Stillestående drama

Edvard Hoem skrev romanen Jordmor på jorda på oppdrag av Norsk Jordmorforening til dennes

Jordmor på jorda

Dramatisert av Morten Borgersen og Kristian Lykkeslet Strømskag

Regi: Morten Borgersen

Scenografi og kostyme: Milja Salovaara

Komponist: Henning Sommero

Koreografihjelp: Stian Danielsen

Lysdesign: Geir Hovland

Medvirkende: Kjersti Sandal, Bjørnar Lisether Teigen, Sara Fellman, Vidar Sandem, Vivi Sunde,

Sigmund Njøs Hovind, Lars Melsæter Rydjord

Studiomusikere: Marit Aspås, Henning Sommero

Teatret Vårt, 30. august 2024

100-årsjubileum i 2008. Teksten tar for seg historien om hans tippoldemor Marta Kristine Andersdatter Nesje (1793-1877), som virket som jordmor i Romsdals amt i femti år, og tok jordmorutdanning i Christiania i 1822. Senere hadde han et ønske om å utvide teksten og slik kom romanen i 2018 med tittelen Jordmor på jorda. Huset under Blåhammaren. Edvard Hoem har skrevet en serie biografiske romaner basert på egen familiehistorie, fra foreldrene og bakover i tid til sin tippoldemor.

Det er en dramatisk fortelling vi blir presentert på scenen, som i boken. Den favner et livsløp, fra et barneminne i 1800 til Marta Kristine dør i 1877. Det er en framstilling av et kvinneliv, en yrkeskvinne, en ellevebarnsmor, et liv i fattigdom og slit, men også av håp, drømmer, bestemt vilje og kjærlighet.

Fra bok til scene

Det er Teatret Vårts tidligere og nåværende teatersjefer Morten Borgersen og Kristian Lykkeslet Strømskag som har dramatisert Edvard Hoems roman. Morten Borgersen står også for regien av forestillingen. Fra en trehundre siders roman er det mye som velges bort til fordel for å peke på noen hendelser langs livslinjen til Marta Kristine. De har plukket enkeltscener fra romanen, som punktvis utgjør hovedlinjene i hennes biografi. Det går på bekostning av det mangefasetterte og kompliserte i hennes forhold til sine nærmeste og yrket sitt.

Det er et slags både-og og verken-eller ved regien til Morten Borgersen. Det blir ofte spilt frontalt og nærmer seg nesten et fortellerteater, men når aldri fram til det. Teaterfortellingen består av korte episoder som aldri dveler lenge ved en situasjon, samtidig som den forsøker å tegne de lange linjene. Det gjør at stykket løper av gårde i et stort tempo.

Samtidig som det blir stillestående. Kjersti Sandal som Marta Kristine står på scenen nærmest gjennom hele forestillingen. Det er én situasjon, skuespillerne kommer inn til henne, avsier sine replikker, går ut igjen. Så en ny situasjon, skuespillerne kommer inn, sier noen replikker og går ut igjen. Enkeltreplikker fra boken mangler kontekst på scenen, og evner ikke alltid å bli meningsbærende eller gå i dybden. I sum blir stykket både forsert og statisk på en gang, og regigrepet er kanskje et forsøk på å møte Hoems ganske nøkterne tekst

Fra scene til publikum

Scenografien fungerer bra, der blågrå trebord utgjør gulvet, skråveggene på sidene og bak. Det speiler den enkle og nødtørftige virkeligheten stykket foregår i. De skarpt kuttete toppene får i lys og røyk bli bilder på fjelltoppene i Romsdalen. Kostymene derimot er enkle og gir lite. Det er litt vadmel og lin, sånn at alle skjønner at vi befinner oss i gamle dager. Bare Marta Kristine i blågråe klær står til scenografien og plassen hennes på Blåhammaren.

Regien er stillestående. I all hovedsak framsier skuespillerne replikkene sine stående rett opp og ned. Samtidig som det er ikke rom for å dvele ved enkeltsituasjoner, for det neste øyeblikket skal straks inn på scenen. Kjersti Sandal skifter mellom å snakke mot publikum og de andre karakterene. De snakker til henne. At Marta Kristine i romanen stadig blir kalt ut til tjenesten som jordmor og tar imot tusen barn, er i forestillingen valgt bort. Livstjenesten hennes blir bare kort snakket om. Kanskje noe underlig med tanke på at yrket som jordmor er selve grunnlaget for boken.

I stedet har forestillingen valgt å fokusere noe mer på det kompliserte forholdet mellom Marta Kristine og ektemannen Hans. Han sliter med krigstraumer og en stadig økende gjeld. Skuespillerne får lite å jobbe med i det regiformatet som er valgt, men av og til får Kjersti Sandal og Bjørnar Lisether Teigen som ekteparet Marta Kristine og Hans, virkelig vise sin sorg over livet og kjærlighet til hverandre, og får være de karakterene de var tenkt. Særlig Kjersti Sandal gjør Marta Kristine levende og sterk, og griper publikum. De fem andre skuespillerne er stadig inn og ut, og får i liten grad påvirke fortellingen eller spillet.

Hjertesukket

Det er en stor oppgave å overføre en roman til teater, og problemet med dramatiseringer bør kanskje drøftes mer, for jeg ser bare sjelden at dette lykkes. Gjerne er det bare én litterær kvalitet som står i fokus, nemlig den narrative, og teatrene har ofte en ensidig forkjærlighet til den kronologiske fortellingen. Når det plukkes ut enkeltepisoder fra en roman som skal bære en lang fortelling, blir det ofte forsert og grunt. Det blir rett og slett ikke anledning til å gå i dybden. Dessverre.

Publisert 03.09.2024