Skadeskutte sjeler

Det er stor spenning i Operaens foaje på premieren til den tredje av Marit Moum Aunes balletversjoner av Ibsen. Det samme kunstneriske laget som sto

VILDANDEN

Basert på Henrik Ibsens skuepsill

Regi og koreografi: Marit Moum Aune

Musikk: Nils Petter Molvær

Scenografi: Even Børsum

Kostymer: Ingrid Nylander

Lysdesign: Kristin Bredal

Filmfotograf: Cecilie Semec

Medvirkende: Nasjonalballetten, Nils Petter Molvær, Nagelhus Schia Productions 2 (NSP2)

bak de internasjonale suksessene Ghost – Ibsens gengangere (2014) og Hedda Gabler (2017), signerer nå Vildanden. Men tidligere har Moum Aune samarbeidet en koreograf (henholdsvis Cina Espejord og Kaloyan Boyadjiev), denne gangen har hun koreografien alene. Og det er et mulig feilgrep.

Dansen, musikken og det usagte

Om Moum Aunes Gengangere ble det sagt at der Ibsens stykke handler mest om det som ikke sies, gir dansen en unik mulighet til å gi det et uttrykk. Det er jeg enig i, men i Vildanden virker det som om man også har prøvd å få med mye av dialogen med ved å «mime» den. Det har dessverre en tendens til å bremse forestillingen. Jeg tar meg flere ganger i å trippe utålmodig, i påvente av at dansen skal ta av. Moum Aune har forklart at koreografiene er utarbeidet i tett samarbeid med danserne, men en koreograf kunne nok ha gitt et mer samlende blikk, unngått repetisjoner og funnet bedre løsninger.

Også musikken til komponist og trompetist Nils Petter Molvær føles tidvis litt bunden og ensformig. Den er på sitt beste når Molvær selv kommer ut på scenen, men ellers sitter jeg igjen med følelsen av at en friere musikk hadde gitt forestillingen mer flyt og hindret den noe hakkete rytmen som den innimellom får.

Skogen hevner seg

Det hele åpner storslått. I bakgrunnen ser vi et berg av digre, falne trær, med en flokk store, stivnede fugler. Fra start av viser scenografen Even Børsum hva tragedien i Vildanden springer ut av, nemlig rovdrift på en skog. Foran på scenen står villanden (Grete Sofie Borud Nybakken), som leker fritt ute i naturen, helt til grosserer Werle (Ole Willy Falkhaugen) skyter på henne. Det er en slående vakker solo: Nybakken er virkelig som en mystisk fugl, nyanserik og dyrisk. Og hver gang hun kommer fram på scenen, er det en fryd å se henne danse.

Barnet i midten

Også i de to tidligere Ibsen-ballettene har Moum Aune tatt med scener som ikke er med i teksten. Det dreide seg hovedsakelig om å vise karakterene som barn, her dreier det seg både om villanden og Hedvigs barndom.

Det er Hedvigs skjebne som står i sentrum, og sånn sett følger forestillingen en trend i de senere norske oppsetningene av Vildanden. Hedvig sto sentralt både i Nationaltheatrets og Det Norske Teatrets versjoner (begge fra 2020) og i fjorårets oppsetning på Teatret Vårt. Her får vi se en rekke scener fra Hedvigs barndom, der enten et barn eller Julie Petanova danser med moren, faren og gamle Ekdal. Det gjennomgående motivet er at hun etterligner de voksnes bevegelser. Petanova er en nydelig og sår Hedvig, men virkelig magisk blir det først når hun danser i duett med villanden, hennes eneste egentlige venn.

I kjernefamiliens klØR

I forkant var jeg spent på hvordan en danser med så sterk utstråling som Silas Henriksen ville takle rollen som den veike Hjalmar. Som flere av Ibsens mannlige karakterer, er det i dag vanskelig å spille rollen uten at den blir en karikatur. Men Henriksen forsvarer rollen godt. Ingrid Nylander har kledd Henriksen i en gul dress som er altfor stor. I den første scenen, hos grosserer Werle, danner dressen en fin kontrast til de svartkledde kammerherrene, men den kommer til sin fulle rett når Hjalmar kommer hjem til Gina og Hedvig. Da har Henriksen tatt på seg en svart hatt som fører tanken til Chaplin, og fremfører en mimedans som er litt latterlig og litt forførende på samme tid. Kombinasjonen passer godt for Hjalmar, som ikke bør spilles for stakkarslig, for det må jo finnes en forklaring på at Gregers, og ikke minst datteren, er så betatt av ham. Jeg skulle bare ønsket at Henriksen hadde koreografier som lot ham utfolde seg mer.

Mest spent var jeg likevel på fremstillingen av Gina. Hun er svært interessant på grunn av sin blanding av styrke og svakhet, pågangsmot og tafatthet. Slik jeg leser stykket, er hun sterk av temperament, men kuet av sin sosiale posisjon og de små kårene hun kommer fra. Det er antagelig derfor hun ikke klarer å redde datteren. Dette er viktig fordi den rører ved et tabu, nemlig det å feile som mor (for øvrig temaet i Monica Isakstuens Kjære Albert). Jeg blir provosert når Gina blir fremstilt som lettsindig, og det blir hun ikke her. Anaïs Touret danser Gina med bravur: til tider er hun streng og hard mot Hedvig, men etter hvert kjemper hun for henne som en løve. Likevel er det er noe ubestemt og litt utydelig ved tolkningen.

Den ideale fordring i en koffert

Begge de tidligere Ibsen-ballettene har vakt oppsikt på grunn av tolkingen. Særlig Gengangere skapte debatt, fordi den viste at kaptein Alving hadde forbrutt seg på Osvald som barn. Rabalderet var litt pussig, for det er ikke en uvanlig tolkning i Ibsen-forskningen. Derimot var det fascinerende hvordan Regine ble satt i fokus, som om hun gjennom denne forestillingen endelig ble anerkjent som datteren i Alvings hus.

I Vildanden er det fru Sørby (Gina Storm-Jensen) som får er nytt ansikt. Hun framstår nærmest som en femme fatale, selv om Ibsen tegnet henne som en nøktern, fornuftig og praktisk anlagt dame; det er nok derfor hun kommer så godt overens med Gina. Men den glamorøse, fløyelskledde blondinen som kammerherrene svermer rundt, fungerer ikke dårlig innenfor ballettens logikk. Hun bidrar til å vise Gregers som en sjalu og forpint person. Og jeg lar meg begeistre av de røykende kammerherrene, som er kledd i kjole og hvitt og minner om en kråkeflokk. Etter hvert går det også opp for meg at de fleste av dem egentlig er kvinner.

Det mest påfallende ved denne Vildanden er likevel at Dr. Relling ikke er med; siden konfrontasjonen mellom Rellings pragmatisme og Gregers idealisme er regnet som hovedkonflikten i stykket. At Relling er borte, er her en naturlig konsekvens av at Gregers idealisme heller ikke gjør seg gjeldende. Det er riktignok gjort et forsøk på å vise den gjennom en koffert Gregers (Vasilii Tkachenko) ofte bærer på. På et tidspunkt åpner Gregers kofferten og fra innsiden kommer det et sterkt og gyllent lys som Hjalmar bokstavelig talt dukker hodet ned i. Det er vakkert, visuelt, og i samme øyeblikk som Hjalmar har drukket av idealismens kilde, vender han kone og barn ryggen. Men episoden ligger i forestillingen litt på siden av handlingen. Kjenner du teksten, vil du spore den ideale fordringen tilbake til Ibsens billedbruk. Det ga i hvert fall en støkk i meg da Tkachenko trakk seg unna som en slags hund, med halen mellom beina, drassende på idealist-kofferten sin. I teksten sier jo Gregers at hvis han kunne velge, så ville han «aller helst være en flink hund», den flinke hunden som redder anden opp fra vannet. Men det burde ikke være nødvendig å kjenne teksten i detalj for å tyde forestillingen. Likevel er det nok dette Nasjonalballetens Vildanden handler om – skamskutte sjeler som er ute av stand til å løse de konfliktene som oppstår i deres egne liv.

(Publisert 18.03.2024, rettet kl. 23.00)