Smellet som ble hørt verden rundt

Da Oscarutdelingen gikk av stabelen søndag kveld, var det knyttet mye spenning opp mot feiringen. Vinner japanske Drive My Car beste utenlandske film? Ja. Vil Norge få den etterlengtede gullstatuetten for Verdens verste menneske? Nei. Etter en karriere som har vart i tretti år, skulle skuespiller Will Smith endelig få stikke av med den gjeveste prisen av dem alle, beste hovedrolle (endog mannlige hovedrolle), for sin prestasjon i filmen King Richard. Den portretterer den ambisiøse og eksentriske familiefaren Richard Williams som gjorde døtrene Serena og Venus Williams til tennisstjerner og globale idrettsikoner.

Like før utdelingen til beste dokumentar, drar komiker og mangeårig vert under Oscarutdelingen, Chris Rock, flere vitser. På bekostning av mange. Blant annet en replikk om at han gleder seg til å se Jada Pinkett Smith, skuespiller og Will Smiths kone, spille hovedrollen i oppfølgeren til actionfilmen GI Jane (1997) – fordi den relativt ukjente filmen har en skallet, kvinnelig hovedrolle og Pinkett Smith lider av sykdommen alopecia, som fører til hårtap og i hennes tilfelle, skallethet. Først ler paret, men når Pinkett Smiths blikk går tomt, responderer en illsint Will Smith med å storme opp mot Chris Rock på scenen, dra til komikeren med flat hånd og skrike ut at komikeren må «keep my wifes name out your fucking mouth», i beste sendetid. Hendelsen har spredd seg som en farsott i nyhetsmedier og sosiale medier, og er muligens årsaken til Oscartildelingens doblede seertall fra fjorårets redkordlave på 9,8 millioner til årets 15,4 millioner. Skribent Keith Reed i The Root stiller spørsmålet om Will Smiths overfall er ment som «…beskyttelse av svarte kvinner eller å utvise giftig maskulinitet?»

Hår som politisk slagmark

Hva er det som kan utløse så sterke reaksjoner? Med andre ord: hva gjør hår så sårt? Er det den implisitte ableismen, altså diskriminering av personer med sykdommer eller funksjonsvariasjoner? Eller den spesifikke varianten av kvinnehat som rammer svarte kvinner i kraft av kjønn og hudfarge, noe den svarte feministiske tenkeren Moya Bailey kaller for misogynoir? Som funksjonsfrisk er jeg langt fra den beste til å uttale meg, men som svart kvinne er det vanskelig å ikke se saken gjennom en svart feministisk linse. Svart hår er langt fra politisk nøytralt, snarere tvert imot. Ifølge psykolog og frisør Afiya Mbilishaka ble slavebundne kvinner med løsere krøller og lysere hud satt til lettere husarbeid innendørs, mens de med mørkere hud og tettere krøller ble tvunget til tungt gårdsarbeid utendørs. I 1789 iverksatte delstaten Louisiana et påbud om at svarte kvinner og kvinner med blandet opphav, kalt kreolske, måtte dekke til håret. Loven ble kalt for Tignon, og var oppkalt etter et hodetørkle fra den tiden.

Apartheidsystemet i Sør-Afrika var inspirert av amerikansk segregering. Hendrik Verwoerd, sørafrikansk statsminister og psykologiprofessor, ofte kalt for apartheids hovedarkitekt, reiste til USA og beskrev amerikansk segregeringen som eksemplarisk. Etterhvert utviklet Sør-Afrika en penciltest. Den skulle skille hvite fra «fargede». Det ville vise seg om en person var «hvit» dersom man la en blyant i håret på vedkommende, og blyanten ikke festnet seg, men falt ut. Da fikk man nyte av de privilegiene hvithet innebar. «Fargede» var de som hadde en slik hårtekstur at blyanten ble værende i håret. De måtte leve med en annenrangsborger-status i forhold til sine hvite medborgere.

Assimilering som løsning

Om noen burde kjenne til svart hårs politiske kontekst, så er det nettopp Chris Rock, som produserte dokumentaren Good Hair (på norsk Hårfint) i 2019, om nettopp svarte kvinners enorme forbruk av hårprodukter. Den svarte globale hårindustrien, som spenner fra løshår, kjemikalebehandlinger til produkter som gjør alt fra å ivareta krøller eller retter dem ut, er stor forretning. Mange peker på at dette kommer av at overvåkningen av svart hår presser svarte kvinner til å assimilere seg til europeiske skjønnhetsidealer. Med andre ord, slett hår er rett hår. Å få håret sitt så glatt, langt og rett som mulig er en god investering som åpner dører som et naturlig, svart hår lukker. Det assosieres nemlig med militante, svarte frigjøringskamper, særlig Black Panthers, som avviste eurosentriske skjønnhetsidealer og tok tilbake afroen gjennom Black is Beautiful-kampanjen.

Protect Black Women

Psykologen Mbilishaka påpeker i sin artikkel også hvordan flere studier har indikert at heterofile menn finner blondt hår mest attraktivt. Svarte kvinner blir ofte portrettert som det motsatte av det eurosentriske skjønnshetsidealet. Ideer om at svarte kvinners hår er stygt, eller at de ikke har hår i det hele tatt, opprettholder dette idealet. Mange har opplevd at håret blir sett på som uprofesjonelt ved flere institusjoner. Fra Chicago i midtvesten til Louisana i sør har afroamerikanske elever blitt nektet å ha fletter, locs, afro og andre stiler som er naturlig for deres hårtekstur. Selv førskolebarn blir ikke spart, som fire år gammel Jett Hawkins som ble utestengt fra barnehagen fordi flettene hans var «uakseptable». Det rammer også voksne i arbeislivet. Et eksempel er da Chastity Jones fikk jobb som kundebehandler i 2010, og ble bedt om å klippe locsene sine fordi de «tend to get messy».

Problemet var så alvorlig at man har gått lovens vei. Vi er her, i Representantenes Hus, Folkets hus, for å erklære at svarte jenter med sine fletter, locs, afroer og alle former for naturlige hår, og ja, også våreglatte alopecia-skallede hoder, hører hjemme overalt, sa Ayanna Presley, kongressmedlem fra Massachusetts, da CROWN Act ble foreslått på føderalt nivå. Det er en lov som forbyr alle former for hårdiskriminering mot afroamerikanske kvinner. Den første delstaten til å implementere den var California i 2019, og siden da har 12 delstater fulgt etter.

Vold eller ikke-vold? Det er spørsmålet.

Derfor kan Rocks utsagn i fra et svart feministisk ståsted, oppfattes som misogynoir. Men om det berettiger Smiths voldsbruk, er et helt annet spørsmål. Mange ser Smiths opptreden som totalt uakseptabelt. Andre har en idé om at vold er ett av mange virkemidler som kan brukes til å bekjempe undertrykkelse. Voldsbruk i motstandskamper har vært et hett tema i mange svarte frigjøringskamper. Antivoldelig motstand mot rasisme, ble nærmest personifisert av pasifisten Martin Luther King Jr., som trodde på ikke-voldelig motstand, i motsetning til den mer militante Malcolm X, med sitt berømte «By any means neccessary», ikke skydde unna bruk av vold.

Konturene av denne diskusjonen dukker opp i dette mikroeksemplet under Oscar-utdelingen, ved at folkeopinionen gjennom de mange talerørene i både tradisjonelle og sosiale medier peker i ulike retninger. «He could have killed him. That’s pure out of control rage and violence» tvitret regissør Judd Apatow, mens komikeren Tiffany Haddish beskrev hendelsen som #it was the most beautiful thing I’ve ever seen», fordi han «forsvarte konen sin». Det er også mange som roser Chris Rock for hans profesjonelle fremtreden, at han beholdt roen rett etter slaget og fortsatte showet nærmest ubemerket. Akademiet selv tvitret uttalt at de «…ikke aksepterer vold i noen form» og heller vil rette fokuset mot årets vinnere.

Fremtidig representasjon

Og det er mange som er enige i at de andre vinnerne har havnet helt i bakgrunnen av såpedramaet mellom Smith og Rock. Det var nemlig en rekke historiske seirer, som Troy Kotsur, den første døve mannlige skuespilleren har vunnet for en Oscarpris for beste birolle for sin innsats i filmen CODA, eller at for første gang en skeiv ikke-hvit kvinne, har vunnet en pris sin innsats i den nye versjonen av West Side Story, Ariana DeBose.

Ironisk nok kan man si at prisutdelingen har kommet lengre enn i 2015, da den ble kritisert for å være overveldende hvit, under emneknaggen #OscarSoWhite. Blant kritikerne som ledet kampanjen da, var nettopp Jada Pinkett Smith. Under utdelingen året etter i 2016, dro Chris Rock enda en vits på hennes bekostning, om at hun klagde på prisutdelingen ikke på grunn av manglende mangfold, men fordi hun ikke var invitert til den. Veltet det dårlige blodet glasset over søndag kveld? Det er i alle fall en tett sammenvevd knute som rører ved mange av de tingene som gjør debattklimaet surt i USA – spørsmål om rase, kjønn og representasjon.