Sin egen beste fiende

Har begrepet «politisk korrekt» mistet sitt innhold? I dagens debattlandskap tillegges begrepet høyst ulike betydninger og

Politisk korrekt teaterfestival

Teater Innlandet, Hamar

31. august – 3. september 2023

brukes av forskjellige politiske grupperinger i motstridende retninger. De siste årenes debatt om «woke», som noen mener er synonymt med «politisk korrekt», viser hvor polarisert ting kan bli. Men nettopp det at kaoset er komplett gjør begrepet anvendelig for en festival som sikter mot å sette dagsorden. Teater Innlandet ønsker ikke å være uangripelige og trygge når de arrangerer Politisk korrekt teaterfestival. De foretrekker å åpne dører som kan gi de vanskelige temaene et rom for diskusjon. I et intervju på nettsidene uttaler teaterets dramaturg, Jørgen Strickert, at «kunsten er en kamparena – og dermed politisk.» Det er jo et godt utgangspunkt for debatt.

Politisk betent

Årets festival bød på flere aktuelle forestillinger som tok for seg politisk betent tematikk. Både Baqorban av Pia Maria Roll, Sara Baban og Rozerin Algunerhan (les anmeldelse her) og danseforestilllingen Sacrifice While Lost in Salted Earth i Hooman Sharifis koreografi (les anmeldelse her) tok for seg erfaringene til folk med flyktningbakgrunn fra Midtøsten. Kjønns- og transdebatten var tema for flere forestillinger, mens rene debatt- og samtalemøter tok opp spørsmål som Hva er woke? Festivalen satte også Kritikerne under lupen og spurte hva vitsen er med Politisk korrekt teater?

Kvinnerollen var tema for flere forestillinger. Julie Bjørnebye tok for seg stigmaet kule jenter blir møtt med i vandreforestillingen Fuckgirl, mens Anne Bolette Stang Eng dykket ned i kvinnesaksforkjemperen og den lokale helten Katti Anker Møllers (1868–1945) historie med monologen Takk Gud at du ikke skapte meg som kvinne. Forestillingen ble supplert av en kvinnehistorisk vandring om de mange betydningsfulle kvinnene som har bodd på Hamar.

Noen internasjonale innslag var det også, som festivalens britiske gjenganger David Hoyle og nord-irske Paul Curries stand up-show The Chorus of Ghosts Living in My Skull Keep Telling Me to Take a Shit in the Fruit Salad, som kastet mental helse og patriarkatet på historiens skraphaug. Teater Innlandets egen husdramatiker Daria Glenter bidro også med prosjektet KORIDOR. NYTT LIV (les anmeldelse i nummer 2-3 2023) om påvirkningen Ukraina-krigen har på vanlige russere.

Fra mildt og snilt til direkte konfrontasjon

Allerede på festivalens første dag ble den polariserte debatten om LHBT-politikk, transer og kjønnskorrigerende behandling satt solid på dagsorden. Først ut var Hamar Teaters urpremiere på Paletten, en barneforestilling om kabaretartistene Petra og Rolf. Selv om jeg syntes den hjemmesnekrede scenografien kunne virke litt amatørmessig, dro skuespillerne det hele i land gjennom direkte kommunikasjon med salen. Det eldre paret driver en forloren kabaretscene, der Petra får glitre i fine kostymer. Kim Gustafsson spiller henne som en mann som liker å kle seg i kvinneklær, og dermed oppfyller teateret ønsket om «å vise temaene kjønn, identitet og språk for barn». Selv om det er viktig å eksponere nye generasjoner for tematikken, blir forestillingen litt tafatt fordi scenografien og spillet nærmest virker utdatert. Sett i et historisk lys er ikke denne forestillingen kommet særlig lenger enn Anne Cath. Vestly og Alf Prøysens barne-TV-serie Kanutten og Romeo Clive, der Vestly var kledd opp som mann. Serien ble sendt på NRK i flere omganger fra 1962 til -68, da fjernsynskanalen fortsatt hadde monopol.

Skikkelig fyr i tematikken fikk vi først med danseforestillingen A Butch is a Butch is a Butch is a Butch og journalist Malin Kulseths foredrag om kjønnsdebatten. Men festivalen bød også på mer vennlige innganger til problematikken. I tillegg til Paletten leverte Hamar Teater flere forestillinger med snille innganger til kjønnspolitisk tematikk. Then we moved to Helsinki to make some art er en forestilling som setter kjernefamilien på kartet etter at det ble mer oppmerksomhet rundt den lille samfunnsenheten under koronapandemien. Utgangspunktet er Tolstoj-sitatet «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte». Påstanden blir motsagt, og resultatet er en interessant inngang til det spesielle i alt det vanlige.

Helsinki-forestillingen var ikke egnet til å provosere selv om den balanserte mellom hyggelig komedie og dårlig beregnet overspill i form av morens alt for langvarige raseriutladning. Familiens to barn styrte teknikken, og deres deltagelse var en positiv kraft fordi de hadde en korrigerende rolle der de brøt inn i foreldrenes spill.

Hamar Teater fremstår nærmest som en familiebedrift, der etternavnet Kippersund går igjen i ulike roller. Knut Kippersund Nesdal, som er masterstudent ved Norges musikkhøgskole, presenterte to konsertforestillinger med musikk der homorelaterte tekster er den røde tråden. Han avsluttet første festivaldag med Homohymner, en ledig anlagt forestilling der han sittende ved pianoet kåserer om menneskene bak musikken han spiller. Fordelen med nærheten til publikum var at den slentrende fremføringen åpnet opp tekster vi er vant til å strømme gjennom hodet uten egentlig å legge merke til innholdet.

Lesbiske utfordringer

Den første festivaldagen kunne blitt en hyggelig, men relativt tannløs affære, hadde det ikke vært for dansekunstnerne Marte Reithaug Sterud og Ann-Christin Kongsness’ forestilling A Butch is a Butch is a Butch is a Butch. Det er en oppfølger til Butch Tribute, som de har gjestet Teater Innlandet med tidligere. Forestillingen «fokuserer på språkets rolle i identitetsskaping, i spennet mellom det personlige og det politiske». Tittelen refererer til feminist- og lesbeikonet Gertrude Steins berømte frase «Rose is a rose is a rose is a rose» fra diktet «Sacred Emily» fra 1913. Butch-frasen brukes i en språklig gjentagelsesdans der utmatting er en del av strategien. I likhet med Steins «Rose» er «Butch» også navnet på en person, slik vi for eksempel kjenner det fra filmen om bankranerne Butch Cassidy and the Sundance Kid. Ifølge Wikipedia er «butch» slang for lesbiske som fremstår med en maskulin identitet i klesdrakt og væremåte.

De to dansende skuespillerne starter forestillingen som foredragsholdere som forklarer Butch-begrepet i en feministisk og sexologisk sammenheng. De har på seg formelle herreklær før de etter en stund skifter til lærjakke og -bukse. Butch-frasen gjentas flere ganger i lange sekvenser av opptil fem minutters varighet. Den repetitive messingen akkompagneres av et vedvarende rytmisk lydbilde med subtile variasjoner, noe som bidrar til å understreke spennet publikum settes i, mellom fascinasjon og irritasjon. Dansingen begrenses til sikkert fremførte, grunnleggende enkle trinn av den typen som brukes av tafatte menn som ikke kan danse. Når de to aktørene ikke snakker i hver sin mikrofon, gjentas dansetrinnene med en monoton rytmikk som virkelig understreker det utenforskapet forestillingen tematiserer. Her ser vi to selvsikre og kompromissløse figurer som ikke gjør noe for å tekkes publikum.

A Butch… balanserer på en knivsegg mellom poengtert politisering av en minoritets utsatte tilværelse og noe som kan oppleves som ren publikumsplaging. Ved å bruke gjentagelsen som metode skaper de en opplevelse av det å være annerledes, av utenforskapets utsatte posisjon, noe som naturlig nok kan gi grobunn for et behov for å provosere. Problemstillingen blir ekstra forståelig når de forklarer at det etter hvert ble vanskelig å leve ut andre identiteter i USAs lesbiske miljøer fordi «butch» ble den dominerende normen. De tar også publikum med til de to historiske (og nedlagte) Oslo-klubbene forbeholdt lesber, og mangelen på slike i dag.

Sklir ut

Men etter hvert sklir forestillingen ut. De langvarige, messende gjentagelsene er én ting. Mot slutten av forestillingen presenterer de flere rytmelekende ordspill med en lang rekke lesbiske rollebetegnelser (blant annet «dike», «dandy», «tomboy», «dapper», «bulldagger» og «stud») uten å forklare hva de betyr. Det blir både forvirrende og kjedelig. Når de i tillegg angriper terf-er, som er en forkortelse for transekskluderende radikalfeminister, uten å forklare hva begrepet betyr, da provoserer de mer enn de vinner sympati. Det de sa om terf-er er at de ikke må få definere debatten. Alt dette får meg til å tenke at de gjør A Butch… til en forestilling for den innforståtte menigheten som kjenner innsiden av de lesbiske miljøene.

Jeg har ingen grunn til å tro at Marte Reithaug Sterud og Ann-Christin Kongsness har laget forestillingen A Butch… for å behage. Jeg vet heller ikke om de ønsker å skape positive holdninger. Men skal de vinne sympati for en minoritet hadde det kanskje vært en fordel om de forklarer og viser evne til å stille seg åpne for flere innfallsvinkler? Skal publikum kunne gå inn i en debatt bør de som setter rammene (i dette stykket) vise et minimum av vilje til å legge til rette for en åpen og fordomsfri debatt. Stykket kan sies å ha visse paralleller til Antiteaterets Rasisten (som nylig hadde premiere), men der provokasjonene hos sistnevnte er eksplisitte og direkte konfronterende, er det hele mer subtilt med ensidig enveiskommunikasjon hos Reithaug Sterud og Kongsness. (Jeg har ikke sett Rasisten.)

Bedre med foredrag

Hvis publikum/jeg var forvirret etter A Butch…-forestillingen, hjalp det heldigvis å gå på foredrag litt senere på dagen. Journalist og podcaster Malin Kulseth presenterte arbeidet med en bok i foredraget Hjelp, jeg har kastet meg ut i kjønnsdebatten! I motsetning til dansekunstnerne forklarte hun terf-begrepet. Hun var heller ikke spesielt positiv til transekskluderende radikalfeminister, som ifølge Wikipedia innebærer å anse kjønn som rent biologisk bestemt og uforanderlig, og å avvise ideen om at kjønn er sosialt konstruert. Kulseth hadde en humoristisk tilnærming til sin egen forvirring, som blant annet førte frem til en redegjørelse for radikalfeminismens 60 år lange historie med transfobi. I likhet med dansekunstnerne refererte hun til forskning som sier at lesbiske er de mest positive til transpersoner.

Malin Kulseth hadde et godt poeng da hun refererte til garderobedebatten. For, som hun sa, hvilken trussel kan vel en transkvinne (med eller uten penis) være etter at hen har utsatt seg for den langvarige og identitetsutfordrende prosessen det er å tvile seg frem til og søke om å gjennomgå en prosess for å endre kjønnsidentitet, enten det dreier seg om kjønnskorrigerende behandling eller bare juridisk skifte av kjønn?

Det er vanskelig å manøvrere i dette landskapet. Angrepene mot terf-er og mer liberale men skeptiske debattanter har vært så hatske at kjønnsdebatten er havnet i en bakevje. Bare den siste uken har to kvinner som har vært kritiske til økningen i ønsket om kjønnskorrigerende behandling vært fremme i media. Dagens Næringsliv intervjuet overlege Anne Wæhre, leder ved Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens ved Rikshospitalet. Hun snakket om sterk tvil, sterke meninger og hatske angrep. I den akademiske nettavisen Khrono ble frilansjournalist og påtroppende redaktør Anki Gerhardsen sitert slik:

Eg er ikkje så opptatt av garderobespørsmål og den slags. For min del handlar det om (å) setje søkelys på faren for feilbehandling av unge menneske, medikamentelt og kirurgisk. Men at eg har lufta bekymringar om dette, er nok til at eg er blitt stempla som transfobisk, hatefull og vondsinna. Det er blitt sett i gang kampanjar for å stanse meg, og det seier noko om nivået. Men generelt er ikkje Noreg veldig polarisert.

Politisk korrekt teaterfestival lever opp til navnet og evner i år som i fjor å engasjere. De erfaringene jeg har referert til ovenfor var ikke nevneverdig godt representert i festivalprogrammet. Hvis Teater Innlandet ønsker å ta festivalen enda mer på alvor burde de kanskje legge til én bokstav og kalle den Politisk Ukorrekt teaterfestival? Hadde de også gitt plass til skeptikerne hadde det virkelig blitt debatt.

(Publisert 07.09.2023)