Scenekunstneriske overskridelser

Teatertilbudet under Festspillene i Bergen i år kan nok sies å være heller magert eller «tynt» i forhold til klassisk dramateater. Men scenekunstneriske sjangeroverskridelser og identitetspolitikk gir noen interessante forestillinger som det er verdt å nevne, særlig når man ser teater og dans under ett og venner seg til at mye av det som vises er utendørs og gratis.

Jon Fosses I svarte skogen inne, som riktignok hadde premiere noen dager før Festspillene åpnet, er et desidert høydepunkt. Kvääniteatteri fra Storslett i Nord-Troms med Näkymätön kansa – Det usynlige folket, i regi av Frank Jørstad på Den Nationale Scene, skulle ifølge gruppen selv være en scenisk samtale om nordlig identitet. Jeg vil for egen del understreke at dette var mer enn en scenisk lesning, tatt i betraktning et spennende fysisk og figurativt språk i skuespillernes fremføring. Denne forestillingen kan også sees i lys av et arrangement Kvääniteatteri har i samarbeid med Nationaltheatret og Festspillene i Bergen, nemlig Norge lytter. En scenisk lesning av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport som finner sted på Nationaltheatret i Oslo torsdag 1. juni kl 1200 og som sendes direkte på NRK og streames på Bergen Offentlige Bibliotek. Det er med andre ord en scenisk lesning av et særdeles viktig dokument når det gjelder identitetspolitikk og minnebearbeiding.

Folket på catwalken

Identitetspolitikk i forhold til personlig utvikling og kollektiv forståelse var også sentralt som tema i åpningsseremonien på Festplassen, en utendørs community-forestilling som het What is the City but the People. I utgangspunktet var det annonsert at det skulle bygges en svær, gul catwalk på Festplassen, og det løftet ble holdt! «Årets festspill åpnes med og av Bergens befolkning», heter det i Festspillprogrammet, og dette knapt timelange innslaget var et stykke scenekunst som kunne minne om Rimini Protokolls 100 % Oslo på Nationaltheatret for noen år siden. Her var det i et konsept fra Manchester i England i regi av Richard Gregory og med scenografisk utforming av Simon Banham og videodesign av Ian Galoway og Mesmer.150 mennesker fra Bergen skulle «gå, rusle eller flanere» over catwalken, som det heter i Festspillprogrammet. Det ble en til dels rørende visning i musikalsk og koreografisk utforming av en rekke personlige historier skrevet på en videoskjerm sammen med fotografier av de medvirkende som var tatt av den bergensbaserte fotografen Thor Brødreskift.

Her var mange personlige historier som det er vanskelig å fastholde i minnet, for ikke å snakke om å huske navnene på. En av dem var Maria, som er en kjent dame på byen som alltid spaserer i bybildet med forskjellige hatter, og så også på catwalken. Det var en historie om en tidligere torpedo som hadde truet mange personer voldelig, men som angret seg i ettertid. Her var et frieri som skjedde for åpne scene og overført digitalt på storskjermen, bare for å nevne noen eksempler.

Større spennvidde – likevel

Det franske kompaniet Superamas og den polske koreografen Agata Maszkiewicz viste Null til uendelig i Nygårdsparken, som var en samproduksjon mellom Festspillene og BIT Teatergarasjen. Tema i denne forestillingen var undringen over universet og dets fysiske lover. De ble demonstrert som de reneste fysikkeksperimenter, og forestillingen kulminerte med dans på plenen foran publikum, som var plassert på campingstoler. Været var mer høstlig enn sommerlig, men det var begeistring over mottagelsen da forestillingen var slutt. Spørsmålet som Null til uendelig stilte var knyttet til undring over vår eksistens i forhold til det uendelige universet med sine galakser.

Identitetspolitikk og undring over universet kan kanskje på hver sin måte sies å ha noe med den nye autentisiteten å gjøre, det at virkeligheten slår inn i kunsten slik at konteksten noen ganger kan bli viktigere enn estetikken. Dermed står vi overfor forestillinger hvis ambisjon er å skape undring, nærhet og berøre sannhet og det personlige slik det ser ut til å komme opp i A True Story, en urpremiere om «transpersoners barndom, foreldreskap og familieforhold», slik det formuleres i Festspillprogrammet. Det er en samproduksjon mellom 71BODIES, Carte Blanche, BIT Teatergarasjen, Dansens Hus i Oslo og Festspillene i Bergen. Denne forestillingen, etter en idé og med koreografi av Daniel Mariblanca, vises først på slutten av Festspillene, 6. og 7. juni.

Scenekunstprogrammet ved Festspillene har en større spennvidde enn man skulle tro ved første blikk på programmet, og det demonstrerer noen trender som har med undring og ny virkelighetsforståelse å gjøre. Det er også interessant å merke seg at Festspillene i større grad enn før spiller sammen med BIT Teatergarasjen som representant for det frie feltet og de programmerende teatrene.

(Publisert 28.05.2023)