SJOKOSJOKOSJOKOLAND!!!

Det drivende i den målrettede, men like avsporende historien om Charlie og Wonka og masse Ompa-Lompaer og den avdøde faren og de fire

Charlie og sjokoladefabrikken

Etter Roald Dahl

Manus: David Greig

Musikk: Marc Shaiman

Songtekstar: Scott Wittman og Marc Shaiman

Songtekstar: frå filmen av Leslie Bricusse og Anthony Newley

Omsetjing: Runar Gudnason

Regissør: Vidar Magnussen

Scenograf: Gjermund Andresen

Kostymedesignar: Christina Lovery

Lysdesignar: Torkel Skjærven

Koreograf: Belinda Braza

Orkestreringar: Doug Besterman

Arrangement: Marc Shaiman

Musikkansvarleg: Lars Bleiklie Devik

Lyddesignar: Lars Hareide Swenson

Videoanimasjon: Animaskin

Dramaturg: Mathilde Holdhus / Ingrid Weme

Det Norske Teatret, 9. november 2019

døende oldisene i en dobbeltseng, er de små fortellingene som binder sammen det mangefasetterte universet vi lever i. Skrevet av Roald Dahl i 1964 og med sin forut-for-sin-tid-tankegang skriver han skarpt om den framtiden som ligger fremfor barna som levde i hans samtid. Fabrikken representerer de kulturelle og underholdende kanalene som samfunnet presenterer for oss. Glassheisen tar oss gjennom korridorene som en fjernkontroll med sine tusen knapper. Sjokoladefabrikken er som Gullrekka en fredagskveld. Vi zapper oss gjennom Stjernekamp, Skavlan, Senkveld og noen reklamer. Midt i det hele står Willy Wonka som programlederen. Men tv-alderen er over. Vi forholder oss ikke til «lineær» slik vi pleide, og det er en utfordrende oppgave å holde tråden i moderniseringen når den suggererende tv-sjarmen er forsvunnet, og det store lappeteppet av netteplattformer har tatt over.

The Great British Whimsical

Forestillingen er akkurat så søt som den trenger å være. Det fantastiske i Roald Dahls univers er og blir det vimsete og makabre. Humoren er absolutt tilpasset et norsk publikum, forgylt av den virkelig mørke humoren vi kjenner igjen fra andre siden av Nordsjøen. Som når den engelske vitenskapsmannen professor Foulbody fra bøkene finner opp en maskin som peiler ut gull og gjøre det lettere å finne billettene, men ved et uhell ender med å rive ut gulljekselen på en tilfeldig frue i publikum. Det er fryktelig bodyhorror fortalt med en sjarmerende barnestemme. Den samme morbide humoren bringer regissør Magnussen videre når blant annet moren til Mike Teavee påstår at det bare er appelsinjuice hun har i lommelerken. Hun blir derfor bedt om å dunke nedpå hele greia før hun går inn i fabrikken, og fortsetter ravende dritings gjennom andre akt. Som en karakter fra komiserien Little Britain. De har så til de grader bevart det vimsete, britiske snittet og legger det på et norsk nivå vi kan forstå.

Men for avhengig av sine venner i vest skal man ikke bli, om det egentlig er en ny musikal man vil lage. Første akt bygger blokk for blokk og støtter seg på den tradisjonelle musikalstrukturen med sanger som spinner historien videre og klassisk scenekoreografi og store rekvisitter som morer. Som hentet ut av en våt Lloyd Webber-drøm deler de fire besteforeldrene en funnet avis. Ordene som dukker opp på baksiden av hver av de fire avissidene danner til sammen en uforståelig setning. DØRENE-OPNAR-FABRIKK-WONKAS. Noe så lite som det å løse reglen får sin egen sang (man skal lese setningen baklengs). Første akt bruker derfor lang, lang tid på å etablere relasjonene og motivet til Charlie og familien hans. Hovedkarakteren vår er energisk og trippende spilt av Peter Andreas Hjellnes Moseng. Akkurat det en trist og tung første akt trenger. Sangnumrene er av høy kvalitet og den gjør seg godt som musikal etter boka.

Mister historien helt

Men som en liten sukker-rap, fordufter den intime scenen i overgangen til andre akt. Det fokuserte rommet, som jo tross alt gir oss tid til å følge reisen til de mange karakterene, forvandler seg til et megalomant teaterrullebånd. Fridtjof Stensæth Josefsen tar over showet som Willy Wonka og power-walker oss gjennom sanger, scener og full spiker. De fæle barna hives rundt, eksploderer, krymper og faller som fluer. En haltende bestefar Joe, spilt av Pål Christian Eggen og en anonym Charlie, får så vidt plass i andre akt og må ta til takke med en liten prat under sceneskiftene som ikke gir oss noe mer enn tørre «hei, hei, vi er her fortsatt». Stensæth Josefsen overrasker musikalsk og står som en litt autistisk Ivar Dyrhaug-skikkelse i det hele. Sammen med bandet, danserne og de altfor, altfor mange skuespillerne, er det underholdende nok i seg selv. Men vi mister historien totalt. Charlie kommer virkelig aldri tilbake på banen for fullt. Ikke som seg selv i hvert fall.

La oss lage videospillteater!

Norgespremieren på Charlie og Sjokoladefabrikken på Det Norske Teateret handler nemlig om glitter og sjokkis, ikke om familie og utenforskap. Allerede i første akt ser vi den ufiltrerte fascinasjonen for bling og bobler og det media- og nettplattformspetakkelet vi normalt omgir oss med. I avbrytende reklamepauser møter vi de fire første vinnerne av gullbillettene. Violet Beauregarde, spilt av Tiril Heide Steen, gir oss en minioppvisning i 90-tallets musikkproduksjoner og Beyonce-triks. Mike Teavee, spilt av Hans Magnus Hilderhavn Rye, parodierer Childish Gambino sin sjokkmusikkvideo «This is America», når han skyter ned monstrene fra videospillene sine og nynner «Vi hører til i Amerika». Men Mike er ikke «just a black man is this world», og Violet er ikke en forkjemper for «black lives matter». De er hvite, rike og privilegerte. Det sniker seg inn en følelse av å være med i en ukritisk jettegryte av referanser, appropriasjoner og lite kildekritisk symbolbruk vi uansett omgir oss med til daglig i denne fæle, fæle kapitalistiske verdenen. Det er tydelig at det er ment å være intertekstuelle referanser fra alt som er flashy og immersivt på nett det siste året. Dette kommer elegant fram i scenografien til Gjermund Andresen og de dissende kostymene fra Christina Lovery, men teater trenger ikke å imitere videospill for å følge utviklingen. Da kommer det til kort.

Mike Teavee sies å være en «vidiot» i det han forsvinner inn i maskinen som sender ham gjennom utallige Youtubeklipp om delfiner, IS-snutter og Trump-intervjuer. Med andre ord en helt standard eksponering for en helt normal tenåring nå til dags. Ikke?

Jeg mener det er rimelig forrige århundre å IKKE være en «vidiot». Hva er det beste 2019 har å tilby barn, om vi liker det eller ei? Det er «Fortnite» Gjennomdesignet, online-basert skjermspill med muligheten til å rykke opp i status, skape en fiktiv verden for seg selv, og samtidig tjene penger. Det er trist å innrømme det, men jeg mener det selger bedre enn teaterbilletter. Det vil ikke si det samme som at videospill fungerer på scenen.

Samtidig mener jeg at Verucas bortskjemthet, Augustus’fråtseri og Violets higen etter kjendisstatus og ekstrem selvrealisering ikke er stort og slemt nok til virkelig å klype oss i nakken. Vi sitter heller og digger lettbeint med på det verste. Det er i seg selv et godt grep. Vi vil ha mer av skurkene,og på den måten ser vi oss selv og vår velstand og våre tullete gimmicks. Men hva gjør dette med den egentlige helten vår, Charlie? Jeg innrømmer at det er trist når de kule kidza forsvinner én etter én og vi står igjen med en Charlie som til sammenlikning virker litt døll. Ikke helt den skarpe, vittige og kloke karakteren vi sympatiserer med i den originale historien altså. Verden rundt ham har blitt så spritet opp og fucka at vår egentlige helt står fargeløs tilbake.

Norsk, magisk realisme

Misforstå meg rett, men har vi grunnlag for å forstå for eksempel fattigdomsaspektet i Roald Dahls fortelling? Et flertall av det yngste publikummet gikk rundt med merch og kul caps der det stod skrevet «Jeg har fått gullbilletten», så velstandsprivilegiet norske barn ofte har medfødt er nok fra produksjonens side tatt høyde for. Kontekstualiseringen av forestillingen blir da spesielt viktig, fordi premisset i Charlie og Sjokoladefabrikken uansett blir problematisk i en norsk oppsetning. Fattigdomsspektet bør i hvert fall problematiseres tydelig.

For Charlie er på alle måter verdens heldigste gutt. Han vet også å sette pris på det fordi han godt skjønner hvilke kår han kommer fra, når han på tredje forsøket vinner en gullbillett. Senere vinner han en hel sjokoladefabrikk! Besøket på Freia-fabrikken fra barneskolen kan virke ukult i forhold til Sjokoladefabrikken. Men de norske ungene sitt hopp fra Freia til Sjokoland er fortsatt mye mindre en den reisen Charlie gjør. Fra å leve på et halvt kålhode om dagen til å kunne spise så mye man bare makter i en hage av sjokolade, virker for oss fjernt og uvirkelig. Jeg har langt ifra hatt samme reise som Charlie og det tror jeg ikke de fleste barna som ser denne forestillingen har hatt heller. Synd å si, men klassereisen til Charlie er kanskje ikke like «spennende» for oss i et moderne Skandinavia? Derfor tror jeg også Vidar Magnussen med vilje har gjemt den store reisen til vår hovedkarakter og heller fokusert på trekkplastrene i fortellingen. Dette viser seg i prioriteringen av effekter og spesielt hvordan musikalen avsluttes.

På sjokoladegründerens premisser

Jeg sitter igjen med en følelse av at showbiz og gründergenet vinner, og at det som burde bety noe (deling av goder og snill-skaper-snill-loven) legges igjen i første akt. Andre akt er et rotterace og avsluttes med premiering av den barnslige fantasien som kan selge mest søtsaker. Scenen som for meg er det største emosjonelle vendepunktet, er når Charlie takker nei til Sjokoladefabrikken for å være med sin familie. Charlie og Willy Wonka flyr elegant over scenen i glassheisen, og det blir et stille sekund med et fantastisk nakent og teatermagisk øyeblikk. Men midt i den viktigste dialogen velger Magnussen å vise hele riggen som får heisen til å sveve. En gigantisk, mekanisk vippe som styres manuelt og tilgjort av to Ompa Lompaer. De tøyser bort et viktig, viktig øyeblikk som har potensiale til å gi oss det etterlengtede fokuset vi mangler i siste del av forestillingen. Virkelighetsnære og såre relasjoner forsvinner bokstavelig talt bak en mektig scenografi. Det Norske Teateret har vært like fantasifulle, og har like god salgsteft som den fabelaktige Willy Wonka selv. Da blir også dette en forestilling som ender på sjokoladegründerens premisser og ikke på vilkårene til Charlie Bucket, vår og barnas helt.

Charlie blir belønnet for å være grei og snill, men belønningen er å bli noe annet enn det han var. «No one can escape capitalism» er læresetningen som dystopisk tikker inn i bakhodet, når Charlie får på seg en miniatyrversjon av Wonkas dress, i det samme øyeblikket som Willy Wonka endelig føler at han kan slippe maskespillet sitt i slutten av stykket. Selv om Charlie tar med seg sine gode barneverdier inn i markedets rike, kan vi spørre oss om dette holder i en framtid som voksen? Charlie innfinner seg med de kapitalistiske videospillereglene, og så slutter forestillingen. (Publisert 11.11.2019)