Slekters og traumers gang

Tre musikere spiller klezmermusikk når vi kommer inn i på Studioscenen. Videre står det tre paneler

Dans på knust glass

Av Beate Esthersdatter Myrvold

Regi: Martine Tufvesson Lundberg

Scenograf: Ole-Hermann Gudim Lundberg

Lysdesign: Roy Nilsen

Lyddesign: Sander Thoresen og Morten Melsom

Video: Petter Grindahl

Medvirkende: Beate Esthersdatter Myrvold

Danser: Emilie Thun

Klarinett: Georg Reiss

Piano/trekkspill: Solfrid Molland

Fiolin: Ingrid Berg Mehus

Trøndelag Teater, 11. september, 2024. Gjestespill av Kulturleveranser AS.

der som skal bli brukt til videoprojeksjon. Det blir en fortelling med tekst, lyd og bilder, dans og musikk. Beate Esthersdatter Myrvold forteller om sin sønn og hans stolthet da han fikk vite om sin jødiske bakgrunn. Selv fikk hun ikke vite om den før hennes mor døde. Og nå etter 7. oktober, etter Hamas´ terrorangrep og Israels terrorbombing kjenner hun på frykten for den økende antisemittismen.

Tre kvinners liv henger sammen

Rundt forrige århundreskifte treffer to unge mennesker fra det russiske tsarriket hverandre i Stockholm, etter å ha flyktet fra alle pogromene der. Isak og Anna endte opp i Norge og fikk tre barn. Beates mor Esther var en danseglad jente, og bestemor Anna skaffet henne danseundervisning. Esther danset som barn på Nationaltheatret i Reisen til julestjernen, og skulle senere danse profesjonelt på Chat Noir med Ernst Rolf. Bestemor Anna ble etter hvert syk og innlagt på psykiatrisk sykehus. Bestefar Isak tok da ungene med til Narvik og en ny kvinne. I nord startet han sitt omreisende tivoli og Esther ble det store trekkplasteret, der hun danset Czardasfyrstinnen. Esther traff en ung musiker, forlot familien og flyttet til Oslo. Der måtte hun registrere seg som jøde, og snart startet arrestasjonene. Bestefaren fikk teatret sitt stengt og ble arrestert i 1941, og døde i Auschwitz i januar 1943. Bestemoren slapp unna, fordi hun var blitt plassert som pasient på en gård, og gårdsfolket, selv med sine nazistiske sympatier, meldte aldri fra til myndighetene om Anna. Ester unnslapp arrestasjonen fordi hun overnattet hos en venninne den natten Gestapo banket på døren. Gravid og alene flyktet hun til Sverige.

Etter krigen møtte Esther mannen sin og far til Beate. Det ble et hjem med lek, musikk, dans og dikt. Ester ville vise Beate det vakre i livet, mens hun selv slet psykisk og tok sitt eget liv da Beate var tolv år gammel. Etter det vokste det fram en frustrasjon og et sinne hos den unge Beate, som hun tok ut i musikk, i depresjoner og rus. Hun fant det tryggere å være i rampelyset som artist enn i hverdagsmørket utenfor. Etter å ha flyktet fra sin egen historie, måtte hun finne fram til den igjen for å gi den til sin egen sønn, forteller hun.

En fortelling med hull

På scenen framføres historien med ord, bilder, dans, musikk og sang. Emilie Thun danser rundt og med Beate Esthersdatter Myrvold, når hun forteller om bestemoren og moren. Vi får se bilder av besteforeldre, foreldre, tivoliannonser og avisoppslag. På scenen har hun et fotoalbum og et par tåspissko. Virkemidlene er enkle og tydelige. Og kanskje vel enkle til tider, som når vi får marsjerende støvler og Hitlers stemme over høyttalerne som lydbilde til arrestasjonene. Musikken og sangene som synges er stemningsskapende, men vi blir i hovedsak holdt unna innholdet i tekstene. I etterkant kunne jeg finne ut at de jiddiske sangene «Rivkele di Shabesdike» som er fra krigen, og «Ikh un di velt» fra rundt forrige århundreskifte, begge er sterke og brutale tekster, som godt kunne vært presentert annerledes på scenen, enten som norskspråklige sanger eller oversatte tekstbilder på videopanelene. Et tilsvarende hull oppstår når Myrvold unngår å snakke om når og hvordan hun ble kjent med sin mors og eget jødiske opphav, og konsekvensene av at moren var taus om denne delen av livet sitt.

En nødvendig beretning om fortiden

I tekst, sang, musikk og dans blir vi holdt fast og dratt gjennom Beate Esthersdatter Myrvolds personlige reise og familiebakgrunn. Forestillingen kunne hatt et bedre grep om materialet sitt. I løpet av en knapp time blir jeg grepet, men er det på grunn av tematikken og fordi jeg kjenner til den historiske konteksten? Hun spør om hvor vi skal gjøre av raseriet vårt over det som foregår, og at hun heller vil snakke og fortelle enn å falle ned i taushet. Da synes jeg at Myrvold bør fylle tomrommene i forestillingen med mer av sin egen jødiske beretning.

Myrvold avslutter med det gamle jødiske utsagnet om at mennesket dør to ganger: Først med sin egen død, og så en gang til når navnet ikke lenger blir nevnt. Derfor er derfor er det så viktig fortsatt å snakke om fortiden og om holocaust. Å lytte etter andre er å holde mørket og glemselen borte.

Publisert 18.09.2024