Replikk til Morken Andersen

Forfatter og dramatiker Linda Gabrielsen kommenterer 2. opponent Merete Morken Andersens innlegg under disputasen til Finn Iunker på KhiO, 12. januar.

Publisert Sist oppdatert

Det var interessant å lese hele 2. opponentens tilbakemelding og betraktninger i anledning disputasen til Finn Iunker. Jeg var tilstede og opplevde hele seansen som en ikke-dialog, paradoksalt nok siden «klarspråk» var temaet til doktoranden.

Debatt

Merete Morken Andersens innlegg finner du her:

http://shakespearetidsskrift.no/2020/01/2-opponent-merete-morken-anderse...

Debattinnlegg gir uttrykk for skribentens egne meninger. Red.

Jeg lener meg derfor til 2. opponent Merete Morken Andersens ord: «Jeg håper at når vi er ferdige her i dag, kan diskusjonen rundt de punktene som vi diskuterer, fortsette der hvor den jo hører hjemme; i teater-, litteratur- og kunstfeltet.» Min opplevelse er at 1. og 2. opponenten stilte flere relevante spørsmål, men få ble besvart, i stedet brukte Iunker mye tid på å lese noen få avsnitt om igjen mens han demonstrerte strykninger som fikk avsnittene til å virke klarere. Men for hvem? Hovedpoenget fra Morken Andersen: Hvem har lov til å bruke hva – til hva – på hvilke måte, — og hvorfor? ble ikke spesielt godt besvart. Heller ikke spørsmålet til Jacob Hirdwall: Hvem er det som snakker i teksten? Iunker svarer at det ikke er viktig hvem som snakker. Derfor utdyper jeg spørsmålet jeg stilte fra salen: Hvorfor er det ikke viktig at vi vet hvem som snakker når du jobber med dokumentarisk materiale? Og: Hva kan evt. «slagget»/det som er strøket for å få et klarere språk, si om den som snakker? Men det jeg har blitt gående å tenke mest på etter disputasen, er en digresjon fra doktoranden da Kai Johnsen ber han utdype hva han legger i politisk teater. Iunker sier: «Jeg liker Leni Riefenstahl sine filmer, og jeg skammer meg over at jeg liker dem». Er ikke dette et glitrende utgangspunkt for å snakke om kjerneproblematikken slik jeg forstår 2. opponents kritikk? Speiler ikke nettopp dette utsagnet klarspråkets problematikk? Og viser noe om sammenhengen mellom språk og vold – estetikk og etikk? Jeg skulle gjerne hørt Iunker reflektere over hvorfor han skammer seg, om forholdet mellom det estetiske og etiske i filmene til Leni Riefenstahl. Jeg synes det er særlig interessant fordi Iunker flere ganger under disputasen sier at han ønsker å skrive «lekkert.» Hva betyr egentlig det

(Linda Gabrielsen har master i scenetekst fra KhiO (2015), og var husdramatiker ved Dramatikkens hus (2018/2019).

Powered by Labrador CMS