Jon Lockert Rohde som Elling i Allis sønn. Regi: Fredrik Longva og Bård Lie Thorbjørnsen. Trøndelag teater 2021. Foto: Ole Ekker

Skue kue grue true

(Trondheim): Guttungen Elling er god til å rime ord, skuer utover havet og ser levende vesener der andre ser holmer og skjær. Han sier ikke mor, men Alli, han lar seg ikke oppdra uansett hvor mye omgivelsene krever og Alli strever med det. Elling er en skam og en tulling og en trussel.

Publisert Sist oppdatert

Scenen er i helsvart; svarte vegger, et stort plastdekke over gulvet og mager belysning. Musikken er dyster og følger utviklingen tett gjennom

allis sønn

av Magnhild Haalke

Regi: Fredrik Longva og Bård Lie Thorbjørnsen

Dramatisering: Anne Birgitte Holtan

Scenografi og kostymer: Bård Lie Thorbjørnsen

Lysdesign: Eivind Myren

Lyddesign: Jan Magne Høynes

Komponist: Hans Magnus Ryan

Koreograf: Stian Vikjord Danielsen

Dramaturg: Per Ananiassen

Trøndelag Teater, hovedscenen, premiere 4. desember, 2021

forestillingen. Skuespillerne driver fram et menneskelig forfall med stor intensitet. Allis sønn er en mørk fortelling om en gutt som går til grunne og en mor som fulgte ham hele veien.

Den lenge glemte forfatteren

Magnhild Haalke ble født i Vikna i 1885 og døde i Oslo i 1984, 99 år gammel. Hun debuterte med Allis sønnsom femtiåring i 1935. Romanen fikk den gang strålende mottakelser og ble oversatt til sytten språk. Hun skrev videre tjue romaner, noveller og skuespill, og avsluttet forfatterkarrieren med selvbiografien Mot nytt liv i 1978. Både forfatter og verk ble langsomt glemt, noe som ofte skjer med kvinnelige forfattere. Deres mannlige kolleger derimot, holder gjerne stand på pidestallene sine. I fjor ga Aschehoug ut Allis sønn på nytt, og den fikk atter en gang strålende mottakelse. Det skjer vel ikke ofte at åttifem år gamle romaner bli anmeldt på nytt?

Mødrenes synder hjemsøkes på børnene

En av grunnene til at kvinnelige forfattere ender i skyggen er kanskje at de skriver om kvinner. Hadde ikke Ibsen vært så berømt i sin egen tid, hadde nok han også vært mindre viktig, så mange kvinner som han skriver om. Som Helene Alving, Nora, Hedda, er også Alli knuget av kravene til konformitet omkring seg. Alli er ikke sterk og står ikke imot kravene, men bruker alle sine krefter, i skam og fortvilelse, på å knuge kue gutten til å bli helt vanlig. Hun får høre hele tiden hvor skamløs og umulig Elling er. Og Elling er vanskelig fordi han er annerledes og ikke lar seg rokke i sin annerledeshet. Både Alli og Elling står i et voldsomt krysspress, i forhold til hverandre og til omverden. Hun forsøker å elske og banke skamvettet inn i ham, og nekter sjalu å ta imot hjelp i angst for å miste ham. Han svarer i sin kjærlighetslengsel med livlige fantasier, fortvilelse og vold. Og slik går mor og sønn skritt for skritt mot undergangen. For dem som vil lese boken, dropper jeg et mer detaljert handlingsreferat.

Det trange rommet

Scenografien til Bård Lie Thorbjørnsen skaper et lukket, nær klaustrofobisk rom, selv på den romslige hovedscenen. Alle skuespillerne er på scenen hele tiden og det er ingen steder å gjemme seg bort. På bakveggen skinner omrisset av en stor sirkel, som et svakt månelys over en mørk tilværelse. Bare Elling i fantasien sin, evner å se noe lys om seg, midt i fattigdom, slit og et strengt ensartet samfunn. Musikken følger kontinuerlig handlingens vekslinger som et dystert lydteppe.

Jon Lockert Rohde som Elling, portretterer et barn i et tiårsløp mellom fem og femten år, og gjør det med innlevelse og troverdighet. Mellom ytterpunktene av gledesutbrudd og raseriutbrudd, finner han fram til lek og fantasi, til stille fortvilelse og bønn om oppmerksomhet. Emma Caroline Deichmann som Alli, er energisk tilstedeværende i hennes klemme mellom kjærlighet til og sorg over gutten sin. Lockert Rohde og Deichmann løfter sikkert fram Ellings og Allis stadige og brå omskiftninger av følelsesregisteret. De tre andre skuespillerne spiller de øvrige rollene; Ingrid Bergstrøm (farmor, nabokone og Ellings lillesøster), Emil Olafsson (Ellings lekekamerat, far og lensmann) og Trond-Ove Skrødal (farfar, lærer og nabo). Alle skiftene mellom de ulike karakterene foregår sømløst med enkle kostymeskift. Hele ensemblet i fellesskap bidrar til en intens forestilling.

Fra tekst til handling

Det problematiske med forestillingen ligger i dramatiseringen. Det er en formidabel oppgave å overføre en roman til scenen. Romanens ytre og indre verdener skal gjøres om til et ytre sceneforløp. Og i Allis sønn skjer det som jeg har sett før, at det gapes over for mye. For mange handlingselementer blir tatt med når scenefortellingen skal følge romanfortellingens utvikling og kronologi. Det gjør at forestillingen til tider føles som oppjaget. Det tragiske reduseres til forløpet, den ytre handlingen, og vi som publikum får ikke riktig anledning til å være i og dvele ved Allis og Ellings tragedier.

Når den gamle vin blomstrer på ny

Magnhild Haalkes fortelling har potensiale til å bli et klassisk scenestykke. Allis sønn er skrevet lenge før det psykiatriske diagnoseapparatet ble så fyldig som i dag. Det gjør at fortellingen ikke handler om psykdom, men om tette mellommenneskelige forhold og hvor ødeleggende de kan være. Båndet mellom Alli og Elling, i strid mellom ensomhet og omverden, uttrykt i kjærlighet, skam og vold, åpner for et uoversiktlig dyp. De er hverandres janusansikter, mor og barn på vei mot undergangen. Som Elling sier (med Haalkes ord): «Det kjentes så tungt å komme når hun ropte. Han rokket med overkroppen og ansiktet rullet i såre grimaser som han ikke visste om; han riklet bare med sig og søkte å sige frem og komme, slik hun vilde ha ham, tålmodig, kuet og bare hennes, bare Elling – som hun kjente all igjennem – så intet var skjult eller sært eller underlig. Slik var det.»

(Publisert 06.12.2021)

Powered by Labrador CMS