Sorg og håp i myra

Man fryser litt i den lune salen. Noe forferdelig har skjedd en samisk jente. Den unge mannen som er ansvarlig er gått fri og

Eadnemáddu

Av Siri Broch Johansen

Regi: Pia Maria Roll

Scenografi og kostymer: Hege Pålsrud, Márjá Karlsen, Raisa Porsanger

Komponist: Ánndaris Rimpi

Dramaturgi: Pia Maria Roll, Kai Johnsen, Anders Hasmo

Det Norske Teatret, Scene 3, 25. november 2022

kvinnens mor kjemper for rettferdighet, men det er bare Eadnemáddu som hører henne. Dramatiker Siri Broch Johansen har bygget skikkelsen Eadnemáddu på samiske tradisjoner, hvor alle dyr har en máddu, en stammor, som tar hevn hvis noen plager dem. Også mødre kunne trenge en stammor, henne har Broch Johansen kalt Eadnemáddu, og det er hun som trår til når samfunnet svikter både mor og datter.

Den nesten tomme scenen holdes mørk under hele forestillingen. Hauger med skinn henger fra taket, og blir senere erstattet med grener. Skinnene drar oss umiddelbart nordover, til dee som levde av dem. Grenene trekker inn naturen, og antyder den forløsende brannen som kommer mot slutten. Kostymene er spesielt vellykket. De holder en fargepalett som spenner fra sort og blått til lilla og rosa, og faller fint sammen med fargene i de samiske klærne. Det er noe sorgfullt over disse fargene, som samtidig virker samlende.

Naturen trer inn på scenen, men det blir litt grums

Det meste av handlingen foregår i Vardø, eller Varg-øy, som det visstnok het en gang: utposten for de forbannede, langt ute i havgapet. I Vardø finnes det bare ett tre: En ung rogn som må pakkes godt inn om vinteren. Det er på grunn av rognen at den unge mannen (Ole-Henrik Bjørkmo Lifjell) kommer til øya på flukt fra morens hevn. Han får som jobb å organisere et jubileum for rognen, som de lokale byråkratene har bestemt å satse på som turistattraksjon. Rognen snakker, og det er godt å høre på trærne. Jeg kommer til å tenke på da Ecuador fikk ny grunnlov i 2008, og urfolket fikk et ord med i utformingen. Da kom naturen i fokus, og selve kloden, Jorda vår, ble betraktet som et levende vesen hvis rettigheter skulle fastsettes i grunnloven.

Også i denne samiske fortellingen kommer naturen i fokus, men det fungerer ikke alltid like bra. Kirsti Stubø spiller en smilende, lekende, sensuell og morsom rogn, men det virker litt malplassert. Rognen føler seg jo alene: «Alle trenger en flokk», sier hun. Og hun får tildelt en oppmerksomhet som skygger for den egentlige handlingen. Det er i det hele tatt en del grums i dramaturgien som gjør at det ikke alltid er lett å følge med. Det er ikke så farlig at vi ikke får vite hva som egentlig skjedde med datteren, slik går vi oss ikke bort i detaljer, og vi deler umiddelbart morens sorg. Men det er så mye annet som dukker opp uten at det får oppfølging. Trær, prester, byråkrater, hekser og edderkopper. Vi hopper fram og tilbake mellom Vardø, fjellet og myra. Historien flyter litt ut, som om den ikke klarer å bestemme seg for om den skal bygge på scener og episoder, eller bli en sammenhengende fortelling. Jeg faller inn og ut av disse scenene, med blandede følelser.

Poesi, humor og dialoger med flyt

Likevel har Broch Johansen skrevet en tekst med mange poetiske øyeblikk. For eksempel i en monolog framført av Stubø, hvor hun gir stemme til folkemunne og sår tvil om moren: Gjorde hun nok? Prøvde hun alt? Eller når mora forteller om fødselen til datteren. Teksten får også kraft når den viser hvordan urbefolkningens behov for å overleve koloniseringen frembrakte en grådighet overfor naturen, som har blitt værende: Når det blir fint vær i Vardø, tar man seg fri, og den unge mannen går ut i myra for å plukke multer. Det gjør han som han lærte av moren sin da hun kjempet for tilværelsen: med begge hender for å fylle to spann simultant. «Det er det folk som ikke plukker for å kose seg gjør», forklarer mora. Selv om mannen ikke trenger å gjøre det sånn, henger det igjen.

Og på tross av det dystre temaet, er det mye humor i teksten. Noen av de beste øyeblikkene kommer i scenene med Vardøs byråkrater. Joachim Rafaelsen er helt glimrende i rollen som «sjef», godt fulgt opp av Niklas Gundersen som «undersjef». Dialogen flyter som bare det i samtalen mellom disse to mennene som kun er opptatt av effektiv administrasjon, og ikke tar mye hensyn til kvinne- og samesaker, unntatt når det gir en mulighet til å øke budsjettet. Den nordnorske dialekten de bruker fungerer utmerket i kontrast til den frivole tonen mellom mennene. Det er bygget opp et ekko i replikkene, de kunne liksom ikke vært mer enige, og de er virkelig morsomme. Vi ler godt, men jeg blir fort innhentet av et ubehag. Det er jo egentlig ikke noe morsomt, og det er det fint å legge merke til.

Et løft i musikken

Musikken til Ánndaris Rimpi løfter også forestillingen. I åpningen er det sårt å høre joiken til moren (Sara Margrethe Oskal), vi kommer tett inn på sorgen hennes. Oskal er spesielt fin i de mest rytmiske, musikalske partiene. Mot slutten, når Eadnamáddus hevn når den unge mannen, skaper musikken en sterk scene. En svart, langsom virvel som alle skuespillerne deltar i, truer med å sluke den unge mannen, og hjertet banker med den sterke bassen. Det er bare ergerlig at vi i all støyen ikke hører hva den unge mannen har å si. Noe om at det var frivillig, at datteren var frivillig med på det. Men det er kanskje ikke så farlig hva han sier. Mer forvirrende er det at vi heller ikke forstår hva datteren sier, da stemmen hennes blir satt en stopper for av virvelen fra utsiden av scenen. Jeg tror henne, naturligvis, både henne og moren, men det er så mye jeg ikke forstår. Hva er det som egentlig gir moren fred til slutt? Er det gjengjeldelsen? Er det at hun river seg løs fra datterens gjenferd? Er det solidariteten hun får fra en annen kvinne?

Det kan godt hende at det er ting her jeg ikke får fatt i, jeg kommer tross alt fra langt i sør. Likevel er dette en historie som går igjen i de fleste land og kulturer jeg kjenner. Kvinner blir voldtatt, mishandlet og myrdet, ofte uten at det har konsekvenser for dem som står bak. Jeg er takknemlig for muligheten til å se hvordan dette arter seg for samene i Nord-Norge, hvordan den norske kolonialismen fordobler samekvinners sårbarhet overfor likegyldige myndigheter. Det er i det helet tatt et stort øyeblikk at samenes historier inntar de store teatrene i Oslo, hvor de alltid skulle hatt en plass, og publikum burde strømmet til. Jeg skulle bare ønsket at regien og dramaturgien hadde strammet det hele opp og hjulpet oss inn i fortellingen. Da ville ikke forvirringen skygget over alle de fine øyeblikkene, der humor, musikk og poesi peker mye lengre frem.

(Publisert 28.11.2022)