Saliggjørende ubalanse

Jeg kommer til Kunstnerne hus kino for å se Verdensteatrets nyeste verk α ζ med lengsel i kroppen. Helt siden jeg opplevde

α ζ

av Verdensteatret

Kunstnere: Asle Nilsen, Alireza Djabbary, Alexander Santos Bruck (MX), Anikke Flo, Espen Sommer Eide, Janne Kruse, Magnus Bugge, Torgrim Torve
Lydtekniker: Linn Nystadnes
Premiere på Kunstnernes hus kino 26. august 2023

deres Trust me Tomorrow i starten av pandemien har jeg beint fram lengtet tilbake til det omsluttende mørket, de brått blendende lysglimtene og det lett kaotiske lydbildet som dominerte forestillinga. Jeg har grunnet en del på hva det var som virket så sterkt. Rent rasjonelt burde det hele virke urovekkende, hvorfor ble jeg så innmari beroliget som jeg ble?

Verdensteatret beskriver gjerne forestillingene sine som «historier om den menneskelige sjels skrøpelighet». Kan hende handla min sterke reaksjon på Trust me Tomorrow om at jeg ble møtt i min egen skrøpelighet, der jeg satt på de glisne korona-benkene – mange meter fra hver annen publikummer, i et nedstengt Norge der alt var uvisst, så mye var stressende og frustrerende.

Det byr meg egentlig litt imot å skulle formulere noe om pandemitilværelsen igjen, men jaja. Det overrumplet meg iallfall at nettopp ensomheten i et stummende mørke skulle trøste meg slik, akkurat da.

Agave-plante

Om et par uker settes Trust me Tomorrow opp igjen på Black Box teater. Men før denne gjenpremieren har Verdensteatret altså nå framført sin splitter nye forestilling α ζ på Kunstnernes hus. Her er det i enda større grad lyset som er i fokus. Forholdet mellom lys og liv har vært sentral for kunstnergruppas utforsking på deres nylige researchtur til Mexico City. Der innledet de samarbeid med lokale kunstnere og besøkte hager og parker i og utenfor byen.

α ζ tar blant annet form som en slags ledet meditasjon rundt Agave-planten, som er særlig utbredt i Mexico. Den kan leve i årevis. Men like før planten dør, danner den plutselig et høyt blomsterspir på 20-30 meter, som kan minne om en kraftstolpe.

Verdensteatret har latt seg inspirere av planten, og i programteksten som følger α ζ har de trykket en instruksjon til et omstendelig ritual: «Når agaveplanten er fullvoksen, sender den ut en gigantisk stamme på størrelse med en telegrafstolpe. Dette signaliserer at planten dør. Ikke rør den med annet enn øynene dine, men la den være slik den er til neste dag, dagen for operasjonen. Kutt den når solen begynner å stige på himmelhvelvingen. Stolpen tar du med til en metallarbeider, som må smi stålet så skarpt at det kan skjære halsen over på et offer. Fest stålet som deksler på endene av stolpen.» osv.

Stumfilm

For publikummere med kjennskap til Verdensteatrets kunstnerskap er det nok kjent at også α ζ er en fusjon mellom ulike kunstuttrykk: Teknologi, musikk, lyd, lys, bevegelige installasjoner inngår som likeverdige elementer i det som gjerne kalles romlige orkestrale verk[1], hvor både maskineri og prosess vises fram for åpen scene. Det er sjelden menneskelig skuespill i forestillingene, likevel oppleves verkene gjerne dypt menneskelige.

I α ζ er en film det dominerende uttrykket, og dermed er det passende at forestillinga vises nettopp i en kinosal. Materialet til filmen er henta fra den nevnte Mexico-turen; bildene er dominert av latinamerikansk natur og bygninger. Ofte bilder av lys som filtreres gjennom planter, ofte overeksponert eller med vrengte farger, ofte i collager mellom stillestående og bevegelige bilder.

Den nevnte agave-planten opptrer gjennomgående i filmen sammen med tørt gras, gamle trær, sukkulenter, kaktuser, og noe som ligner en hundekjeks-blomst. Tross det noe «vrengte» preget, oppleves filmen nær og upretensiøs.

Stumfilm

«Hvis du har utført alt riktig, vil kroppen din være ustabil, stumfilmaktig.» skriver Verdensteatret til sist i beskrivelsen av agave-ritualet. Jeg skrev nettopp om det upretensiøse, men det er også noe nettopp stumfilmaktig, ekspresjonistisk over det hele.

I tillegg til agave-planten er en annen sentral figur i filmen en aldrende mann som står oppstilt i diverse naturtablåer. I startbildet ser han rett i kamera i et stillbilde, mens endring i farger og blending på bildet skaper bevegelse i omgivelsene som omslutter ham. Seinere dukker han opp i bilder der han går mer i ett med naturen. Som en Nosferatu i Murnaus stumfilm av 1922 står han plutselig dels gjemt i skyggene, men med rolig kroppsspråk og granskende blikk. Ikke like uhyggelig som vampyren i filmen altså. Men denne mannspersonens opptreden og den effektive bruken av lys og skygge, gir et lett gotisk og fengslende preg i alt det lyse. Montasjeteknikken og den odde lysteknikken skaper dybde og tone til de liksom tilforlatelige bildene som vises.

Én lang scene er viet føtter som går på runde steiner, hvor steinlandskapet bølger seg for hvert tråkk. Først tenker jeg det er et filmtriks som skaper den bølgende effekten, men etter hvert blir jeg usikker: Er det faktisk flytende steiner utøverne går på? Og virkelig vann under steinene som danner bølgene? Det er jo en forvrenging av naturlovene! Jeg blir på samme tid vippet ut av balanse og lett henført av å se på det.

Synth-tungt og organisk

Denne svimlende effekten gis også av lydarbeidet. På den ene siden, foran Kunstnernes hus kinos filmlerret, er tre musikere plassert sammen. Som et støypreget stumfilmorkester framfører de musikken live. På to bord står forskjellige digitale instrumenter, koblet sammen med analoge: båndspillere, vanndråper fra dråpetellere, fiolin, stein, etc. Det er synth-tungt og organisk på samme tid, og går fra knitrende støy mot et mer rytmisk klimaks. På et tidspunkt trekkes metallbånd fra en stor spole midt på scenen og kobles til den ene musikerens båndspiller på scenen. Én av flere måter de visualiserer lydarbeidet på.

På den motsatte siden av scenen står en tre meter høy skulptur, laget av forskjellige myke og harde materialer. Øverst en rund, tykk metallskive jeg oppfatter som et hode. Nederst en sekkeaktig «kropp» av hvitt lerrets-tøy med påsydde små speil, som «puster» sakte som en blåsebelg. På et punkt setter en av kunstnerne et flere meter langt horn – er det et agavespir? – i «panna» på figuren. Det kunne sett truende ut, var det ikke for at figuren puster så rolig og jevnt.

Tross det stilistiske og alvorlige inntrykket oppleves det hele utvunget, som om det tydelig søkende og lyttende fra den kunstneriske prosessen åpenbarer seg i selve forestillinga, som om materialet åpner seg på scenen i uventede retninger.

Inviterende

Plutselig tenker jeg på Margeth Olins nyeste film Fedrelandet, og den skarpe kontrasten til α ζ den representerer. Med sine uendelige, voldsomme dronefilmklipp av mektig norsk natur iblandet en svulstig voice-over er Fedrelandet så påtrengende og insisterende at jeg følte meg beint fram kvalt da jeg så den. Hvordan skal det bli plass igjen til det naturengasjementet Olin insisterer så hardt på at skal vekkes i meg gjennom filmen?

Da er det enklere med verk som med lav, lyttende og tålmodig stemme forsøker å finne løsninger på hvordan naturen de undersøker kan folde seg ut – poetisk og filosofisk og metafysisk – som samtidig liksom snakker åpent til oss om prosessen. Slik opplever jeg meg invitert inn i utforskinga.

Helt mot slutten kommer en slags rulletekst opp over skjermen, som består av eiendommelige parord. Jeg skulle gjerne gjengitt hele diktet, men her er et lite utdrag:

Visiblation solidground

Solidground oceanlike

Oceanlike performify

Rightwise bodyation

Bodyation silentmovielike

Unstablish fallatio

Flatson

Overyou

Jeg henrykkes av sammenstillingene av nesten-virkelige ord, de både lukker og åpner på samme tid. Det er som om også diktet både ønsker å hensette oss mot noe ukjent samtidig som det på et vis peker tilbake på det vi har sett på filmen. «Visiblation solidground/ Solidground oceanlike», for eksempel, drar lett tankene mot de flytende steinene – som jo satte meg lett ut.

Der Trust me Tomorrow hadde en sterk beroligende effekt, setter α ζ meg i ubalanse. Jeg opplever både verket og meg sjøl som gjennomskinnelig. Det er også underlig behagelig.

Fotnote: