
Shakespeares «As You Like It» og kjærlighetens reformerende kraft
«As You Like It» kan ses på som en katalog over kjærlighetens mønstre. Under stykkets mangfold av personer og perspektiver finner vi en grunnleggende tro på kjærligheten som livets største verdi, fremste mening og sterkeste reformerende kraft, skriver Rune Myrland. Essay.
«Jeg vet ikke hva ‘poetisk’ er», sier Audrey i William Shakespeares As You Like It. «Er det ærlig i gjerning og handling?» «Nei, sann», svarer hennes forlovede Touchstone, «for den sanneste diktningen er den som forstiller mest».[1] Med andre ord: Jo mer troverdig dikteren rekonstruerer tankene, følelsene og handlingene til en fiktiv person i en fiktiv situasjon og med en fiktiv bakgrunn, jo bedre er diktet. Vi kan stille dette idealet opp mot det til en moderne dikter, som jeg-et i Hanne Ørstaviks virkelighetsroman Ti amo. Hun sier at «jeg har skrevet fjorten romaner og er det én ting skrivinga har handlet om for meg, så er det at det skal være sant. Det jeg skriver skal være sant».[2] Fortelleren i Ti amo representerer en innfallsvinkel som først og fremst avdekker sannheten om én person—fortelleren selv. Derimot er alle personer i Shakespeares dramaer forskjellige. «Shakespeare gjentar aldri seg selv», som Georg Brandes sier det.[3]
Noen av personene i As You Like It har en hang til katalogiserende oppramsinger. Den forhenværende hoffnarren Touchstone ramser opp provokasjonene og tilsvarene i konfliktnivåene av en krangel.[4] Et svært berømt eksempel er adelsmannen Jaques’ opplisting av livets syv roller mellom krybbe og grav i monologen som erklærer hele verden en scene.[5] Mer interessant, siden jeg i denne teksten skal studere Shakespeares utforsking av kjærlighetens vesen i As You Like It, er hans opplisting av de forskjellige typene melankoli. Den lærdes er påtatt, musikerens er fantaserende, hoffmannens er hovmodig, soldatens ærgjerrig, advokatens er politisk, fruens er fintfølene og den elskendes er alle disse.[6] For elskende er opptatt av hvordan de framstår, de drømmer om framtiden med den de elsker, de er redde for å tape ansikt, de er villige til å slåss for å vinne sitt objekt, de er taktiske i hvordan de kommuniserer og de er oppmerksomme overfor sin utkårnes ønsker og behov.
Men det er ikke bare personene i komedien som lager kataloger. Hele stykket kan ses på som en katalog der Shakespeare vil vise kjærlighetens mønstre. Vi finner hertug Fredericks narsissistiske kjærlighet til sin egen storhet. Celias aseksuelle kjærlighet til sin venninne fra barnsben av. Orlandos lammende avstandsforelskelse til den gamle hertugens vakre datter. Rosalinds flørtende lek med vinneren av brytestevnet. Silvius’ servile dyrking av en gjeterpike som ikke er bedre enn ham selv. Phoebes taktiske spill for å vinne en avvisende nykommer. Den enkle Audreys forgapte beundring for en mann fra hoffet. Touchstones pragmatisme overfor sine erotiske behov. Og Olivers omveisfrie stormløp rett på mål. Alle elsker de det de elsker på sin egen måte.

Hvis vi reflekterer over Touchstones kommentar og antar at den forteller oss noe om Shakespeares egen tilnærming som dramatiker, så er slike katalogiseringer en naturlig forlengelse av denne. En skriveprosess som arbeider mot et ideal om å rekonstruere fiktive andre er i spesiell grad egnet til å utforske menneskenaturens arter og mangfold.
Komedien As You Like It ble trolig skrevet på slutten av 1598 og kanskje framført for første gang tidlig i 1599.[7] Stykket er basert på den pastorale romansen Rosalynde av Thomas Lodge som ble utgitt i 1590 og som kan ha fulgt Shakespeare og inspirert ham under skrivingen av flere komedier gjennom 1590-tallet.[8] I As You Like It har Shakespeare beholdt mye av det ytre hendelsesforløpet og noen få navn (Rosalynde, Adam Spencer, Ganymede og Aliena) fra Lodges romanse, men han har også gjort gjennomgripende endringer. Skogen handlingen foregår i og rundt er muligens flyttet fra der Lodge plasserte den i det sørlige Frankrike.[9] Scener er tilføyd, fjernet og omgjort. De fleste navnene er endret. Kong Torismond og hans fordrevne bror Gerismond har blitt hertug Frederick og den gamle hertugen. Kong Torismonds datter Alinda har blitt Celia. Sir John av Bordeaux har blitt Rowland de Bois, og en tidligere konflikt mellom ham og hertug Frederick har blitt introdusert. Sønnene hans, Saladyne og Rosader, har blitt Oliver og Orlando. Hoffnarren Touchstone og adelsmannen Jaques er lagt til. Og mange av personene har fått nye eller mer utviklede personlighetstrekk.
Degraderingen av Torismond og Rosalynde fra konge og datter av en fordrevet konge til hertug og hertugdatter har gjort de høybårne mer tilgjengelige for de lave, noe som har forenklet etableringen av intrigene for Shakespeare. Det gjorde det for eksempel mulig for ham å la bryteren som Orlando skal slåss mot komme til gården for å advare før brytekampen og han kunne la Orlando og Rosalind møte hverandre før og etter den. Slike endringer er hensiktsmessige i overføringen fra prosaromanse til scenetekst, fra den allvitende fortelleren i Rosalynde til de dramatiserte scenene i As You Like It. Men det har også bidratt til å gjøre det sosiale samspillet rikere og mer nyansert. Den fysiske volden er sjeldnere og mindre ekstrem i Shakespeares komedie.
Men den kanskje mest grunnleggende forskjellen er påpekt av Edward Berry. Mens personene i Thomas Lodges Rosalynde opptrer i tråd med sin etablerte karakter, så mangler de en troverdig indre utvikling som vi forbinder med virkelige mennesker, slik de har fått i As You Like It.[10]
Når vi ser nærmere på kjærlighetens mønstre i As You Like It kan det fremstå som paradoksalt å begynne med et narsissistisk kasus. Mye tyder på at hertug Frederick, som ikke virker i stand til å elske noen, er drevet av et ønske om å selv bli beundret. Ifølge hans egen hoffmann Le Beau har han lagt niesen Rosalind for hat uten annen grunn enn at folket roser henne for å være et godt menneske og føler med henne fordi faren er forvist.[11] Han velger å forvise henne også, og når hans datter Celia protesterer kaller han henne et fjols. For ser hun ikke at Rosalind overskygger henne og at hun selv vil framstå bedre når hun er borte?[12]
Hertug Fredericks leser situasjonen i lys av sitt behov for å skinne sterkere enn alle andre og er derfor opptatt av at niesen stjeler glansen. Løsningen han kommer opp med er at han vil forvise den som stjeler glansen. Trolig er det ikke er første gang hertug Frederick er i en slik situasjon og tyr til en slik respons. Det er ikke forklart i stykket hvordan eller hvorfor han forviste sin bror, den gamle hertugen, men det er lett å se for seg et mønster hos Frederick hvor han forviser dem som skinner sterkere enn ham.
Hertugens datter, Celia, ser situasjonen annerledes. Hun er ikke opptatt av å skinne. Hun ønsker bare å være sammen med sin beste venninne siden barndommen, og hun er opptatt av at den hun er mest glad i er i ferd med å bli forvist.

Hvis vi setter de to lesningene av situasjonen mot hverandre så er det ingen overlapp. Ingen momenter som er relevante for hertug Frederick er det for Celia, eller omvendt. Det er utenfor menneskets rekkevidde å ta hensyn til alt, så vi forsøker å redusere situasjoner til det vi anser som viktig og relevant, og konstruksjonen blir styrt av følelsene. Den selvsentrerte ærgjerrigheten styrer hertugens blikk og i lys av den eksisterer ikke vennskap eller kjærlighet som et relevant moment. Det er lett å se hva en selv ser som andre ikke ser, det motsatte er tilsvarende vanskelig. Derfor er hertugens konklusjon at datteren er blind og dum og ikke har tenkt igjennom situasjonen ordentlig. Celia på sin side er like kritisk til farens dømmekraft. Det underliggende problemet er at de leser situasjonen med utgangspunkt i radikalt forskjellige verdier.
Oliver, sønn og arving av Rowland de Bois, ser ut til å ha en drivkraft som likner den til hertug Frederick. Når hans yngste bror Orlando kommer hjem etter å ha overvunnet bryteren Charles på et brytestevne blir han møtt av tjeneren Adam som advarer ham om at broren har planlagt å brenne ham inne. Oliver har hørt folk skryte av lillebroren etter seieren, og tåler det ikke.[13] Hertug Frederick og Olivers ærgjerrighet springer ut av et behov for å bli beundret og elsket, og derfor kan de ikke tåle at andre blir det. Selv den generøse Orlando, som er bedre i stand til å unne andre det han selv ikke har, klager over hvor bittert det er å se inn i lykken gjennom en annen manns øyne.[14]
Paradokset er at de som er så besatt av personlig prestisje og av å bli beundret at de tyr til vold når noen skinner sterkere enn dem, ikke blir det. Da den gamle hertugen ble forvist, dro flere adelsmenn frivillig i eksil med ham[15] og hertug Frederick blir også forlatt av sin datter Celia når han forviser Rosalind.[16] Tjeneren Adam nærer avsky for Oliver og drar fra ham med Orlando.[17] Paul Kottman avsatte et kapittel av sin bok Tragic Conditions in Shakespeare til å diskutere den materielle urettferdigheten som en tragisk omstendighet i As You Like It,[18] men han ignorerer det faktum at de rike i stykket egentlig er de fattigste fordi de hverken elsker noe annet enn seg selv eller blir elsket noen andre.

Poenget om at hertug Frederick og Oliver jakter falske mål forsterkes av at begge ender med å kaste dem til side. Når Oliver faller for Celia gir han uten å nøle farsgården til sin yngstebror og erklærer at han vil leve et enkelt liv å skogen med den han elsker.[19] Når hertug Frederick er på vei til Ardennerskogen med en stor styrke, ifølge Jaques de Bois i sinne over at så mange menn av stort verd har reist dit for å slå seg sammen med broren, omvendes han av en gammel munk og bestemmer seg for å trekke seg tilbake fra verden.[20] Muligens er han frelst av det kjærlighetsfilosofen Simon May kunne kalle gudommelig kjærlighet.[21] Shakespeare har her valgt å avvike fra Lodges Rosalynde, der slaget utskjempes og kong Torismond blir drept.[22]
Celias kjærlighet til Rosalind er uvanlig i As You Like It fordi den ikke oppstår etter en plutselig forelskelse. Det er ikke en erotisk kjærlighet, men en venninnekjærlighet. Den er karakterisert av gjensidig godvilje og felles verdier. Simon May finner den kanoniske artikulasjonen av denne formen for kjærlighet i Aristoteles forståelse av philia. Din venn fungerer som et speil for deg selv og hjelper deg å finne deg selv og forme en identitet.[23]
Kusinene Celia og Rosalind har hengt sammen siden tidlig barndom. Celia er opptatt av at de skal ha det hyggelig sammen, og kjærligheten hennes til Rosalind er trolig et resultat av hva de to har vært og gjort sammen over lang tid. De har også en fin tone seg imellom, og de deler alt. Tilknytningen er blitt så sterk at Celia ikke lenger kan se for seg en hverdag uten Rosalind, og det er lett å se for seg at det ville oppstå et tomrom i livet hennes om de ble adskilt. Hun erklærer sterkt sin kjærlighet til venninnen og søker bekreftelser på at den er gjensidig ved å ytre tvil om at Rosalind er like glad i henne, og kanskje er det noe i denne tvilen. Hun er villig til å gi Rosalind alt, inklusive hele den framtidige farsarven. Og hun velger å flykte sammen med venninnen framfor å bli igjen og leve bekvemmelig ved hoffet uten henne.[24]
Dette er ikke en tilknytning som har oppfostring av felles barn som mål, men den har likevel likheter med tilknytningen ektefeller kan føle for hverandre. Og det er for så vidt sannsynlig at vennskapet vil fortsette etter at de to har giftet seg på hver sin kant og være til felles nytte i oppfostringen av hverandres barn.
En form for ikke-erotisk kjærlighet finner vi også i den hengivenheten tjeneren Adam viser når han velger å gi Orlando alle sine oppsparte midler og forlate hjemmet med ham (2.3.45-46). Beslutningen er delvis motivert av avsky for hvordan husets herre og Orlandos bror Oliver opptrer. Men den er også basert på respekt for Orlando og det han står for som menneske, noe som peker tilbake på Aristoteles tese om at sant vennskap må tuftes på felles verdier.
Den formen for kjærlighet som vies mest plass i stykket er den romantiske. «Huff, begjæret har ingen respekt for folk: Cupido er blind og skyter på måfå, og treffer like gjerne en fille som en kjole», sympatiserer Lodges forteller med hans Rosalynde.[25] Shakespeare har tatt vare på denne tematikken. Stykket har minst fem forelskelser ved første blikk.
Rosalind har en leken holdning til kjærligheten. Når hun skal foreslå en munter adspredelse for Celia og henne selv, foreslår hun at de skal forelske seg.[26] Venninnen tar kjærligheten for alvorlig til å bli med på ideen.
Like etterpå ankommer Orlando hertugens gods for å akseptere en utfordring fra hertugens bryter Charles til alle som våger slåss med ham. Ingen levner den unge mannen særlig sjanse. Rosalind og Celia blir spurt om ikke også de kan gjøre et forsøk på å snakke ham fra det, men Orlando er ikke til å rokke. Når brytekampen starter heier de to unge kvinnene på ham. Orlando gjør spådommene til skamme og vinner. Etterpå går igjen de to venninnene bort til ham for å oppmuntre og takke ham. Rosalind gir ham et kjede. I Lodges versjon, der Rosalynde er datter av en avsatt konge, sender hun en juvel ned til seierherren.[27] Shakespeares Rosalind gjør gesten til en flørtende henvisning til denne klisjeen. Orlando får ikke fram et ord. Når de er på vei bort igjen, oppfatter han beskjemmet at han ikke engang klarte å si takk. Han vinker dem tilbake, men heller ikke denne gangen får han fram et ord. Hva slags pasjon er det som på denne måten tar fra meg munn og mæle, selv når hun inviterer til samtale? undrer han.[28]

Men Orlando er ikke den eneste som har falt. Når Rosalind og Celia er for seg selv igjen, uttrykker Celia en forbløffelse over at hun kunne falle så raskt for Orlando. Rosalind har en slags forklaring på hvorfor hun nærer varme følelser for ham. Hun fikk vite etter brytekampen at han er sønn av Rowland de Bois som hennes far satte høyt. Hadde hun visst det før skulle hun ha grått og tryglet om at han droppet den, erklærer hun. Celia er ikke imponert over denne forklaringen. Ut fra samme logikk burde hun hate Orlando, siden hennes far hatet hans far, sier hun.[29]
Rosalind er den i stykket som forstår kjærligheten best, men selv hun har ingen ordentlig forklaring på hvorfor hun plutselig er forelsket. Forelskelsen er i realiteten noe som plutselig slår ned i personene og som virker på dem, uten at de helt forstår hvorfor eller hvordan. Det beste de kan gjøre er å forsøke å finne forklaringer underveis og i etterkant.
Personene i As You Like It er ikke alene i så måte. Persongalleriet i Platons Drikkegildet var tidlig ute med å lansere hver sin teori. Simon May har studert historiske perspektiver på kjærligheten og funnet seks som han mener er de mest sentrale: Kjærligheten som et ansvar for vår neste, som begjær etter godhet eller skjønnhet, som lengsel etter å bli hel gjennom å finne sin andre halvdel, som vennskap, som en idealisering av den vi begjærer seksuelt og som kjærlighet fra gud.[30] May betrakter alle disse som utilstrekkelige og har lagt til sin egen for å erstatte dem: Kjærlighet som et løfte om ontologisk forankring,[31] og kanskje er det mulig å stikke hull på den også. Det å forstå kjærligheten med et fenomenologisk utgangspunkt er en krevende oppgave for hvem som helst.
Etter brytekampen flykter Orlando til Ardennerskogen med tjeneren Adam. Der begynner han å skrive kjærlighetsdikt som han henger opp i trærne.[32] Dette er en endring fra Lodge der Rosader (og andre forelskede) risser sine dikt inn i barken på trærne.[33] Endringen gjør det lettere å få dette til å fungere på en scene, men når adelsmannen Jaques i tillegg skjeller Orlando ut for forsøpling[34] blir det samtidig en åpenbar og komisk harselas.
Orlando har gått fra å være helt målbundet til å bli en avstandsforelsket dikter i Petrarcas[35] og ridderromansenes ånd. Den tyske dramatikeren Friedrich Schiller plasserte Shakespeare blant det han kalte naive — i motsetning til sentimentale — diktere. Skillet definerte han ved å betrakte de gamle grekernes, især Homers, selvfølgelige holdning til naturen, og sammenlikne den med det moderne menneskets panegyriske og sentimentale.[36] Men Shakespeare kjente begge holdningene og forskjellen mellom dem, og han visste at bevegelsen ikke gikk gjennom en sivilisasjonsutvikling fra en naiv til en moderne og sentimental tid, slik Schiller kan tolkes som å mene, men i motsatt retning. Det er det første møtet med noe som er sentimentalt og det er vanen som gjør det selvfølgelig. Derfor lar Shakespeare den unge og nyforelskede Silvius ha en sentimental holdning til kjærligheten, mens den gamle gjeteren Corin, som var forelsket i sin ungdom men som har glemt de fleste dumhetene, har en — i Schillers terminologi — naiv (2.4.19–40).

Orlando er så overveldet av disse, for ham, nye følelsene at han ikke kan la være å dikte om dem (3.2.1-10). Mye blir sagt i stykket (3.2.93–113, 3.2.161–167), og enda mer i kommentarlitteraturen, om Orlandos haltende og klisjefylte vers. Disse manglene avslører ham som en nybegynner. Han var ikke en poet før forelskelsen gjorde ham til en. Han har ikke noe språk for kjærligheten, men disse voldsomme følelsene krever et, og han har startet prosessen med å finne det opp.
Rosalinds lekne holdning til kjærligheten står i kontrast til Orlandos lamslåtthet. Etter brytekampen blir Rosalind forvist av hertug Frederick. Hun kler seg ut som mann, tar navnet Ganymede, og flykter sammen med Celia og hoffnarren Touchstone til Ardennerskogen hvor Rosalinds far holder til. Når de kommer dit kjøper de et lite bruk og møter Orlando igjen. Fortsatt forkledd som Ganymede får hun ordnet det slik at hun skal kurere Orlando for sin kjærlighet gjennom at han later som om Ganymede er Rosalind.
I en innflytelsesrik artikkel har Marjorie Garber påpekt at når Rosalind har kommet til Ardennerskogen er det ikke lenger nødvendig for hennes sikkerhet å forkle seg som mann. Garber leter derfor etter en annen grunn til at hun fortsetter å gjøre det. Hva Rosalind og stykket trenger er en Orlando som vet hva det er å elske, argumenterer hun. Rosalind fortsetter med forkledningen fordi den gjør det mulig for henne å lære ham opp. Stykket burde hatt undertittelen «Opplæringen av Orlando».[37]
Det Marjorie Garber gjør er å lete etter en situasjon som gjør det nødvendig fortsette i forkledning. Rosalind har sant nok en tendens til å være belærende. Ikke bare overfor Orlando men overfor andre personer, som Silvius og Phoebe, også. Men hun virker, i sin konstante utålmodighet etter å være nær ham, mer opptatt av å lære ham å passe tiden[38] enn å lære ham å snakke.
Det er dessuten ikke noe krav at handlingsforløpet i et drama skal være nødvendig. I hvert fall ikke ifølge Aristoteles, som sier at den må være nødvendig eller sannsynlig.[39] Det viktige er at publikum må kunne tro på at disse personene kunne gjort disse tingene i disse situasjonene. Det kan faktisk være ønskelig at noen handlinger ikke er nødvendige, fordi det er når personene har reelle valg at de avslører sin karakter. Kanskje har Shakespeare stilt spørsmålet annerledes enn Garber. Ikke: Hvorfor behøvde Rosalind fortsette å forkle seg? Men: Hva slags person vil velge å fortsette å gjøre det? Hans fokus er ikke på å finne en ytre situasjon, men å etablere et atferdsmønster som er typisk for denne personen.
Kanskje er det Rosalinds innstilling til kjærligheten som en slags adspredelse eller sport som får henne til å fortsette forkledningsleken. Og kanskje er denne holdningen en like viktig grunn som Orlandos målløshet til at dette spillet «truer med å fortsette for alltid i Ardennerskogens tidløshet».[40] Garbers analyse tilskriver etter min mening en for klar bevissthet hos Rosalind om hvor hun og Orlando er på vei. Samtidig impliserer den i for stor grad at Orlando er den eneste som er på en dannelsesreise. Garber forsikrer oss om at Rosalind har lite å lære både om kjærligheten og egne følelser.[41] Men mellom Rosalinds forslag om å bruke forelskelsen som en adspredelse[42] og vielsen med Orlando i slutten av stykket[43] er det en vesentlig forvandling.
Kjærligheten trenger risiko, mener filosofen Alain Badiou. Han går i klinsj med en reklamekampanje for en datingnettside som matcher potensielle partnere basert på personlighetstester fordi den reklamerer med at den tar denne risikoen bort.[44] Men hva slags risiko er det i så fall den trenger? Er det risikoen for å finne ut etter to eller tolv år at man egentlig ikke passer sammen?
Gjeteren Silvius er stormende forelsket i gjeterpiken Phoebe, men følelsene er ikke gjengjeldt. Hun vil ikke ha ham. Hun har for lengst gått lei av kjærlighetserklæringene hans og hun har begynt å bli krass å måtene hun formidler det på.

Den gamle Corin mener at den servile måten Silvius forguder og kurtiserer Phoebe på får henne til å forakte ham.[45]Rosalind (forkledd som Ganymede) deler dette synet. Hun mener at Phoebe egentlig ikke er bedre enn ham, men at han gjør henne innbilsk og at hun derfor føler seg for bra for ham.[46] I sin forkledning som mann er hun i stand til å demonstrere poenget, for når Ganymede snakker spisst til Phoebe, er det Phoebes tur til å falle pladask. Hun vil heller skoldes hele dagen av ham enn å bli oppvartet av Silvius.[47] Utfordringen Ganymede representerer vekker kampinstinktet i henne og hun prøver med alle ressurser hun har på å få snudd ham. Shakespeares Cupido virker med andre ord mindre blind en Lodges. Innbyrdes status ser ut til å spille en rolle. Phoebe forelsker seg i Ganymede når «han» irettesetter henne. Den landsens Audrey er forgapt i Touchstone som har vært narr ved hoffet. Orlando forelsker seg i den vakre og respekterte datteren til den gamle hertugen, en kvinne over hans stand. Rosalind forelsker seg i Orlando når han overvinner den uovervinnelige Charles i en brytekamp. Den elskende higer oppover. Risikoen kjærligheten trenger, i det minste i As You Like It, er risikoen for å ikke være bra nok.

Et unntak ser, paradoksalt nok, ut til å være Touchstone. Den tidligere hoffnarren snobber oppover i alt annet, men når han forlover seg velger han den enkle Audrey.
Forskning forteller at for de fleste forelskede er det emosjonelle båndet viktigere enn det seksuelle.[48] For Touchstone er det vanskelig å etablere et slikt emosjonelt bånd fordi han, etter eget utsagn, er som den romerske dikteren Ovid var blant goterne. Ovid kom på kant med keiseren, og ble forvist til Svartehavet der han levde blant geterne (ofte forvekslet med goterne på Shakespeares tid), hvor formodentlig ingen var sofistikerte nok til å forstå ham eller hans diktning. For Touchstone er det ingenting som slår en mann mer død enn å ikke bli forstått.[49] Holdningen kan til en viss grad være selvoppfyllende. Touchstones konstante opphøying av seg selv gjør nok mer inntrykk på den enkle, landsens Audrey enn mer intelligente og sofistikerte kvinner.
Samtidig er han, som menn er (sier han), lenket til sine fysiske behov slik oksen er til åket, hesten til bisselet og falken til bjella.[50] Gjennom Audrey får han ikke en vakker og sofistikert kvinne over sin stand. Men han får en som ser i ham den samme opphøydhet som han ser i seg selv og som på den måten bekrefter hans eget selvbilde. Og han får noen han kan holde rundt og få oppfylt sine erotiske behov sammen med.

Touchstone ser ut til å velge Audrey av samme grunn som Phoebe avviser Silvius. Hun forguder ham betingelsesløst. Det er noe pragmatisk og rasjonelt i måten han hever seg over de vanlige dynamikkene i det romantiske spillet på og velger en make som, etter alt og dømme, kommer til å gjøre hans liv behagelig.
Harold Bloom hevder at karakterene i litteraturen var relativt uforanderlige i litterære fortellinger før Shakespeare, men at med ham begynte de å forandre seg underveis i handlingsforløpet.[51] Vi finner et eksempel på kjærlighetens transformerende kraft i en plutselig og gjennomgripende personlighetsendring hos Orlandos bror Oliver. Oliver har kommet til Ardennerskogen på grunn av et ultimatum fra hertug Frederick om å finne sin yngre bror eller miste sine eiendommer. Når han når fram sovner han og blir funnet slik av en løve. Løvene i Ardennerskogen spiser imidlertid ikke sovende bytte, så den legger seg ved siden av Oliver og venter på at han skal våkne. Men innen dette skjer kommer Orlando over ham og ser løven. Orlando har noen kvaler om hvorvidt han skal redde broren som tidligere ville ha ham selv drept, men han ender med å gjøre det og bli hardt skadet selv. Når Oliver våkner gjør denne dåden så stort inntrykk på ham at det snur om på hele hans verdensbilde.[52] Oliver er i stand til å se situasjonen fra Orlandos side: En mann som hadde behandlet ham dårlig og ønsket å drepe ham snart ville bli drept av en løve. Han ser også at han selv ikke ville reagert med å redde denne mannen. At denne generøsiteten reddet livet hans vekker ham og får ham til å revurdere sine egne atferdsmønstre. Hos Lodge skjer en tilsvarende forvandling mens Saladyne sitter i et fangehull og tenker over sine illgjerninger etter at kong Torismond har funnet et påskudd for å arrestere ham. Shakespeares viktige endring her er at i hans stykke er det kjærligheten som reformerer mennesker, ikke avstraffing. Den psykologiske kausaliteten framstår også som mer kompleks og troverdig.
I kontrast til Orlando og Rosalinds snirklete og kompliserende tilnærming til kjærligheten finner vi hans bror Oliver og hennes venninne Celias. Orlando reagerer med vantro når han får høre nyheten om at de skal gifte seg.[53] Rosalind er like forundret. De «hadde såvidt møttes før de de så, såvidt sett før de elsket, såvidt elsket før de sukket, såvidt sukket før de spurte hverandre om årsaken, såvidt forstått før de søkte en kur», sier hun.[54]
For Rosalind og Orlando, som inntil da har danset rundt grøten, er det et sjokk å se at det er mulig å håndtere forelskelsen så direkte og effektivt, og det er dette sjokket som starter bevegelsen som leder til at også de gifter seg.[55]
Noen har kalt Olivers entre og hans og Celias raske forlovelse en deus ex machina for å skape en forløsning i handlingen. Men Shakespeare har ikke jukset i etableringen. Olivers ankomst er godt varslet tidligere i stykket. Og gjennom den raske forlovelsen er han i stand til å presentere nok et perspektiv. Den er bare mulig fordi Oliver mangler sin brors lammende sjenanse, og fordi Celia, i motsetning til sin venninne, nekter å behandle kjærligheten som et spill.[56]
«Fortell denne ungdommen hva det er å elske», sier Phoebe til Silvius. Silvius vet svaret så altfor godt. Det er å være laget av bare sukk og tårer, av bare tro og tjeneste, av bare fantasier, av bare lidenskap, av bare ønsker, bare beundring, plikt og oppfyllelse, bare ydmykhet, bare tålmodighet og utålmodighet, bare renhet, bare prøvelser og bare lydighet.[57]
Tiden går som saktest for den unge kvinnen mellom forlovelsen og vielsen, sier Rosalind.[58] Audrey hadde så dårlig tid på bli gift at hun bebreider Touchstone for at han ikke gikk med på å gifte seg under en busk med en seremoni og en prest som neppe var skikket til å gjøre den ekteskapelige alliansen juridisk bindende.[59]
Orlando er sikker på at han vil dø om ikke Rosalind gjengjelder hans kjærlighet.[60] («Menn har dødd fra tid til annen, og mark har spist dem, men ikke av kjærlighet», svarer Ganymede lakonisk.[61])
Rosalind sprudler når hun er sammen med Orlando. Når han er borte er det som om tiden stopper. «Å bryte et løfte med en time i kjærlighet?» freser hun mot ham en gang han er for sen.[62] «Jeg klarer ikke være ute av Orlandos åsyn. Jeg vil gå og finne meg en skygge jeg kan sukke under til han kommer», klager hun når han har gått igjen.[63]
Mange kan kanskje kjenne seg igjen i slike beskrivelser av den romantiske forelskelsen. Dorothy Tennov fant i sine intervjustudier at i den tidlige forelskede fasen begynner man å fokusere intenst på den man er interessert i. I starten kunne dette skje med ujevne mellomrom, men mange svarte at det kunne vokse til en besettelse hvor de brukte mellom 85 til nesten 100% sin tid på å tenke på denne personen.[64]
Men selv om følelsen er den samme hos alle, responderer de ulikt på den ut fra hvem de er og hva slags erfaringer de har med seg. Det er bare en kjærlighet, men hundre måter å elske og bli elsket på. I As You Like It har Shakespeare presentert dem for oss i hele sin bredde.

Jeg innledet med å hevde at William Shakespeares innfallsvinkel som dramatiker var egnet for en katalogiserende utforskning av menneskenaturen og kjærlighetens mønstre, og har forsøkt å lese As You Like It med det målet å avdekke så mange perspektiver som jeg klarer. Det er ikke uventet at jeg har funnet en hel del, men jeg er overrasket over hvor systematisk Shakespeare ser ut til å utnytte det katalogiserende potensialet.
Prosjektet hans peker utover mot litteratur som har vært skrevet tidligere. Kanskje er det en bit av Shakespeares egen forskning som har sivet inn i stykket når Rosalind kaller Troilus, som blant andre Geoffrey Chaucer hadde diktet om (og som han selv kom til å lage et drama om et par-tre år senere), et av kjærlighetens mønstre.[65] Leo Salingar mener at det vil være en feil å tro at når Shakespeare startet på et nytt stykke, så la han all sin tidligere lesning bak seg, for bare å fokusere på den fortellingen han ønsket å bearbeide for scenen. I stedet tok han med seg det han hadde absorbert i tidligere arbeid i de etterfølgende og så etter koplinger og likheter.[66]
Samtidig peker prosjektet til Shakespeare innover. For Shakespeares rikholdige katalog og hele hans diktning hviler på en dyp forståelse av hvordan et subjekt fortolker, agerer i og lærer av sine omgivelser. Kanskje det er dette som gjør ham i stand til å ikke bare absorbere alle perspektivene, men også sortere, transformere dem og bruke dem i nye kontekster. Det er påfallende hvor dypt fundert hvert perspektiv er, ikke minst når man sammenlikner med Thomas Lodges pastorale romanse Rosalynde, som han har hentet den ytre handlingen fra.
Det heter seg at Shakespeares dramaer ikke kan reduseres til et budskap. Likevel er det en observasjon som presser seg fram. Under stykkets mangfold av personer og perspektiver finner vi en grunnleggende tro på kjærligheten som livets største verdi, fremste mening og sterkeste reformerende kraft.

Fotnoter:
[1] Shakespeare, «As You Like It», 3.3.15–18 (Arden3), alle oversettelser mine. Dette er den ene av to tilsiktede betydninger i et ordspill som spiller på lydlikheten mellom faining (=lengtende) og feigning (=forstillende).
[2] Ørstavik, Ti amo, 33.
[3] Brandes, «’As You Like It,’ from William Shakespeare: A Critical Study», 103.
[4] «As You Like It», 5.4.89–101.
[5] 2.7.140–167.
[6] 4.1.10–14.
[7] Dusinberre, «Introduction», 1.
[8] Salingar, Shakespeare and the Traditions of Comedy, 299–300.
[9] Dusinberre, «Introduction», 50–51.
[10] Berry, «Rosalynde and Rosalind», 47.
[11] «As You Like It», 1.2.266–270.
[12] 1.3.74–81.
[13] 2.3.9–24.
[14] 5.2.42–3.
[15] 1.1.97.
[16] 1.3.93–102.
[17] 2.3.19–21, 2.3.69.
[18] Kottman, «On As You Like It», 23–43.
[19] «As You Like It», 5.2.10–12.
[20] 5.4.152–160.
[21] May, «The Six Major Conceptions of Love in Western History: A Summary», 29.
[22] Lodge, «Rosalynde», 195.
[23] May, «The Six Major Conceptions of Love in Western History: A Summary», 26.
[24] «As You Like It», 1.1.102–107, 1.2.8–23, 1.3.93–102.
[25] Lodge, «Rosalynde», 109.
[26] «As You Like It», 1.2.25.
[27] Lodge, «Rosalynde», 107.
[28] «As You Like It», 1.2.111–246.
[29] 1.2.211, 1.2.221–228, 1.3.25–32.
[30] May, «The Six Major Conceptions of Love in Western History: A Summary».
[31] May, «Love reconsidered».
[32] «As You Like It», 3.2.1.
[33] Lodge, «Rosalynde», 134.
[34] «As You Like It», 3.2.252–3.
[35] Garber, «The Education of Orlando», 63–64.
[36] Schiller, «Om dikterens holdning», 160–63.
[37] Garber, «The Education of Orlando», 62.
[38] «As You Like It», 3.2.304–306, 4.1.40, 4.1.179.
[39] Aristotles, Poetikk, 7.1450b29–30.
[40] Garber, «The Education of Orlando», 67.
[41] Garber, 61.
[42] «As You Like It», 1.2.25.
[43] 5.4.130.
[44] Badiou, In Praise of Love, 5–6.
[45] «As You Like It», 2.4.19.
[46] 3.5.36–64.
[47] 3.5.66.
[48] Fisher, Anatomy of Love: A Natural History of Mating, Marriage, and Why We Stray, 23.
[49] «As You Like It», 3.3.5–13.
[50] 3.3.73–74.
[51] Bloom, «To the Reader», xvii.
[52] «As You Like It», 4.3.126–136.
[53] 5.2.1–4.
[54] 5.2.31–35.
[55] 5.2.47–49.
[56] 1.2.26–29.
[57] 5.2.79–95.
[58] 3.2.304–306.
[59] 5.1.1–4.
[60] 4.1.85.
[61] 4.1.97–99.
[62] 4.1.40–44.
[63] 4.1.203–205.
[64] Fisher, Anatomy of Love: A Natural History of Mating, Marriage, and Why We Stray, 20–21.
[65] «As You Like It», 4.1.89–101.
[66] Salingar, Shakespeare and the Traditions of Comedy, 298.
Bibliografi:
Aristotles. Poetikk. Oversatt av Øivind Andersen. Vidarforlaget, 2008.
Badiou, Alain. In Praise of Love. Oversatt av Peter Bush. Kindle edition. 2009. Serpent’s Tail, 2012.
Berry, Edward I. «Rosalynde and Rosalind». Shakespeare Quarterly 31, nr. 1 (1980): 42–52. http://www.jstor.org/stable/2869368.
Bloom, Harold. «To the Reader». I Shakespeare: The Invention of the Human. New York: Riverhead Books, 1998.
Brandes, Georg. «’As You Like It,’ from William Shakespeare: A Critical Study». I Bloom’s Shakespeare Through the Ages: As you Like It, redigert av Pamela Loos og Harold Bloom. New York: Infobase, 2008.
Dusinberre, Juliet. «Introduction». I As You Like It, redigert av Juliet Dusinberre, 3rd utg. Arden Shakespeare: Third Series. Arden Shakespeare, 2006.
Fisher, Helen E. Anatomy of Love: A Natural History of Mating, Marriage, and Why We Stray. Completely Revised and Updated with a New Introduction edition, Kindle edition. New York: W. W. Norton & Norton, 2016.
Garber, Marjorie. «The Education of Orlando». I Bloom’s Modern Critical Interpretations: William Shakeaspeare’s As You Like It, redigert av Harold Bloom, 59–71. Philadelphia: Chelsea House Publishers, 2004.
Kottman, Paul A. «On As You Like It». I Tragic Conditions in Shakespeare, 23–43. Baltimore: Johns Hopkins University Press, 2009.
Lodge, Thomas. «Rosalynde». I William Shakespeare: As You Like It, redigert av Leah S. Marcus, 95–195. Norton Critical Editions. New York: W. W. Norton & Norton, 2012.
May, Simon. «Love reconsidered». I Love: A History, 235–56. New Haven: Yale University Press, 2011.
———. «The Six Major Conceptions of Love in Western History: A Summary». I Love: A New Understanding of and Ancient Emotion, Kindle edition. New York: Oxford University Press, 2019.
Salingar, Leo. Shakespeare and the Traditions of Comedy. Cambridge University Press, 1974.
Schiller, Friedrich. «Om dikterens holdning». I Klassisk litteraturteori: En antologi, redigert av Eiliv Eide, Atle Kittang, og Asbjørn Aarseth, oversatt av Karl Ekroll, 157–78, 2007.
Shakespeare, William. «As You Like It». I As You Like It, redigert av Juliet Dusinberre, 3rd utg., 143–348. Arden Shakespeare: Third Series. Arden Shakespeare, 2006.
Ørstavik, Hanne. Ti amo. Forlaget Oktober, 2020.