg lo alene. Jeg tror at hvite ofte føler et slags ubehag når de ser svarte skuespillere eller et helt svart ensemble. Selvfølgelig kan jeg ikke lese tankene deres, men det er mitt inntrykk. Kanskje er de redde for å le på feil sted? Eller kanskje er det en mangel på fortrolighet med karakterene?

Selv jeg kan ikke helt forstå denne splittelsen mellom svarte og hvite. Man forventer det ikke i New York, men det som er sikkert er at det er adskillig bedre her enn i de fleste andre byer i USA, der situasjonen mellom svarte og hvite er mye verre.

For meg som afroamerikansk dramatiker er det helt klart færre muligheter enn det er for en jevnaldrende, hvit dramatiker, selv om jeg forsøker å ikke tenke på det. Jeg tror det har mye å gjøre med at teatrene hovedsakelig blir drevet av eldre, hvite menn. Mange ganger opplever jeg at de hemmes av sin partiskhet. De ønsker heller ikke å få sitt syn på verden utfordret, så jeg tror ikke en gang de er interessert i det jeg skaper.

Mindre teatre forsøker å være mer inkluderende. The Public Theater, Playwrights Horizons og Signature Theater har alle sammen gjort en innsats, men i det store og det hele gjøres det for lite. Jeg mener at man bør gjøre sitt ytterste for å fortelle alle slags historier. De som i sin tid skapte det raseskillet vi ser i dag, gjorde sitt ytterste for å skape det. Folk blir ofte pinlig berørte når det er snakk om inkludering. Man har et ansvar for å produsere latinamerikanske, afroamerikanske, asiatiske og ikke minst kvinnelige dramatikere. Men det skaper ubehag.

– Hvorfor skaper det ubehag?

– Det må du spørre dem om. Du burde intervjue en av de eldre, hvite teatersjefene i denne byen. Nylig var det en stor kontrovers på nettet om teatersjefen Lynne Meadows repertoar på Manhattan Theater Club. Hun hadde bare programmert stykker av hvite mannlige dramatikere. Da hun ble utfordret på dette, gikk hun totalt i forsvar.

– Mitt inntrykk er at det er vanlig her i New York å bruke merkelapper, enten om seg selv eller andre, som for eksempel «I am a queer, non-binary Latino» eller «the female Afroamerican playwright». Hva tenker du om det? Foretrekker du å bruke slike merkelapper eller ønsker du å bli kvitt dem?

– Jeg rømmer ikke fra å være en svart dramatiker, men jeg tror det er veldig mye opp til hver enkelt. Jeg har ikke noe imot å være en, men jeg håper at vi kommer dit hen en dag at en dramatiker kun er en dramatiker, og ikke den kvinnelige, homofile eller latinamerikanske dramatikeren. Men jeg er pessimist, så jeg tror ikke at vi noensinne vil klare å komme oss dit, selv om jeg synes det hadde vært fantastisk.

– Jeg leste et intervju med deg der du sier: «Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har sett stereotype afroamerikanere i film, tv og teater. I de fleste av disse produksjonene er skuespillerne afroamerikanere, mens forfatterne er hvite.»

– Jeg opplever det hele tiden når jeg går på forestillinger eller lesninger, der forfatteren er hvit og karakterene svarte. Forrige helg var jeg på en lesning av et stykke av en hvit dramatiker. Stykket var generelt. Ingen av de svarte karakterene hadde fedre. Fedrene satt enten i fengsel, var skutt eller hadde stukket av. Bare fordi jeg er svart, så betyr ikke det at jeg automatisk vil løpe ut døra hvis jeg har gjort en jente gravid. Det finnes så mange myter om det afroamerikanske samfunnet, du vil ikke tro det. Vi møter det hele tiden. Folk vifter med statistikker som sannheten om våre liv. Folk blir ofte sjokkert når de hører at alle mine venner, meg selv inkludert, vokste opp sammen med begge foreldre. Stereotyper og fordommer oppstår når man ikke kjenner til hverandre.

Jeg mener selvfølgelig ikke at bare svarte kan skrive om svarte eller bare hvite om hvite, men man må vite hva man skriver om. Man må gjøre skikkelig forarbeid, være nysgjerrig, stille spørsmål. For tiden skriver jeg et stykke, der én av karakterene er en ung indisk mann, men jeg vil ikke basere denne karakteren på antagelser jeg har om indere. Jeg skal basere det på grundig undersøkelse.

– Flere afroamerikanere har uttalt at situasjonen for svarte er blitt verre etter at Obama ble president. Hva tenker du om det?

– Jeg er enig. Jeg tror mange har et innprentet sinne mot svarte. Den rasismen som fantes pre-Obama ble holdt lokk på. Da han ble valgt, åpnet alle ventiler seg: «Nå kan vi spy ut alt hatet!» Jeg tror dette hatet skyldes kunnskapsløshet. Den endimensjonale måten amerikansk historie blir undervist på ødelegger samfunnet. Vi lærer at hvis man var hvit, så var man slaveeier og overgriper, var man svart var man offer. Det var mye mer komplisert enn som så. Når det fremstilles så endimensjonalt, så tror jeg man vokser opp med mye sinne, skam og skyld. Samtidig tror jeg at mange hvite amerikanere ikke ser på slavehistorien som sin historie. Svart historie er amerikansk historie, men det er ikke det man lærer på skolen.

— Vil du si at det finnes en kollektiv skyld blant hvite med tanke på hvordan svarte er blitt behandlet oppigjennom historien?

– Jeg tror det er mye skyld blant hvite i USA. Men skyld kan arte seg på mange måter, som fornektelse, sinne, vold, rasisme. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg har tidvis kjent på en enorm bitterhet. Det fins en slags underliggende bitterhet i meg, fordi jeg opplever rasisme hele tiden, hver eneste dag.

– På hvilken måte?

– Har du lyst til å se om jeg klarer å få tak i en taxi? Jeg har aldri fått tak i en taxi her i New York. De stopper ganske enkelt ikke. Jeg har klaget til myndighetene, men det hjelper selvsagt ingenting. Et annet eksempel er en konflikt jeg har med huseieren. Eller at politiet stopper og ransaker meg, fordi jeg er den eneste svarte, når jeg står på bussholdeplassen på vei til jobb om morgenen. Eller lillebroren min som fikk en politipistol mot hodet da han gikk i 8. klasse, bare fordi han og noen venner tok den vanlige snarveien over den lokale golfbanen, og de var svarte.

Den politibrutaliteten som har kommet til overflaten det siste året har alltid vært der, forskjellen er at nå blir den filmet. Disse telefonvideoene er blitt en del av mediesirkuset. De blir lagt ut, de går «viral»: man ser familien sørge, men det skjer ingen videre oppfølging. Det hele har fått en bisarr underholdningsverdi.

(Flere intervjuer i nummer 1 2016.)

New York Times, 10. juni 2020: https://www.nytimes.com/2020/06/10/theater/systemic-racism-theater.html?...

Nummer 1 2016