Sår dans på avgrunnens rand

Når Sally Bowles mot slutten av andre akt, stående bokstavelig talt på kanten av stupet, slynger ut sin sang om venninnen Elsie mens

Cabaret

Av Joe Masteroff, Fred Ebb, John Kander

Oversatt av Kyrre Haugen Bakke

Bearbeidet av Martin Lyngbo

Regissør: Martin Lyngbo

Scenograf: Rikke Juellund

Kostymedesigner: Gøje Rostrup

Koreograf: Esa-Tuomas Alanne

Lysdesigner: Trygve Andersen

Dramaturg: Michael Evans

Musikalsk bearbeidelse og ledelse: Anders Brunvær Hauge

Musikere: Camilla Hole, Renate Engevold

Mareike Wang, Gunnar Eiriksson, Erik Røe, Marianne Holter, Even Stormoen, Sigurd Sele, Ragnhild Arnestad Mønness, Katrine Lunde Mackenzie, Benedickte Izabell Ekeland

Rogaland Teater, hovedscenen, 7. februar 2019

hun klamrer seg til livet i kabareten, slår desperasjonen ut i full blomst. Det er Weimarrepublikkens svanesang, fabelaktig framført av Mareike Wang – breddfull av håpløs trass – og uendelig sørgelig.

Men det starter med Clifford Bradshaw. Den unge amerikanske forfatteren kommer til Berlin på jakt etter inspirasjon til sin roman. Vi er i overgangen mellom 1920- og 1930-tallet. Han er alene på scenen med sin koffert og sin skrivemaskin. Byen, i form av nattklubben Kit Kat Klub stiger fram rundt ham, og vi får den berømte velkomstsangen – «Wilkommen, bienvennue…».

Scenebildet veksler tilbake til toget med enkle grep. Rett og slett et skap med en dør som plutselig er inngangen til en togkupe mens musikken fra nattklubben fader ut i svake, rytmiske pust fra toget. Den store og den lille historien er på plass fra første stund. Enkelt, og svært effektfullt.

Scenograf Rikke Juellund holder seg til enkle midler forestillingen igjennom. Brune dører, som også minner om rekker av skap, trapper og gardiner er alt som trengs for å flytte oss rundt i historien. Interiøret i Kit Kat Klubb er brunt, spartansk og litt stusselig. Gøje Rostrups kabaretkostymer er derimot fargesprakende inntil det glorete. Det kan minne om bildene til Georg Grosz og Otto Dix, to av de fremste kunsterne i denne tidens Tyskland, men ikke med den samme råskapen og lumre dekadansen som deres bitende kommentarer til Weimarrepublikken bærer preg av.

Lykkehjul, hamsterhjul….

Her i Kit Kat Klub savner jeg mer av den underliggende desperasjonen som prega det utsvevende nattelivet i datidens Berlin.

Klubbens konferansier (Erik Røe) tar i mot oss i knallgul dress og med hvitsminket ansikt med harde konturer. Assosiasjonene mine går til en grotesk klovn, eller en sleip tivolidirektør – jeg tenker lykkehjul – og så hamsterhjul.

For de er jo fanget, menneskene i Kit Kat Klub, de har søkt tilflukt her, i en virvlende runddans gjemmer de seg for verden utenfor, fortere og fortere går det – mot undergangen.

Mer desperasjon, tidligere

Tyskland (og særlig Berlin) anno cirka 1930 var et kulturelt overflødighetshorn. Det var tida for Bauhaus, Brecht og Der Blaue Engel. Det var frihet til å leve ut enhver tenkelig seksuell legning (om ikke ifølge loven, så i praksis). Det var jazz og champagne og bitende satire. Men også prostitusjon, dop, fattigdom og vold. Mye vold. I gatene sloss kommunister og nazistenes Sturmabeteilung (SA), på hjørnene fallbyr Julius Streichers Der Stürmer sine rå, antisemittiske karikaturer – ved Riksdagsvalget i 1930 får nazistpartiet 18,3 prosent av stemmene, i 1932 får de 37,2 prosent.

I Rogaland Teaters Cabaret gir regissør Martin Lyngbo oss til å begynne med lite av denne underliggende desperasjonen, og dermed blir første akt lenge litt for «snill» til å gripe skikkelig tak.

Når Lyngbo i andre akt strammer skruen, åpner derimot avgrunnen seg. Tonen blir råere, uhyggen kryper inn på oss og desperasjonen blir tydelig. Da kjennes Cabaret på Rogaland Teater langt ned i magen.

Gjør mye ut av lite

I mellomtida har vi fått mye annet. Rogaland Teater er gode på ensemblespill og på å få mye ut av lite. Slik er det også her. Et velopplagt lite orkester på tre musikere, under ledelse av Anders Brunvær Hauge, slår an tonen, og de fleste av de ni skuespillerne opptrer som både den ene og den andre, blant annet nattklubbens dansepiker. Det synges og danses upåklagelig hele veien igjennom, og bys på en rekke morsomme opptrinn.

Før avgrunnen åpner seg også fysisk i andre akt og scenerommet blir stort, mørkt og øde, er de nøkterne kulissene trukket langt fram på scenen. Det gir en tetthet og en intimitet som det i musikalsammenheng fåtallige orkesteret og dansekorpset fint greier å fylle.

Enkeltmenneskene får plass

Dette «lille» formatet gir også mer rom til enkeltmenneskene som ikke overdøves av storslagne sang- og dansenumre. Sangen og musikken er selvsagt avgjørende også her, men det er enkeltmenneskene og møtene dem imellom som setter seg klarest i minnet hos meg.

Det skyldes også at Cabaret er noe så uvanlig som en musikal der teksten ikke bare er innpakning for det musikalske. Den har både en god og viktig historie og et veldreid manus med oppfinnsomme dialoger. Det lar de viktigste karakterene bli hele og sammensatte mennesker og gir vitalitet til samspillet mellom dem.

Cabaret har sin opprinnelse i en novelle av Christopher Isherwood. Den ble til et teaterstykke i 1966, og til den kjente filmen med Liza Minelli som Sally Bowles i 1972. Regissør Martin Lyngbo baserer sin versjon på det opprinnelige teaterstykket. Den største forskjellen fra filmen er historien om frøken Schneider og herr Schultz som ikke finnes i filmen, men som gir teaterversjonen en viktig ekstra dimensjon.

Såre og vakre møter

Frøken Schneider er vertinnen Clifford Bradshaw leier rom hos. Herr Schultz er frukthandler og en av leieboerne. De to forelsker seg i hverandre og forlover seg. Men han er jødisk, og når hun oppdager det, bryter hun forlovelsen.

Marianne Holter og Even Stormoen framstiller de to eldre elskende med både humor og varme. Særlig imponerende er det hvordan Holter innbitt forsvarer sin karakter til siste slutt. Dette kunne vært den enkle historien om en pengegrisk kvinne som svikter når det gjelder som mest, men Holter skaper et vakker og sårt portrett med atskillig mer dybde.

Sally Bowles og Clifford Bradshaw er likevel hovedparet i Cabaret. Gunnar Eiriksson spiller Clifford med en selvfølgelig naturlighet, med vidåpen blåøydhet møter han verden, men trer samtidig i karakter når alvoret krever det.

Strålende Mareike Wang

Mareike Wang er nydelig som kabaretartisten Sally Bowles. Hun kommer som en virvelvind inn i den unge forfatterens liv. Hun er morsom, frekk og uforutsigbar, men lar oss samtidig skimte den usikre ungjenta under den rappkjefta overflaten. At hun så synger strålende (som tidligere nevnt) gjør også at Cabaret på Rogaland Teater framfor alt er hennes forestilling.

Begge skaper hele personer av karakterene sine og samspillet mellom dem byr på både morsomme og noen av forestillingens fineste, sorgvakre øyeblikk.

Slik blir Cabaret på Rogaland Teater til en musikal der enkeltmenneskene kommer oss nær, og de såre møtene mellom dem gjør historien om Weimarrepublikkens krampetrekninger ekstra vond å følge, og avgrunnen de står ved, ekstra dyp.