Krasnojarsk, regi: Tom Feichtinger. Schauspielhaus Graz 2021. Foto: Johanna Lampricht

Sanningssøkjande dystopi

Schauspielhaus Graz i Austerrike sette opp Johan Harstads «Krasnojarsk» som ei vellukka virtuell oppleving i 360 grader med VR-briller.

Publisert Sist oppdatert

Krasnojarsk vart fyste gong sett opp i Noreg i 2008. Sidan då har mykje skjedd. Johan Harstad sin roman Max, Mischa & Tetoffensiven har mellom anna blitt særs godt motteke i Tyskland med den 1200-sider lange omsetjinga. No har

Krasnojarsk

Av Johan Harstad

Regi: Tom Feichtinger

Bilde og klipp: Markus Zizenbacher

Set-design: Tanja Kramberger

Lyd: Elisabeth Frauscher

Dramaturgi: Elisabeth Tropper

Med: Nico Link, Katrija Lehmann og Frieder Langenberger

Premiere februar 2021 Schauspielhaus Graz

Sett 23. april 2021

Krasnojarsk sin fyste tyskspråklege premiere i form av ein virtuell oppleving frå Schauspielhaus Graz, som er det fyste austerriske teateret til å tilby dette formatet. Det post-apokalyptiske stykket, som er omsett til tysk ved Elke Ranzinger, fylgjer ein antropolog som har blitt sendt på oppdrag frå byen Krasnojarsk for å finne liv. Det er den einaste sivilisasjonen som er att etter at ei naturkatastrofe førte til at alle kontinenta braut opp og vart til hav, forutan ein liten del av den eurasiske kontinentalplata. På denne reisa, i eit slettelandskap mellom Kina og Russland, treffer han ei ung kvinne.

Oppslukande

VR-brillene får eg tilsendt i posten frå Schauspielhaus Graz. (For dei som bur i Graz kjem pakka med sykkelbod). For den beste opplevinga bør ein sitte på ein stol som kan rotere. VR-brillene er litt tunge og i byrjinga byr det meg nesten i mot å dekkje til ansiktet med dei og høyretelefonane, no som munnbind er blitt kvardags-aksessoar. Men då førestillinga byrjar er det unekteleg verdt det, det blir eit sanseleg djupdykk, ei langt meir taktil oppleving enn vanlig todimensjonal film. Lyddesignet av Elisabeth Frauscher omgir meg frå alle kantar og forsterkar opplevinga. Eg sitter og snurrar rundt og fylgjer antropologen, spela av Nico Link, som baksar seg gjennom eit opent slettelandskap med ei vogn der han har alle eigendelane sine, nesten som ein heimlaus person i ein storby. Eg kan kike rundt det aude landskapet og fylgje antropologen sitt blikk etter liv, det er filma i svart-kvitt ved Neusiedler See men kunne like gjerne ha vore Sibir.

Av og til får eg lyst til å reise meg opp og fylgje etter han, inni framtida, men det er berre å bli sittande, for scenene falmar ut og skiftar til min fordel. Alt sentrerer seg rundt meg, her er eg ikkje noko fluge på veggen. Plutseleg er det flammar like ved, når eg ser ned på antropologen sin leir ein kveld i «fugleperspektiv», ser eg i gjennom min eigen kropp. So oppslukande er det for ein VR-nybegynnar at det blir av-kroppsleggjerande, eg misser all form for retningssans, føling for eigen kroppstemperatur og sanseinntrykk utanfor det virtuelle. VR-teknikken tilfører eit nytt nivå til den dystopiske sjangeren ved at blikket kan rettast overalt og regissør Tom Feichtinger har utnytta effekten av distans og nærleik til fulle, i blant er karakterane so nær at eg trur at dei skal få auge på meg. I koronapandemien har den kollektive førestillingsevna for katastrofescenario blitt trena opp nokså kraftig og saman med det virtuelle formatet kjennes denne verda nærare vår eiga enn den kanskje gjorde i 2008, til tross for finanskrisa den gongen.

Filmatisk teater

Antropologen møter mot all forventning ei ung kvinne der ute i audet, spela av Katrija Lehmann. Ho oppfører seg som eit vilt dyr i byrjinga, han lokkar ho med poteter og reint drikkevatn og snart er dei fortrulege saman, snart intime. Dei har begge budd i Berlin og ho får det nostalgiske (eller bibelske?) kallenamnet Kreuzberg. Det filmatiske ved formatet gjer at ein til tider i villfaring innstiller seg på ein meir nedtona spelestil, men dette er framleis teater. Dei to har ein fin og truverdig dynamikk seg i mellom, likevel skulle eg i blant ynskje meg ein meir realistisk omgang med dei fysiske omgivnadene: Om antropologen har vore på reise i fire år, ville han ikkje hatt ein meir raffinert måte å trekke med seg vogna på? Om drikkevatn er noko dyrebart, behandlar ein det ikkje med den største varsemd?

Teksten blir framført som ein blanding av dialogar, monologar, voice-over og opplesingar. Kreuzberg har nemlig med seg to koffertar fulle av vitnemål, rapportar frå tida før katastrofen: Forteljingar om skuffelse, lengsel og menneskelege svakheitar, handskrivne. Hakk i hel har dei «den andre antropologen», (Frieder Langenberger) som òg vil ha tak på dokumenta for ein kvar pris. Han er ein typisk antagonist som ikkje går av vegen for å nytte seg av brutale metodar, ein finger går mellom anna tapt. Men det han er ute etter er verken kryptiske kodar eller verdibrev som har med kapital eller makt å gjere. Det er ein annan kapital det er snakk om: Sjeleleg føde, som musikk og litteratur – essensen av vår eksistens bortanfor basale behov. Som når Kreuzberg og antropologen finner ei vinylplate og seinare ein platespelar, dei kan ikkje hugse sist gong dei har høyrt musikk eller i det heile teke nynna ein melodi, dei dansar. I eit katastrofescenario blir eigendelar og mogligheiter me ser på som sjølvsagte i normale tilstandar røva frå oss. Slik oppstår det eit litt anna verdiparadigme som er ei forsterking av behova i vår eigen kvardag.

Å fortelje to gonger

Gjennom rapportane får me tilbakeblikk på livet før katastrofen. Det er eit typisk verkemiddel for denne sjangeren, «det som var», sterile luksusleilegheiter som står i stor kontrast til det karrige livet hovudfigurane no lever i. Men det finst òg fiksjonelle tidsreiser i forteljingane sjølv: ein velståande forretningsmann fantaserer om å dra tilbake til middelalderen, han blir servert kjøt som einaste mann i huset av kona si, medan ungeflokken får nokre tørre brødskalkar, alle er glade for at han er heime, i motsetning til den kjølige samtids-kona. Bilete og klipp av filmskaparen Markus Zizenbacher forsterkar Matrjoskadokke-effekten ved at scener sklir over i kvarandre, rundt og ned i sub-forteljingane, ned i katastrofen.

Johan Harstad er ein av få dramatikarar som gir frie tøylar i handsaming av teksten. Det latar den til å ha tålt godt, det same gjeld omsetjinga til tysk av Ranzinger. Eg opplever at den særeigne melankolien i Harstad sin stil er ivareteke, ein melankoli som når sitt toppunkt i ei scene der antropologen vassar ut eit vatn medan han roper ut til alle og ingen om alt det ugjorte: breva og postkorta som aldri vart sendt, gåvene som ikkje vart opna, alle dei uleste avisene, påbyrja romanane, møta som aldri fant stad. Kjensla av å ha kome for seint. Det latar til at skuffelse overlev, også i framtida.

Harstad sin djupe tilknyting til tekst og forteljingar skin i gjennom, kva det vil seie å skrive, korleis historieforteljing har noko essensielt menneskeleg ved seg som kan halde oppe men òg øydelegge ei verd. «Ingen historie tåler i lengda å bli fortalt to gonger», seier Kreuzberg. Eit paradoks, for akkurat denne historia høyrer ein gjerne fleire gonger, om enn i eit hav av ulike fasettar og variasjonar, frå popkultur til religiøse motiv. Historia om den framtidige undergangen der verda slik me kjenner den kjem til å endre seg radikalt. Det er ei ur-forteljing som heng tett saman med ein mindre spektakulær angst for tida si gang ifrå oss og vår maktesløyse mot dette. Lite passar vel betre som botemiddel mot den angsten enn ei sanningssøkjande historieforteljing, i eit format som får oss til å føle at noko er litt annleis, akkurat i dag.

(Publisert 27.04.2021)

https://schauspielhaus-graz.buehnen-graz.com/play-detail/krasnojarsk/

Powered by Labrador CMS