Sorgen som forblir i bevegelse

Teater Innlandets danseforestilling En sorg som min har parallelt blitt vist som utendørsversjon og en innendørs sceneversjon i spilleperioden. Det har blitt to ulike, men likestilte forestillinger, som er skapt ut fra mulighetene og forutsetningene de to ulike scenerommene gir. Jeg så innendørsversjonen i Storstua, Koppang kultursal.

Når vi publikum kommer inn i salen, sitter Camilla Spidsøe og Sudesh Adhana på en benk i et ellers nakent rom, og forestillingen er allerede i gang. De er to fremtredende dansere med omfattende erfaring fra både norsk og internasjonal scenekunst. Spidsøe har tidligere vært solist i Nasjonalballetten og i Carte Blanche, mens Adhana beveger seg mellom samtidsdans og indiske danseformer. I forestillingen En sorg som min er de ikke bare utøvere, men også medskapende kunstnere. Med sine ulike bakgrunner og sterke sceniske tilstedeværelse bærer de sammen forestillingen.

Fragment og flyt

Ambisjonsnivået i En sorg som min er høyt. Å skulle gi sorgens nærvær og forløp et kroppslig uttrykk er ingen enkel oppgave. Iscenesettelsen må bevege seg mellom det menneskelige jordnære og hverdagslige på den ene siden og det emosjonelt dramatiske på den andre, uten å falle inn i klisjeene som lett kan oppstå i dette spennet. Koreografene Therese Slob og Emilie Fuglestad løser denne oppgaven med stor sikkerhet. Dansespråket beveger seg mellom tydelige ytterpunkter, fra neoklassiske elementer og partnerarbeid med høye løft til abstrakt gulvarbeid. Bevegelsene brytes ofte opp i fragmenter, før de samler seg i mer dansante sekvenser og gjentakelser. Dette skiftende dansespråket er med på å balansere iscenesettelsen av sorgens prosess, et tema der faren for overtydelighet og melodrama ligger latent.

Sorgens sirkler

Forestillingen har fått samme tittel som C.S. Lewis bok A Grief Observed, som på norsk heter En sorg som min. Lewis, som er verdenskjent for sin barnebokserie Narnia, skrev denne boken kort tid etter han mistet sin kone Joy til kreft. Hans sterke religiøse tro ble satt på prøve etter tapet og dette blir godt beskrevet gjennom fire kapiteler i boken. I sin store sorg etter dødsfallet, føler han Guds fravær som en dør som er lukket, og det får ham til å tvile på om Gud faktisk er god. Når frustrasjonen har lagt seg innser han at hans tro til nå har vært svært teoretisk, og skjønner at han må lete etter en dypere og nærere tro i seg selv. I siste kapittel stilner anklagene og spørsmålene litt etter litt, og Lewis forsoner seg med at vi ikke kan forstå alt ved Gud og troen. Teater Innlandets forestilling er ikke en direkte dramatisering eller adapsjon av boken, men den har blir brukt som inspirasjon. Der C.S. Lewis leter etter trøst og mening i sin tro synes jeg forestillingen gjør et godt grep ved å slippe tak i det religiøse og zoome ut til hva naturen kan gjøre, og kanskje lindre, når man er i sorg.

 Samtidig beskriver Lewis sorgen som en fysisk erfaring: «For i sorgen vil ikke noe kunne holde seg i ro» [1]. Han skildrer også sorgprosessen som sirkulær, som noe som stadig vender tilbake. Spidsøes bevegelsvokabular blir sirkelen et fysisk motiv, men oppstår også i duettarbeidet, blant annet når et løft settes i rotasjon. Grepet er enkelt og virkningsfullt. Sirklene gir form til hvordan tanker og følelser kan vende tilbake i ulike størrelser og med ulik kraft. Noen ganger merkes de bare som små bevegelser, andre ganger slår de inn over oss med full styrke.

Grepene skifter betydning

Den første duetten er preget av lek og dette forsterkes med musikertrioens melodi. Blikk og smil møtes, mens armer og hender flettes inn mellom og rundt kroppene. Etter hvert som partnerskapet deres justerer grep og kontaktpunkter, dukker det opp stadig nye måter å holde, støtte og omslutte hverandre på. Leken med omfavnelsene får en annen betydning senere i forløpet. Måten Spidsøe og Adhana møter hverandre kroppslig,  gir oss et bilde på noen som har levd et langt liv sammen. De beveger seg mellom letthet, tyngde og kraft med en felles timing som får selv krevende overganger til å virke uanstrengte. Her blir det tydelig hvilket kaliber av dansekunstnere vi har framfor oss. Når Adhana går over i en solo, sitter Spidsøe på benken og vi ser en subtil forandring i henne, uten at hun går over i det dramatiske. Så bytter de roller, Spidsøe danser og Adhana ser på, og det virker som om han sakte forstår at noe mellom dem er i forandring.

Det fascinerende ved måten forestillingen er bygd opp på, er at vi ikke får servert med teskje hvem som skal dø, og hvem som skal bli igjen. I begynnelsen holdes begge mulighetene åpne, før bildet gradvis forandrer seg og rollene blir tydeligere. Dette grepet liker jeg godt. Sorgen etter et tap oppleves forskjellig, og åpenheten gjør det mulig å kjenne seg igjen i både ham og henne. Samtidig synliggjør forestillingen at sorgen ikke bare tilhører den som blir igjen. Også den som skal forlate et menneske og et liv, kan sørge over det som går tapt. Spidsøe plukker opp en bukett blomster, og duetten blir til en trio. Samtidig endrer partnerarbeidet karakter. De trekker i hverandre, løfter hverandre og nekter å slippe taket. Hendene og armene, som tidligere fant lekne måter å holde og omslutte på, uttrykker nå et desperat behov for å holde fast. Til slutt deiser buketten i scenegulvet. Musikkbildet forandrer seg. Det lekne uttrykket avløses av orgelmusikk som gir scenen et sakralt preg. Adhana fører Spidsøe bort til benken og legger henne ned. Likevel oppstår det aldri et entydig bilde som forteller oss at hun nå er død. Hun reiser seg igjen, kjolen trekkes av henne, og hun går rolig inn bak bobbynettet. Adhana blir stående med kjolen i hendene før han legger den på benken.

En sorgstorm

Uteforestillingen får naturen som en medspiller, tør jeg å påstå uten at jeg har sett den. Vær og vind, fugler, vegetasjon og vann fortsetter å bevege seg rundt forestillingen og blir en del av det sceniske uttrykket. Naturen kan både støtte det som skjer og yte motstand. Innendørsversjonen har andre muligheter. Her brukes videoprojeksjonene til å utvide scenerommet og plassere danserne i store, skiftende landskap. I forestillingens midtparti fylles hele scenebildet av snø som farer sidelengs i stor fart. Vi trekkes inn i et vinteruvær, en sorgstorm der savnet og fortvilelsen blåser i kraftige kast. Spidsøe står bak bobbynettet, mens Adhana er foran alene. Der klarer han å gjøre kroppen både frosset og i ferd med å gå i oppløsning, som om en del av ham er blitt revet bort. Det minner om Lewis’ beskrivelse av tapet av den man elsker som en amputasjon på egen kropp; Den andre har vært en del av ens eget liv og kropp, og fraværet kan derfor kjennes fysisk [2].

Musikken på avstand

Den levende musikken er en sentral del av forestillingen. På piano, keyboard og orgel sitter komponist og musikalsk leder Andreas Ulvo, mens Siri Snortheim bidrar med cello og Åsne Valland Nordli leverer vokal som folkesanger. De tre musikerne, som samarbeider med Musikk i Innlandet, har bakgrunn fra jazz, improvisasjon, klassisk musikk og folkemusikk – en variasjon som også gjenspeiles i Ulvos komposisjon. Lydbildet veksler fra jazz‑inspirerte rytmer til kirkelige orgeltoner, går videre inn i et mer abstrakt og urolig uttrykk under forestillingens krise, og avslutter med en folketonepreget melodi med tekst. Piano, orgel, cello og stemme smelter sammen, og flere ganger møtes de i samme melodilinje. Trioen står bakerst på scenen, bak bobbynettet, og selv om de gir kraft til forestillingens skiftende stemninger, gjør plasseringen dem fjerne både fra danserne og publikum. Jeg får komme tett på Spidsøe og Adhana, kjenner deres bevegelser, blikk og relasjon, men kontakten med musikerne blir mindre selv om de er synlige og spiller live. Det etterlater et lite mellomrom mellom musikken og resten av scenen. Jeg savner ikke nødvendigvis at musikerne skal gå inn i handlingen, men at deres nærvær blir mer integrert i forestillingen.

Tid som scenisk motiv

I forestillingens siste bilde står Spidsøe og Adhana sammen i regnet og gjentar deler av en duett vi har sett tidligere. Hun ligger over ryggen hans og lar det lange håret falle ned over ham. Han samler hendene og fører dem gjennom det hengende håret, slik at det åpner seg. Repetisjonen er enkel og vakker. Vannet sildrer ned over dem, gjennom klærne deres, og danner små løp på gulvet. For meg blir vannet et bilde på tiden. Vann finner alltid en ny vei når det møter en hindring. På samme måte stopper ikke tiden når noe vondt og katastrofalt skjer. Da man kan ønske at alt rundt en skal stanse, går dagene videre selv om ens eget liv står stille.

Når den tidligere duetten vender tilbake, er det som et minne om det som var. Minnet er bundet til øyeblikket da det oppsto, men blir samtidig trukket med videre og forandret av tiden. Den siste duetten gir dette en fysisk form. Det er idet denne forbindelsen siger inn, at klumpen i halsen melder seg og det presser på i tårekanalene mine. Sorgen forsvinner ikke, men finner nye veier og skifter form. Den fortsetter å bevege seg gjennom tiden.

Fotnoter:

Lewis, C. S. 2010. En sorg som min. Oversatt av Harry Mikkelsen. Oslo: Luther Forlag.

[1] Lewis 2010, s 58

[2] Lewis 2010, side 55