Står Ways of Seeing fortsatt midt i stormen?

Foajeen på Black Box teater var helt full, men ikke så stappfull som jeg trodde at den skulle bli. Jeg skulle si storm handler jo om Norges mest kontroversielle teateroppsetning på mange, mange tiår og er redigert av kvinnene som sto bak: Pia Maria Roll, Sara Baban og Hanan Benammar. I de siste dagene har anmeldelsene strømmet inn og de er like sprikende som anmeldelsene av selve stykket var i sin tid.

Man kan mene hva man vil om Ways of Seeing, men oppsetningen er et unikt eksempel på politisk effektivt teater. Jeg skal ikke gå i detalj, men henviser til teaterkritiker Lillian Biksets strålende bidrag til boken. Det som imidlertid erubestridelig er at forestillingen klarte å tenne fyr på samfunnsdebatten. Boklanseringen hadde nok samme formål, og sånn sett var den ganske ukonvensjonell: Det ble knapt snakket om boken. Bare helt kort ble Jeg skulle si storm presentert av redaktøren i Forlaget Oktober, Kjersti Instefjord, og så leste Roll, Baban og Benammar litt av sine egne tekster i boken. Den vanlige boklanseringsprosedyren var unnagjort på under en halvtime.

Retten til å være fornærmende

Det var Asbjørn Grønstad, professor i visuell kunst ved Universitetet i Bergen, som innledet den andre delen. Grønstad har selv bidratt til Jeg skulle si storm og hans anliggende var å snakke om oppsetningen, som han også nylig har publisert en bok om: Ways of Seeing in the Neoliberal State (2021). Han presenterte oppsetningen som et moteksempel til påstanden om at samtidskunsten er «introspektiv, autonom, og uendelig selvrefererende», altså uinteressert i det som skjer i samfunnet. Ways of Seeing klarte å sprenge grensene for ytringsfriheten i Norge, og var samtidig, mente Grønstad, et fullverdig estetisk verk. Fremfor ideen om ytringsfrihet som «lik rett til å snakke», forsvarte han «retten til å være fornærmende». Dette synes jeg er verdt å gruble over. For hvordan skal man si det som det er uten å bli oppfattet som frekk av dem det gjelder? Og var det ikke akkurat politikerne som har for vane å trå utenfor det politiske korrekte som reagerte mest høylytt på Ways of Seeing?

Gleden i å kjempe for et bedre liv

Dilar Diriks foredrag om «den kurdiske kvinnebevegelsen og NATOs rolle i de kurdiske områdene» var hovedinnlegget på arrangementet. Dirik er forsker ved Oxford University og temaet var helt på sin plass. Den «kvinnelige revolusjonen» i Kurdistan er ett av de mange nøkkeltemaene i Ways of Seeing, og kanskje det mest aktuelle, siden kurderne som kjent må betale en høy pris for Sverige og Finlands innlemmelse i NATO.

Bildene av kvinnene som kjempet ned IS i den kurdiske geriljaen får meg alltid til å tenke på bildene avkvinnene som kjempet i den spanske borgerkrigen (1936-39). Det er noe felles der, noe i gleden de utstråler, som jeg tror handler om å for første gang kunne delta som likeverdigei kampen for et bedre liv. Også de spanske republikanere ble latt i stikken av vestlige demokratier,som den gangen gjemte seg bak Ikke-inngrepspakten. Plutselig skulle man være nøytrale overfor militærjuntaen som iverksatte et statskupp mot en folkevalgt og demokratisk regjering. Etter at de spanske republikanerne tapte krigen, fulgte et nesten førtiårig diktatur hvis utrydding av opposisjonen ifølge historikerne bare kan sammenlignes med det som skjedde i Kambodsja. Og ytringsfriheten var ett av de første ofrene. Allerede under krigen innførte Franco en sensurlov som ble presentert som en midlertidig krigslov, men som faktisk ble stående til 1960-årene. For når krigen kommer nær på kroppen og vi må gi skolene tillatelse til å utdele jod til barna våre, inntrer gjerne fortielsen, selv om det er akkurat da vi burde være mest kritiske. Og når det blir vanlig å tie, er det ikke lett å begynne å snakke igjen. Det er også Spania et godt eksempel på.

Et av hovedpoengene i Diriks foredrag var at Tyrkias angrep mot kurderne i Rojava ikke er en etnisk konflikt, men en ideologisk. Der president Erdogan står for en nasjonalistisk, konservativ, neoliberal og mannssjåvinistisk ideologi, kjemper Rojava-geriljaen for et sosialistisk og mer likestilt samfunn. Og det er Erdogans prosjekt NATO støtter, et prosjekt som forresten ligner veldig på det Franco hadde for Spania og som de vestlige demokratiene, inkludert Norges daværende arbeiderpartiregjering, ikke ville fordømme.

NATO, Norge og Ukraina

Når debatten skulle komme i gang, gikk arrangementet likevel litt galt. Grønstad kviet seg for å snakke om aktuelle politiske saker, og Dirik hadde problemer med internettkoblingen. Ballen lå altså hos de to politikerne som var med i panelet: Sofia Rana, leder for Rødts antirasistiske utvalg, og Ali Esbati, tidligere leder i Manifest Analyse og nå medlem av det svenske Vänsterpartiet. Begge var klartenkte og begge snakket om hvor vanskelig det har blitt å diskutere NATO, både i Norge og Sverige. «Nå er det å være mot NATO det samme som å være mot statens interesser», sa Esbati. Men de nevnte ikke med et ord hva det er som har fått Sverige og Finland til å søke medlemskap i NATO.

Til slutt var det publikum, og da Khalid Salimi, direktør for Mela-festivalen og en av bidragsyterne til Jeg skulle si storm, som måtte påpeke hvor lite de hadde snakket om Norge og NATO. Det kom et mumlende bifall fra salen. Jeg tror vi satt der med en følelse av at vi hadde blitt smittet av frykten for å bryte enstemmigheten som har inntrådt siden Russland invaderte Ukraina. Av at vi ikke hadde kommet helti dybden på hva Rojava og NATO har med oss å gjøre her og nå. Og det var faktisk det Ways of Seeing klarte så glimrende i sin tid. Selv om jeg bare har sett oppsetningen i opptak, vil jeg driste meg til å si at det var derfor forestillingen skapte så mye oppstyr. Og det var også derfor tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund var en så sentral del av stykket; for han viste at det vi gjerne vil tro at bare foregår i fjerne, udemokratiske land, også kan foregå midt iblant oss.

Black Box teater skal ha nye forestillinger av Ways of Seeing 25. og 26. august. De er allerede utsolgt, men vi kan kanskje håpe at det kommer flere etter hvert?

(Publisert 23.08.2022)

(Cristina Gomez Baggethun er akademiker og oversetter (norsk til spansk), med en PhD om spanske oppsetninger av En folkefiende. Hun er også teateranmelder i Norsk Shakespearetidsskrift).