Skammens estetikk

Det er bekmørkt på Lille scene på Black Box teater og jeg må nesten ekkolokalisere meg fra foajéen til nestbakerste rad i amfiet. Det svever rester av

Birds of Ill Omen

Av og med Corentin JPM Leven

Scenografi: Ann Mirjam Vaikla

Komponist og musiker: Kim Reenskaug / Wow Sailor

Fysisk veileder: Ulf Nilseng

Co-produksjon: Narva Art Residency, Black Box teater, DansiT

Black Box teater, 1. april 2022

scenerøyk i rommet, noe som gir det en tåkete og kald atmosfære. I taket henger det en lyssatt blodpose; dryppende, rød væske blir et timeglass av blod som sakte teller ned. Midt i rommet ligger en skikkelse, som blir stadig mer synlig i takt med at lyset fra lysstoffrørene på bakre vegg blir sterkere. Han er naken og pakket inn i lag på lag med plastikk. Det ligger klær og plastikkposer foran på scenen, og til høyre for oss står det et glassbord med shotglass og flasker. Bak i rommet henger det en rad med mørkerøde tepper, til forveksling lik en løpebane med slakt. Scenen er «Berlin chic» - en blanding av klubb og slaktehus. Som publikum fikk erfare i Corentin JPM Levens forrige solo, +-(2019), er han en scenekunstner som på ingen måte er redd for å ta i bruk de mest groteske og dramatiske bildene i sin utforskning og fortelling om egen (og andres?) opplevelse av å bli diagnostisert med HIV.

Rolodex av identiteter

Leven ruller sakte ut av plasten han er tullet inn i, helt til han står foran oss, så å si naken, kun iført en gjennomsiktig plast-kjortel; han er blitt født på ny med en «medisinsk identitet», som det heter i programmet. En ny identitet som kommer til å søle inn i og misfarge de andre identitetene hans, verden kommer aldri til å smake det samme igjen. Leven beveger seg til scenens ytterkant, der han kneler på kne før han begynner å dra på seg noe som ser ut som shapewear og korsetter, noe som gir ham en mer kvinnelig figur. Han ifører seg lårhøye strippesko, fester en blomsterkrans foran øynene og setter en sølvfarget kjeglehatt på hodet, og har med det beveget seg fra en belastet figur til en annen – fra den diagnostiserte til den feminine mannen. Leven kler av seg og krabber som et dyr ned mot gulvet der han blir liggende på magen. Så ikler han seg stive klær dyppet i voks og ligner en blomst, mens han synger svakt i fistel. Han kler seg naken igjen, og vasker seg med vann fra en balje som etterlater et lag med voks, som et skjørt skall utenpå huden hans.

Leven forblir ikke lenge i hvert bilde og selv om han håndterer alle materialene sine, både bevegelser, tekstiler og andre objekter, med en fascinerende mykhet, oppleves det som situasjonene avsluttes før de i det hele tatt får begynne. Bildene vi blir presentert er ofte stereotypiske og homofile troper som gir lite rom for fantasien eller videre refleksjon, og de sier stort sett det samme: HIV er no laughing matter, det er helt for jævlig faktisk. Kanskje er de skiftende bildene bare ment som et ytre lag, uten reell substans – som en kontrast til den fysiologiske, smittede identiteten?

Problemet med den voldsomme ikonografien er at den ofte er ferdig tygd, og det skapes ingen avstand eller innsikt til det temaet som skal behandles. Jeg blir sittende med en følelse av at jeg skal føle på en form for umiddelbar medlidenhet,og blir aldri konfrontert med alternativer eller egne fordommer knyttet til å leve med HIV i dag.

Et immunitær etos

Hvordan håndterer vi som samfunn de kroppene man ikke har bruk for lenger, som ikke møter de (re)produktive og samfunnsnyttige kravene? Som Foucault minnet oss om er organiseringen av den levende kroppen essensiell i all politikk, og all politikk er kroppspolitikk. Foucault, døde selv altfor tidlig av et retrovirus, tre år før det første anti-retrovirale legemiddelet ble godkjent. Selv om det er et hav av forskjeller mellom HIV og COVID-19, og da særlig knyttet til sosialt stigma, er de ikke så ulike virologisk. Det ble et lite ramaskrik i konspirasjons-miljøene da man fant ut at vaksinen inneholdt et enzym (Ritonavir) som først og fremst har blitt brukt i HIV-medisin. Konspirasjonen om at vaksinen gaHIV (som om ikke 5G var nok) fikk heldigvis aldri like godt feste her til lands, som det gjorde i USA.

Det er viktig å påpeke hvor revolusjonerende Ritonavir var for behandlingen av HIV – og for utviklingen av koronavaksinen, fordi det blokkerer virusets evne til å formere seg i kroppen. Et virus som ikke kan spre seg vil mest sannsynligvis dø, eller i tilfellet med HIV, bli sovende. Den smittede vil dermed ha så lave verdier i kroppen, at sjansen for å utvikle AIDS er så å si er ikke-eksisterende, og det er nærmest umulig[i]å smitte andre ved ubeskyttet samleie. Herav oppstår det også en ny skeiv identitet: undetectable –den uoppdagbare, hen som ikke kan smitte andre.

Kroppens immunitet er ikke bare et biologisk faktum uavhengig av kulturelle og politiske faktorer. Det vi forstår som immunitet er også konstruert gjennom sosiale og politiske kriterier som produserer råderett eller ekskludering, beskyttelse eller stigmatisering, liv eller død. Siden PrEP (preeksponeringsprofylakse mot hivinfeksjon) ble introdusert i 2012, har det vært en betydelig nedgang i antall personer diagnostisert med HIV. Ikke har bare levestandarden for personer med diagnosen forbedret seg betraktelig siden 1990-tallet, men også stigmaet rundt det å leve med diagnosen er i endring.

En katarsis

Birds of lll Omen når et slags klimaks idet Leven forsvinner bak veggen av opphengte mørkerøde tepper. Naken drar han med seg raden med bederva kjøtt foran på scenen. Han stiller seg mellom to av teppene og løfter opp endene slik at han får flaggermus vinger. En død fugl omsvermet av fluer projiseres på kjøtt-gardinene og den nakne kroppen. Og det er her, i denne situasjonen, jeg begynner å lure på hvem sine erfaringer Leven ønsker å belyse: Handler Birds of lll Omen om hans egen opplevelse av å leve som HIV positiv, hans egen terapeutisk reise, eller ønsker han å snakke for «alle» som har levd, dødd, og/eller lever med HIV/Aids? Er det bare AIDS-krisen i USA og Vesten som gjelder? Er det historien til de hvite kroppene som fortjener kroppsliggjøring og synliggjøring?Dette hadde vært uproblematisk hvis det bare var Levens personlige opplevelse, men ettersom han også sier han skal romme «den kollektive historien denne sykdommen bærer med seg», blir spørsmål om ansvar og hvordan temaet behandles, viktig.

Å bli diagnostisert med HIV er åpenbart en tung beskjed å få, og det eksisterer fortsatt mange fordommer i samfunnet.Jeg vil våge å påstå at det objektivt sett er svært annerledes å leve med en HIV-diagnose i dag enn for snart femti år siden, og for mange ligger det også mye stolthet i å faktisk ikke la viruset definere alt hva man er. Hvor ble det av arven etter de homofile koreografene på 90-tallet: som Lloyd Newson, Nigel Charnock og Alain Buffard, som iscenesatte den skeive og tilsidesatte kroppen, men som en kilde til transformasjon, oppløsning og gjenoppbygging? Som skapte en ny og motstandsdyktig kropp i møte med sykdom, sosiale begrensninger og kjønnsfordeling. Og som i det abjekte fant både humor og nytelse, en protest mot å bli korsfestet av samfunnets moralpanikk knyttet til seksualitet og annerledeshet.

En død fugls dans kunne ha vært en seksuelt overførbar innsikt i virologiens mest berømte og tabubelagte virus og en påminnelse om vår felles skjøre og dødelige kropp. Men Birds of lll Omenføles som et tilbakeskritt, et ønske om å dyrke og sementere den stigmatiserte skeive kroppen heller enn å ta et oppgjør med den.