Fra Opningsseremonien, vinter-OL i Albertville, 1992.© 1992 / Allsport / MARTIN, Bob

Scener langs Seinen

Opningsseremonien som kulturelt fenomen – frå enkelt ritual til ein massiv medley av kunst, kommersielle og politiske interesser. Observasjonar frå OL i Paris, av Berit Einemo Frøysland.

Publisert Sist oppdatert

Eg hugsar dei, OL-opningsseremoniane i frå barndomen: varme sommarkveldar, enno lyst utover kveldane, verandadøra open. Ein såg aldri heile seremonien frå start til slutt, men gjekk inn og ut medan atletar bar flagg og vinka, ein lét seg forundra over land ein aldri hadde høyrt om før, bitte små øystatar i Stillehavet, som Kiribati. Kom springande når ein høyrde ropa: «No er det dans! No er det sirkus!». Tv-seremoniane gjev kulturelle innslag til milliardar av menneske og har framleis kraft denne kvelden, under opninga av OL 2024 i Paris, trass det gamaldagse mediumet. Årets opningsseremoni fann stad for fyrste gong utanfor eit stadion, nemleg langs ei seks kilometer reise nedover Seinen, frå aust til vest, der idrettsutøvarane kom farande i nesten hundre båtar nedover. Over 3500 utøvarar var med i dei kulturelle innslaga undervegs, i ein seremoni som var, tradisjonen tru, storslått, stjernespekka og massiv – ein salig medley av kunst, kommersielle og politiske interesser.

Veksande skala

Seremonien skal treffe breitt, ein stad mellom kitsch og poesi, det skal vere megalomant, spektakulært og detaljrikt. Men opningsseremoniane har ikkje alltid vore i denne enorme skalaen. Under dei fyrste moderne olympiske leikane i Athen i 1896, gjekk utøvarane heilt enkelt inn på stadion og høyrde på nokre talar og ei spesialkomponert hymne. [1] Eit ganske urovekkjande faktum i olympisk seremonihistorie er at det var Hitler sin OL-opningsseremoni i nazi-Tyskland som var den fyrste i ein større skala, vel dokumentert i Leni Riefenstahls Olympia i 1936. I filmen blendar nærbilete av antikke statuar over i like vakre, men levande kroppar, guddommelege individ som blir ein kontrast mot menneskemengda på stadion, der heil-helsingar går som eit nifst ornament gjennom massen. Riefenstahl var dansar og koreograf og opptredde sjølv i filmen. Saman med to andre kvinner dansar ho i ein rituell, sjøgras-liknande koreografi som sender tankane til Isadora Duncan sine stranddansar, ein koreograf som òg var svak for den greske antikken. Ein annan koreograf som kunne ha skrive seg inn i historia for denne seremonien var Martha Graham, men ho avslo invitasjonen til å opptre med sitt kompani, ettersom ho ikkje støtta nazi-regimet (enkelte i orkesteret hennar var også jødiske). [2] Ho rakk aldri å få moglegheita på nytt – i 1991 gjekk ho bort, og koreografien ho skulle skape for OL i Barcelona året etter vart verande halvferdig. OL i 1936 var den fyrste seremonien som vart sendt på tv, og det var også her mange av dei mest kjende rituala oppstod, som fakkelstafetten, der den olympiske eld blir flytta frå Olympia i Hellas til arrangørbyen. [3] Det er verdt å stoppe opp og reflektere over at det moderne OL i stor grad tok form i eit fascistisk bilete.

«Sjefsvetter» i aksjon, fra ein prøve. F.v: Christer Tornell, Ellen Johannesen, Gaute Grimeland og Katrine Sommerfeldt. I bakgrunnen, f.v: Bentein Baardson, Snelle Hall, Anne Grete Eriksen, Leif Hernes og Thomas Høeg. Foto: Björn Sandberg.

Men ein seremoni som fenomen er rotfesta i eit langt eldre, heilagt ritual, der dansen frå dei tidlegaste tider har høyrt heime, kanskje til og med oppstått samtidig. I moderne tid er tradisjonen for dans under OL-seremoniar nærast obligatorisk, og står sterkare enn til dømes på nobelprisutdelingar, der det oftare er reine musikalske innslag som dominerer. Likevel blir bidragsytarane ofte gløymt. Under Lillehammer-OL i 1994 var det duoen Dansdesign ved Anne Grete Eriksen og Leif Hernes som fekk i oppdrag å koreografere, der 51 profesjonelle frilans dansarar dukka opp som vetter i obskure kostyme. Det var lang førehandsplanlegging, løft på snøunderlag og prøvar i bitande kulde, fortel utøvar Björn Sandberg i sin tekst [EL1] på Danseinformasjonen, «’Sjefsvetter’ – 30 år siden OL på Lillehammer»[4]. Det finst få bilete av koreografien, og dette er eit stykke arbeid som vart lite nemnd i høve 30-årsjubileet, noko som òg blir heva i teksten «OL-seremonien. Hvor ble det av koreografene».[5] Det er underleg at eit so omfattande arbeid kan gå under radaren på denne måten, men ikkje uvanleg for samtidsdansen. Men han er der og set sitt preg på einkvar OL-seremoni og vice versa. Den franske koreografen Jêrome Bel finansierte faktisk overgangen sin frå ballettdansar til intellektuell og konseptuell koreograf etter å ha assistert Phillipe Decouflé med å skape opningsseremonien for vinter-OL i Albertville i dei franske Alpene i 1992. Løna var so god at han kalkulerte seg fram til at dersom han levde sparsamt, kunne han ha råd til å bu i Paris i to år utan å tene pengar. Leilegheita hans låg nær eit bibliotek og han brukte tida på å lese seg opp på franske post-strukturalistar og finne ei ny retning for seg sjølv som kunstnar. [6] I dag er høva kanskje ikkje like gode, i alle fall ikkje for dansarane, som i førekant av opninga i Paris nyleg trua med å streike på grunn av dei låge honorara.[7]

Handverkskoreografi

I år er det Maud Le Pladec som har koreografert – ho har leia Centre chorégraphique national d’Orléans sidan 2017 og frå januar 2025 skal ho leie kompaniet CCN-Ballet de Lorraine. Ho har mellom anna jobba med koreografar som Boris Charmatz og Mette Ingvardsen, og nokon såg kanskje stykket Silent Legacy som vart synt på Dansens Hus i vår. Samtidsdans-innslaget ho har skapa er inspirert av handverkarar sine rørsler, og refererer til oppbygginga av Notre Dame, men kommenterer òg på ein Zeitgeist: Handverkstradisjonane er under press, og immateriell kulturarv forvitrar frå det kollektive minnet. Samtidig tek fleire til å interessere seg for å leve meir berekraftig og lære frå tidlegare generasjonar. Dansen går føre seg langs Seinen på ei smal scene: I det ein kan kalle next-level Pina Bausch-stemning dansar hundrevis i gullfarga vatn. Stilen kan minne litt om Akram Khan sin, som koreograferte i London i 2012, den gongen med sand som visuelt element, eit anna Bausch-tema. Det finst vertikal dans, der dei heng i ein klatresele på Notre Dame, ei danseform mellom anna Frikar har nytta i koreografiane sine her til lands. Det blir kryssklippa mellom desse og dansarane, til ein maskekledd parkour-utøvar og detaljar frå Louis Vuitton sin verkstad (her kjem dei kommersielle interessene inn), til støypinga av gullmedaljane (som alle har ein bit av Notre Dame i seg). Det er sett til ein rytmisk verktøy-komposisjon av Victor de Masne. I tillegg ser me 24 år gamle Guillaume Diop, den fyrste svarte dansaren til å nå statusen som Étoile (fyrstedansar) i Paris Opera Ballet, framføre ein solo på eit tak. Felles for koreografiane er at dansarane ikkje kjem seg nokon stad, dei har ein liten flekk å bevege [EL2] seg på og resirkulerer rørslene ved å byte retning og svinge seg omkring, ikkje ulikt handverkarar.

Manipulerte kroppar

Opningsseremonien i Paris, showet ça ira, med Lady Gaga. © 2024 / International Olympic Committee (IOC) HASSENSTEIN, Alexander

Under seremonien er det fleire stilartar som dukkar opp: Cabaret-jazzdans med ei Lady Gaga som ikkje var heilt i slag, der både stemmekvalitetane og det tronge kostymet ikkje sat som det skulle og med eit falskt, nokså trist smil breidd om leppene under nummeret «Mon Truc en Plumes». Moulin Rouge sitt ensemble dansar can-can på syre i eit nummer som diverre minner om ein solbleika souvenir-magnet; akkurat det ein forventa. Det urbane dansemiljøet står sterkt i Frankrike, og eit av dei sterkaste danseriske nummera finst i fransk-maliske songaren Aya Nakamura sitt innslag, der fire dansarar treffer beaten med særeigne rørsler. Artisten vart utsett for ein hatkampanje av ytre høgre krefter i førekant, Marine Le Pen var i mot Nakamora sitt innslag fordi ho meinte at ho ikkje representerte landet på ein god måte, at ho ikkje song på fransk og at det var vulgært (Le Pen hadde ikkje trengt å bekymre seg – det er nok av det vulgære i denne seremonien, men andre stadar). Eg ser Popping og Locking med innbakt teiknspråktolking for fyrste gong. Breaking, som i år er eigen sportsgrein i OL er med, og får meg til å tenkje på kvar overgangen mellom dans, akrobatikk og sport eigentleg ligg. Det finst parkour, BMX, turning og skateboarding, kroppar i bevegelse[EL3] , kroppar som blir tøygd og strekt og stramma.

Men ikkje alle innslaga er drive av det atletisk spektakulære eller det virtuose, også performance og biletkunst er å sjå. Den maskerte Assasin’s Creed eller Phantom of the Opera-inspirerte parkour-fakkelberaren møter figurar på Louvre som har hoppa ut av måleria sine, soldatar i «Horatiernes ed» er midlertidig lausrivne frå den dødelege konfrontasjonen. Motiv poppar opp langs Seinen, reproduksjonar av dei gigantiske hovuda til hertuginne og markise Gabrielle d’Estrées og systera smyg seg opp av vatnet. Under Drag-showet hoppar artistane ved fyrste augekast inn i måleri: mange trudde det var «Nattverden» av Leonardo da Vinci som vart etterlikna, og det skapa furore blant konservative, Musk og Trump blanda seg mellom anna inn, det heile var respektlaust, meinte dei. I røynda var det greske gudar på Mount Olympus det skulle førestille, temaet for tablået var guddommeleg feiring, med den franske skodespelaren og songaren Philippe Katerine som Bacchus i midten. Camp og kitsch lever i beste velgåande – men ikkje utan krass kritikk frå krefter som er raske til å dra konklusjonar basert på eit smalt og uvitande kunst- og verdssyn, der sjølv eit slikt motiv er eigd av kristendomen.

Philippe Katerine som Bacchus i midten. Bilete: X

Netflix og Ménage à Trois

Ei pussig scene på eit bibliotek: Tre unge, særdeles attraktive og vordande intellektuelle kiker på kvarandre bak filosofiske titlar. Det er berre det at bøkene – som dei sidan riv papiret ut av og kastar utfor balkongen – ser ut til å aldri ha blitt lest. Det er fint å sitte og drøyme seg vekk med Det annet kjønn av Simone du Beauvoir som aksessoar, men aldri faktisk lese den, for ingen les jo eigentleg lenger. Det heile leier til ein Ménage à Trois, eit nikk til det franske som erotisk, men estetikken kan minne litt om Netflix-serien Emily in Paris: underleg blankpolert. Det slår meg at mange av kostyma i seremonien, som er designa av Dior og Louis Vuitton, faktisk har eit Emily in Paris-aktig preg. Knallsterke fargar, komiske fasongar. Er me komen dit, at ein Netflix-serie set føringar for kva me oppfattar som særeige for OL-vertslandet, for kva me oppfattar som fransk?

Mens vi ventar på den norske båten

Nasjonalhelt-dyrking som fylgje av eit avfeldig mindreverdigheitskompleks har nådd eit uuthaldeleg nivå blant sportskommentatorar her i landet. Lille Noreg er ein stor idrettsnasjon, men grunnane til det verkar å gå under radaren – me er heldige som har både middel og velferdssystem til å skape infrastruktur der talent kan få ut det fulle potensiale sitt. Det er difor usmakeleg at innhaldet som blir formidla omkring ein slik global sportskonkurranse stadig fell tilbake til kor godt me klarar oss der ute. På logoane til NRK for sendingane er det berre bilete av norske utøvarar. I andre land ville ein ha sett bilete av favorittane, uavhengig av kvar dei kjem i frå. «Etter M i alfabetet kjem N,» seier programleiar Ole Rolfsrud, og endeleg er den her, den norske båten! Stolte og rørte blir dei, for flott er det, verkeleg flott! Etter ti sekund er det over. Det finst ingen grunn til å tenkje at bragder er mirakuløse og eineståande fordi dei er norske. Ville det ikkje vore meir givande å tenkje på Noreg som ein del av eit globalt fellesskap, der poenget er at fleire nasjonar skal kome saman, tevle mot kvarandre i gode verdiar? Den bodskapen går me glipp av dersom me berre fokuserer på oss sjølve.

Det hjelper heller ikkje at kommentatorane velter seg i faktafeil og gjettingar (der professor Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis i fransk litteratur ved UiO er den einaste som held det heile nokolunde i hop ved å korrigere dei andre). OL-seremonien var nok eit lite mareritt for mange kommentatorar, som hadde fått lite informasjon på førehand, og i fleire land sleit dei med å namngi sportslegendene som tok i mot fakkelen nedover langs Seinen. Men spøkane som usikkerheitene førte med seg i NRK-studioet var til å gremmast av. Altfor mange av fakkelberarane blir verande anonyme, det vart tippa på at ein nok er basketballspelar fordi han er so høg, ein annan so gamal at det er nok er Pierre de Coubertin sjølv, som designa OL-logoen i 1913 (!). (I røynda er han ein syklist, den eldste nolevande medaljevinnaren i OL, får eg seinare høyre på YouTube av dei britiske kommentatorane). Upassande og kjipt er det også når det blir spøka med kor marginalt landet Montenegro er i idrettssamanhang, ikkje akkurat ein favoritt. Det er pinleg, so pinleg.

Det guddommelege

Den olympiske eld blir tent, og svevar oppover med ein luftballong, guddommeleg vakkert, metaforen på oversiktbildet er komplett: her oppifrå verkar menneska små, som ein organisme, mange kroppar ein del av det store heile, united in diversity, i synkrone massekoreografiar med geografisk nøyaktigheit. Like guddommeleg er stemma til Celine Dion, som avsluttar med kjærleikshymna til Edith Piaf i det som må vere ein av tidenes mektigaste comeback.

I skrivande stund har avslutningsseremonien enno ikkje funnen stad og dei olympiske leikar med alle sine disiplinar er i gang. OL er ein konkurranse som samlar nasjonar, men med eit historisk bakteppe som gjer det vakre i det umogleg å verdsetja til fulle. I tillegg kjenner eg på ein ambivalens: Eit stort ja til at kunstnariske og fysiske uttrykk når ut til fleire, uansett om dei er smale eller breie – for meg var tv-seremoniar viktig i oppveksten, det var slik eg fekk vite om at dans i det heile teke eksisterte. Men ei nøling melder seg likevel, når vakker massekoreografi smeltar saman med kommersielle og politiske interesser og er med på å kamuflere og dekkje over alle dei negative konsekvensane av eit slikt arrangement. Er kulturen med på å blankpolere overflata til det til slutt ikkje går an å sjå noko anna enn gull, magi og guddom?

(Publisert 10.08.2024)


[2] Martha Graham skal ha uttalt: «I would find it impossible to dance in Germany at the present time. So many artists whom I respect and admire have been persecuted, have been deprived of the right to work for ridiculous and unsatisfactory reasons, that I should consider it impossible to identify myself, by accepting the invitation, with the regime that has made such things possible. In addition, some of my concert group would not be welcomed in Germany». https://marthagraham.org/portfolio-items/chronicle-1936/

[3] Tyskland var tidleg ute med TV, mellom anna med kanalen Fernsehsender «Paul Nipkow» i 1935. Kjelde: https://no.wikipedia.org/wiki/Fernsehsender_Paul_Nipkow

[6] Ungoverning dance Ramsay Burt.

Powered by Labrador CMS