Strindberg som trøndersk buskistragedie

August Strindberg skrev Dødsdansen i 1900, mens han var i ferd med å bevege seg fra naturalisme mot ekspresjonisme og symbolisme. Det er flere

Dødsdansen

Dødsdansen

Av August Strindberg

Regi: Fredrik Longva

Scenografi/kostymer: Katrin Bombe

Lysdesign: Roger Indgul

Lyddesign: Mikael Gullikstad

Dramaturg: Mina Rype Stokke

Trøndelag Teater/Turnéteatret i Trøndelag

Studioscenen, Trøndelag Teater, 2. november 2019

trekk ved Dødsdansensom får meg til å tenke på andre dramatikere fra hans egen tid: Trekantdramaene i Fruen fra havet av Ibsen og i Den stærkere av Dagny Juell, i det statiske teatrets handlingsløshet hos Maeterlinck og i den gryende absurdismen hos Tsjekhov. Men Strindbergs ektepar, Edgar og Alice, har få motsvar i dramatikken, for de er vanvittig smålige, hevngjerrige og svartsjuke mennesker, nesten hinsides all forstand, fanget i et ekteskap tuftet på en gjensidig dyp forakt for hverandre. Det er som om Rikard III skulle være gift med Medea. Det er ikke bare enkelt å forholde seg til en sånn ekteskapelig råskap, for det er vel for de fleste (forhåpentligvis) et lite gjenkjennelig parforhold. Strindberg ble forøvrig skilt to ganger i tiåret før Dødsdansen ble skrevet, og skulle snart etter bli både gift og skilt igjen.

En intim scene

Publikum går inn til Studioscenen på Trøndelag teater akkompagnert av Ole Christian Gullvåg på en leketrompet, vi og kommer inn på scenen gjennom hvite gardiner hengende fra tak til gulv rundt det hele. Inne møter det oss en ellipseformet sceneøy med skinnende messinggulv og stående gråmalte metallbjelker som bærer et tak over. Øyvind Brandtzæg og Madeleine Brandtzæg Nilsen sitter på nedsiden i hver sin ende av øyen. Musikken fra leketrompeten stilner og det blir stille en stund, før Edgar fyrer av første replikk: Vil du itj spæll litt for mæ? De første minuttene preges av nøytralt utførte replikker etterfulgt av pauser fra stillesittende posisjoner. Det er et intimt teater der publikum er tett på situasjonen når Edgar og Alice spytter ut sin gjensidige hån mot hverandre og alle andre omkring dem. De to lever trangt uttalt isolasjon og ensomhet, men så kommer Kurt, Edgars ungdomsvenn og Alices fetter, og begge kaster de seg over ham. Dels for å få litt fri fra hverandre og dels for å sikre seg ham som redskap for seg selv i kampen mot ektefellen.

En ikke-tragisk tragedie

Den statisk hakkende dialogen fra innledningen blir etter kort tid erstattet av realistisk tale og regien blir i økende grad preget av det komiske grepet på fabelen. Den komiske tilnærmingen er en måte både å skape avstand til og få grep om de smått uforståelige menneskene på scenen. Men det hindrer også tilgangen til nettopp det vanskelige og provoserende ved Strindbergs tekst, de brutalt avkledde og avslørte menneskene. Det er som om ensemblet vil avvæpne Strindberg med underholdning i stedet for å dra det absurde og ekspressive, det tragiske og komiske, ut i hele sitt vanvittige vanvidd. Det blir som en konfliktsky tilnærming til konfliktene i teksten. Jeg tror ensemblet med fordel kunne gått mye lenger ut i det ekstreme – som teksten byr opp til – for nå blir det mer av en kosetragedie og i stedet for Dødsdansens påtrengende paranoia og klaustrofobi.

Det absurd realistiske

Det intime og trange scenerommet uttrykker hindringene som finnes mellom Alice, Edgar og Kurt, for scenen er høy å klatre opp på, den er trang og metallbjelkene er alltid mellom dem. Strindbergs hundreogtjue år gamle tanker om klasse, ære og skam er med fordel tonet ned, og telegrafen som i Strindbergs sceneanvisninger tikker midt i rommet, er erstattet med en skrivemaskin skuespillerne hamrer på i periferien. Scenografien og mange av handlingene utenfor dialogene er konstruerte i det teatrale: Strindbergs festningstårn er blitt en liten messingøy med publikum tett på. Alice spiller ikke «Bojarenes inntogsmarsj» på pianino, men på tuba. Edgar kommer tilbake fra byen sminket hvit i ansiktet, klovneaktig, for å vise dødeligheten han fornekter. Kurt blåser en lang marsj på leketrompet, synger og lager storm med vindmaskin på scenen. Men denne teatraliteten skyves i bakgrunnen fordi regissør Fredrik Longva velger å gjøre spillet i dialogene hovedsaklig realistisk. Det finner jeg problematisk, for jeg mener det begrenser handlingsrommet til skuespillerne. Forestillingen levner ingen tvil om skuespillernes dyktighet, men de kunne fått så mye mer rom til å spille ut det uttalte dramaet i Dødsdansen.

Den morsomme Dødsdansen

Det er åpenbart at Dødsdansen er blitt en underholdende og morsom forestilling, og jeg er sikker på at det trønderske publikummet vil sette pris på den både i Trondheim og i øvrige Trøndelag, når den på nyåret skal reise rundt i fylket. Jeg skulle bare ønsket trønderne hadde fått en mer påtrengende komisk tragedie.(Publisert 03.11.2019).