Surrealistisk syretripp

Det er den amerikanske dramatikeren Annie Baker (f.1981) som har skrevet Antipodene (org.: The Antipodes), et relativt

Antipodene

Tekst: Annie Baker

Oversetter: Kristofer Blindheim Grønskag

Regissør: Alexander Mørk-Eidem

Scenograf: Erlend Birkeland

Dramaturg: Njål Helge Mjøs

Kostyme: Jenny Ljungberg

Nationaltheatret, Amfiscenen

Premiére 22. september

ferskt stykke dramatikk som hadde urpremiere på Off-Broadway i 2017. Som anmelder er jeg alltid litt spent når ny dramatikk av internasjonalt format introduseres for et norsk publikum. Ofte er det allerede kritikerroste og prisvinnende stykker som av nettopp den grunn har vekket oppmerksomhet. Dette er også tilfellet denne gangen.

Annie Bakers styrke som dramatiker anses for å være fremstillingen av helt vanlige menneskers streben med hverdagslige utfordringer, spent opp mot absurde og ‘skrudde’ baktepper eller handlingsplot. Språket er ofte enkelt og dagligdags, men dramaturgisk er stykkene gjerne utfordrende: hun leker med dramaturgiske grep og struktur. Baker bestreber seg på å skape så emosjonelt presise skildringer av karakterene at de fremstår nære og gjenkjennelige, selv opp mot absurde scenarier. Dette synes jeg i høy grad lykkes i Antipodene.

Jakten på den grensesprengende ‘storyen’

Vi møter et kreativt team på syv mennesker som er samlet rundt et bord i et udefinert møterom. Nøyaktig hva det er som bringer akkurat denne gruppen sammen, og hvilket mål arbeidet deres egentlig er rettet mot, kommer aldri helt klart frem. Men de tilbringer intense arbeidsdager med både å fortelle hverandre historier og å teoretisere historiefortelling, på jakt etter den neste, grensesprengende ‘storyen’. Og de jobber iherdig, hele den tiltakende absurde handlingen igjennom, med å lete i sine egne og hverandres minner og fortellinger.

Sjefen deres, Sandy (glitrende spilt av Eindride Eidsvold), er en slags Art Director fra helvete, og styrer teamet sitt ved å skape fryktkultur kamuflert bak et henslengt image av kameratslig kulhet. I løpet av forestillingen siver det imidlertid mer og mer gjennom hvor uberegnelig den genierklærte autoriteten egentlig er, der han sitter bredbeint med dressjakke og caps og slurper te, mens teamet jobber for ham. Han nyter sine protesjeers beundring - samtidig som han utnytter kreativiteten deres til fulle. Og nå har han altså blitt besatt og oppslukt av det monstrøse som idé: det monstrøse inne i oss, i verden, det vi er skapere av og det som skaper oss. Men vi får aldri grep om hva det monstrøse egentlig består i.

Karakterene ellers er også til å bli forelsket i, for eksempel Sigurd Myhres Danny M1, Øystein Røgers Danny M2 og Victoria Oses Eleanor. Å beskrive disse karakterenes sammensatte finurlighet vil ta lang tid, så kjøp heller billett til forestillingen og opplev dem selv.

Makt og unnvikelse

Maktkritikk-aspektet i Antipodene minner litt om universet i Lars Von Triers Direktøren for det Hele (2006). Også der var det alltid enda en sjef over sjefen, slik for eksempel Sandys overordnede Max dukker opp etterhvert, om enn kun som en skurrete, allestedsnærværende stemme. Kan dette være en abstraksjon over den kapitalistiske vi lever i, hvor det alltid finnes en sjef over sjefen, og enda et nytt maktlag over makta?

Jeg undrer meg gjennom hele forestillingen over hva Antipodene egentlig handler om. Men på en positiv måte. For det er noe med dette skrudde, absurde, mørke og morsomme universet som er veldig besnærende og originalt. På mange måter består forestillingen først og fremst av den endeløse strømmen av fortellinger karakterene kommer med - episoder som skildres, som ofte starter relativt realistisk og gjenkjennelig, men fort tar uforutsigbare assosiative vendinger.

En mørkere atmosfære legger seg etterhvert over møterommet, og det minner mer om en slags bunker eller et bomberom. Dette henger sammen med at vi gradvis ser karakterene bli stadig mer frenetiske i sitt gravearbeid og at de aldri forlater arbeidsplassen. Rommet oppleves derfor stadig mer lukket og tett.

På venstre side av scenen står en vanndispenser. Karakterene sitter langs bordet i påkostede kontorstoler i skinn, og scenegulvet er dekket av et blågrått gulvteppe. Bak og på sidene henger tepper som det etterhvert projiseres på, og foran på scenen er det plassert en slags futuristisk signalmottaker vi ikke skjønner funksjonen til før godt ut i forestillingen.

Smuldrende mening

Mye av dynamikken mellom karakterene er som sakset ut av samtidens kreative bedrifter og reklamebyråer, hvor idéene er kapitalen. Avsondret fra verden utenfor skal teamet i Antipodene komme opp med det neste nye, noe som resulterer i stadig mer desperate kreative krumspring. Samtidig er det som om grepet om en større mening eller eksistensiell sammenheng smuldrer mer og mer opp både for hver enkelt karakter, og i relasjonene mellom dem. Kanskje forsøker dramatikeren å si at vi har gått oss vill i den store historien, altsåmistet vår forankring i fortellingen om menneskeheten.

Mye av komikken i Antipodene, som kommer tydelig fram i Alexander Mørk-Eidems lekne regi, ligger i kontrasten mellom den konkrete situasjonen - kreativ brainstorming på et møterom - og hva det er karakterene faktisk sier og forteller. For det er liksom ikke grenser for hva det er de lirer av seg.

«Det der er en bra historie!» utbryter Sandy innimellom, og våkner opp fra sin sløve selvtilfredshet. Men så slipper retningen straks taket likevel, idet han avledes av neste moment. Og utover i handlingen er det som om selve forestillingen også løses opp, mens flere underliggjørende elementer bringes inn.

Selv om hele forestillingen finner sted uten sceneskift, er det lagt inn ulike visuelle og enkle koreografiske brudd. Disse momentene forsterker og tydeliggjør det absurde og underlige ved universet vi befinner oss i, som projiseringen av en stor, animert hval som tilsynelatende flyter rundt i universet. Den har ikke har noe som helst med den øvrige sammenhengen å gjøre, men passer likevel perfekt inn. Det absurde, det satiriske og det rituelle er tre gjennomgående elementer i Antipodene.

Overkonstruert dramaturgi

Jeg har imidlertid innvendinger mot den dramaturgiske strukturen i stykket slik det er skrevet, som jeg mener er overkonstruert. En fortellerstruktur som hopper og hakker såpass mye, blir nemlig fort så snedig at det fungerer mot sin hensikt. Og når fortellingen dessuten starter fra et såpass abstrakt utgangspunkt, og bare fortsetter derfra mot det enda mer abstrakte, blir det utmattende etterhvert. Det tar liksom heller aldri slutt med fortellinger, og der jeg i starten, på ny og på ny, bringes nysgjerrig med langt inn i en ny absurd skildring av en eller annen episode, blir jeg tilslutt nummen. Jeg har liksom ikke mer kapasitet til å leve meg inn i flere assosiative krumspring.

Det er ofte en god ting å avslutte mens publikum fortsatt hungrer etter mer. Det gjøres ikke her. Så når forestillingen er ferdig, har jeg på en måte falt ut av forelskelsen igjen og blitt litt metta både på Antipodenes univers og på karakterene. Men det skal sies: det var en smart, fin og forunderlig reise.