Rasende kjærlighet

«Heathcliff vil aldri få vite hvor høyt jeg elsker ham nå. Aldri, Nelly. Han er mer meg selv enn jeg er. Hva nå sjelene våre enn er laget av, så er hans og min den samme.»

stormfulle høyder

Etter Emily Brontës roman

Dramatisert av Rebekka Nilsson og Florian Hellwig

Regi: Rebekka Nilsson

Scenografi og kostymer: Katja Ebbel

Lysdesign: Oscar Frostad Udbye

Lyddesign: Morten Haug Serigstad

Komponist: Matthias Sigurdsson

Koreografi: Ida Wigdel

Dramaturg: Florian Hellwig

Riksteatret, premiere, Nydalen, 25. januar 2023

Til tross for at romanen Stormfulle høyder (1847) utforsker tematikker som utenforskap, klasseforskjeller og galskap er det den ulykkelige kjærlighetshistorien mellom Cathy og Heathcliff som står aller stødigst igjen av Emily Brontës forfatterskap. Det er også dette aspektet regissør Rebekka Nilsson og dramaturg Florian Hellwig har valgt å legge vekt på når de sammen har dramatisert romanen.

Forestillingen åpner med et scenebilde hvor skuespillerne står i mørke, og man kan høre Cathy (Emma Bones) hviske «slipp meg inn» med jevne mellomrom. For publikum som har kjennskap til romanen skapes det tydelige assosiasjoner til Cathys spøkelse som det sies går igjen på Wuthering Heights. Det er effektfullt å åpne med å presentere dette gotiske elementet, til tross for at det ikke blir noe videre utforsket i oppsetningen. Man blir på denne måten møtt med den samme ubehagelige grunnstemningen leseren har gjennom hele Brontës roman.

Uklar fortellerteknikk

Dramatiseringen tar utgangspunkt i bokens første del, og frem til Cathys død. Dette er et godt valg av Nilsson og Hellwig, da man får tid til å gå i dybden på den ulykkelige kjærlighetsrelasjonen. Jeg synes imidlertid ikke det kommer så tydelig frem hvorfor Cathy og Heathcliff (Ravdeep Singh Bajwa) vil ha hverandre. Det har blitt viet lite spilletid til å utforske kjærligheten mellom dem, og mye spilletid til å utforske konflikten. Til tross for at hatet får størst plass også i romanen, hadde jeg ønsket at oppsetningen i større grad kunne vist kompleksiteten i Cathys og Heathcliffs forhold.

Stormfulle høyder har et avansert narrativ, som kan gjøre overgangen fra roman til teater vanskelig. Hendelsene som utspiller seg mellom Cathy og Heathcliff blir gjenfortalt av hushjelpen Nelly til en utenforstående mann ved navn Lockwood, mange år etter at hendelsene finner sted. Fortellerfunksjonen har blitt videreført fra roman til manus hvor det også her primært sett er Nelly (Ragnhild Tysse) som får i oppgave å fortelle publikum hva som foregår på Wuthering Heights både imellom og under scenene. Forestillingen er dermed i stadig veksling mellom fortelling og spill. Fortellingen skjer som oftest i frontal spillestil, men dette er ikke konsekvent hverken for hver enkelt skuespiller, eller ensemblet som en helhet. Dette fører dessverre til at de ulike fortellermåtene har en tendens til å flyte over i hverandre. Jeg opplevde dermed dramaturgien og regien som fortellerteknisk uklar.

Fargerikt scenebilde

Scenograf og kostymedesigner Katja Ebbel har skapt et estetisk spennende scenebilde ved hjelp av fargerike kostymer og moderne scenografi som aktivt brukes av skuespillerne. Flere elementer av scenografien har for eksempel hjul, dette åpner for morsomme og kreative regi-valg. Hvorfor Ebbel har valgt å benytte seg av cowboy-hatter, -frynser og -støvler til flere av karakterens kostymer er imidlertid ikke helt tydelig for meg.

Det moderne scenebildet står i stil til Mathias Sigurdssons komposisjoner som stort sett er et lydbilde bestående av teknologiske rytmer. Rytmene varierer i intensitet og fungerer som en understreking av karakterenes indre og ytre uro.

Kontraster er glitrende illustrert flere steder i oppsetningen. Nelly skiller seg for eksempel tydelig fra de andre karakterene ved å være en rolig og kontrollert representant for fornuften. Til tross for at karakterene roper så høyt de klarer, blir de aldri hørt av noen andre enn Nelly. Det blir tydelig løftet frem av Nilsson hvilken ulykke som oppstår når alle er interessert i å rope høyest mulig, uten å ta seg tid til å lytte til andre.

Det mangler ikke aggresjon og verbal utskjelling i stykket. Det er fullt mulig at det er et bevisst valg fra både skuespillere og regissørs side å bruke skriking som et virkemiddel for å illustrere det stereotypiske hysteriet, men det hadde vært ønskelig å se skuespillerne lete etter flere nyanser i tolkningen av de nevrotiske følelsene. Når så å si alle ubeleiligheter ender med at skuespillerne skriker om sin ulykke stopper det tidlig i forestillingen å gjøre inntrykk på meg som publikummer. Det er i de mer nedtonende scene skuespillerne får vist hva de er gode for. Emma Bones er særlig god som Cathy mot stykkets slutt hvor hun omfavner og undrer seg over galskapen, mens Lars Henrik Aarnes og Mona Huang får frem fine komiske elementer som Linton-søsknene. Det er særlig mot stykkets slutt disse nyansene kommer til syne, de var sårt etterlengtet og ga stykket et tydelig løft. Jeg berømmer Riksteateret for å gi unge skuespillere sjansen til å vise seg frem, men oppsetningen hadde muligens vært tjent med å inkludere en bedre miks av ferske og erfarne skuespillere for å tilføre mer dybde og variasjon i rolletolkningene.

Utenforskap

Koreograf Ida Wigdel har jobbet godt med både skuespillerne og symbolisme. Det fysiske spillet består flere ganger av at alle skuespillerne unntatt én er like. Utenforskapet blir vist gjennom både fysisk avstand, og ulike bevegelsesmønstre. Jeg synes dette er fin måte å understreke et av stykkets hovedtematikker på, nemlig utenforskap. Heathcliff er den karakteren som tydeligst blir utstøtt av adoptivbroren Hindley (Lars August Jørgensen), men alle karakterene har øyeblikk hvor de er adskilt og står alene. Dette fremstår som et symbol på at det i et utrygt og trakasserende miljø føles ubehagelig og ensomt for alle.

Stormfulle høyder er full av morsomme ideer og god energi fra skuespillerne. Nilsson og Hellwig har lyktes i å dramatisere romanen på en god måte, men fremførelsen mangler et mer nyansert følelsesspekter og en gjennomført spillestil.

(Publisert 27.01.2023)