
Surrealisme og teatermagi
Det amerikanske kompaniet Double Edge er endelig tilbake i Europa. Gjestespillet på Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival (PIT) handler om den meksikanske surrealisten Leonora Carrington.
I sentrum står det et egg med en hemmelig viten, beskyttet av Leonora, som spår sin elev Adán i tarotkort til spirituell sang.
Dette er riktignok bare en del av handlingen i Leonora, la maga y la maestra (Magikeren og læreren Leonora), en forestilling som er gjennomtrengt av en okkult atmosfære og der kunst og magi smelter sammen. Men stykket, som er utviklet av Stacy Klein, er i sin helhet viet utforskningene av en viktig kunstner, som etter at hun ble gjenoppdaget for noen få år tilbake har blitt til et internasjonalt fenomen.
Leonora Carrington ble født i England i 1917, og sluttet seg tidlig til de franske surrealistene. Etter et forhold til Max Ernst, emigrerte hun i 1942 til Mexico, hvor hun skapte et mangfoldig verk, av maleri, skulptur og litteratur, som inkorporerte og videreutviklet elementer fra den latinamerikanske magiske realismen som oppstod på den tiden. Da hun døde i Mexico City i 2011, kunne hun fastslå at hun var anerkjent i sitt selvvalgte hjemland, hvor hun blant annet hadde skapt det kjempemessige veggmaleriet «Mayaenes magiske verden» i Antropologisk museum i 1963. En større internasjonal anerkjennelse fikk imidlertid Carrington først etter sin død. En begivenhet i så måte var fjorårets biennale i Venezia, som lånte mottoet fra tittelen på en Carringtons barnebøker, «The Milk of Dreams», og slik bragte henne i fokus under verdensutstillingen.
På det tidspunktet var allerede Kleins forestilling ferdig – hvilket er et eksempel på at helt ulike miljøer har begynt å interessere seg for denne kunstneren. Assosiative kunstnerportrett har på den andre siden lenge vært en spesialitet for Double Edge Theatre, som ble grunnlagt i Boston i 1982, og fra midten av 90-tallet har disponert lokaler, studio og et større areal for utendørsteater, på en gammel bondegård i landlige Ashfield i Massachusetts. Her har de skapt stykker om den polske forfatteren og kunstneren Bruno Schultz (Republic of Dreams, 2007) og maleren Marc Chagall (The Grand Parade, 2013). Valget av kunstnere, men i enda høyere grad stilen på forestillingene, avslører Stacy Kleins bekjennelse til sine polske teaterrøtter. På slutten av 70-tallet, reiste hun som doktorgradsstudent til Polen for å fordype seg i arbeidene til Jerzy Grotowski og Tadeusz Kantor, og for å studere under Rena Mirecka. Disse bekjentskapene la fundamentet for hennes teaterestetikk, men det var likevel først på den amerikanske gården den kunne utfolde seg. Fra Grotowski og Mirecka hentet hun metoden for langvarige skuespillerimprovisasjoner, som munner ut i en ytterst disiplinert utvikling av rollefigurer. Fra Kantor kommer Kleins utpregete fornemmelse – i likhet med Leonora – for drømmeaktige, bevegelige bilder, i en bortimot hypnotiserende dramaturgi.
Last but not least, har hun hentet overbevisningen om at det er mulig å skape laboratorieteater utenfor de store metropolene, også i USA, fra det polske laboratorieteatret Gardzienice.
På grunn av pandemien har Leonora tidligere ikke reist, men nå blir forestillingen vist både på Teatr Brama i Goelniow, Polen – en scene som er forpliktet på tradisjonslinjene fra Grotowski og Kantor – og Porsgrunn Internasjonale teaterfestival (PIT).
Den kvinnelige magikeren, som blir spilt av Jennifer Johnson, står som eleven Adán overfor en annen latinamerikansk surrealist: den chilenske filmregissøren og forfatteren Alejandro Jodorowski, som i Europa – i likhet med Carrington – har vært en vel bevart hemmelighet, og som fremfor alt er kjent for sine gåtefulle filmer. Han blir spilt av argentinsk-amerikanske Carlos Uriona, som leder Double Edge Theatre sammen med Stacy Klein. En kunstnerduo, hvis forestilling fremfor alt er preget av Alexander og Ludmila Bakshis musikk.
Oversatt fra tysk av Therese Bjørneboe
(Publisert 08.06.2023)