Presist bombenedslag

De må føde oss eller pule oss for å elske oss av dramatiker Camara Lundestad Joof slo ned som lyn fra klar himmel da det ble uroppført på

De må føde oss eller pule oss for å elske oss

Av Camara Lundestad Joof

Regi og bearbeidelse: Nina Wester

Med: Nosizwe Baqwa og Jae Nyamburah

Scenografi og kostymedesign: Daniel Åkerstrøm-Steen
Lysdesign: Anne Elisabeth Bergendahl
Dramaturg: Idun Vik

Maskeansvarlig: John Einar Hagen
Kostymeansvarlig: Eline M. Aasland Haraldsø
Lystekniker: Linda Rossow Berg
Lydtekniker: Rune Bjorøy
Den Nationale Scene, Lille Scene, 10. juni 2023

Torshovsteateret i 2021. Det er dermed skyhøye forventninger under det lave taket og på den intime scenen til Den Nationale Scene i Bergen. Den prisvinnende sceneteksten bearbeides og tolkes i denne omgang av regissør Nina Wester. Dette kampropet av en scenetekst skapte furore da den hadde premiere i hovedstaden. Hvis Solanges überpopulære låt «Don’t Touch My Hair» var en spiselig og pent innpakket advarsel, er De må føde oss eller pule oss for å elske oss en lang og rå tirade. I 2021 kjentes det som om den selvlærte dramatikeren forlenget brølet fra Black Lives Matter-demonstrasjonene i 2020 opp fra Stortinget og inn på scenen. Dialogen kan fremstå fragmentarisk i den forstand at den tematisk spriker alle retninger: her slenges barndomstraumer, kjærlighetsintriger og kulturdebatter om hverandre i forrykende tempo.

I tvillingenes stjernetegn
Den røde tråden som holder det hele sammen, er tvillingspillet til sanger Nosizwe Baqwa og skuespiller Jae Nyamburah. De kan lett forveksles i måten de speiler hverandre i klesstil og hårfrisyre. Dette til forskjell fra Osloversjonen, som var regissert av Ole Johan Skjelbred, og der trioen Selome Emnetu, Evelyn Rasmussen Osawuza og Seda Witt briljerte i hvert sitt fargesterke uttrykk. Det er flere merkbare forskjeller mellom de to produksjonene med hensyn til utvalg av scenetekst og spillestil. Mens trioen på Torshovteatret i Oslo beveget seg rundt i et mørk scenerom med et langt blått sceneteppe bestående av remser, er hele det kvadratiske scenerommet på Den Nationale Scene opplyst og dekket av lyseblå maling med duse hvite sjatteringer. Det vekker assosiasjoner til den greske antikken. Om det hadde stått «Velkommen til den vestlige sivilisasjonens vugge» ved inngangen, og det hadde stått en marmorstatue i et av hjørnene ville jeg ikke stusset. Det fungerer som «den hvite kuben» museer gjerne etterstreber å se ut som, uten å være helt opplagt. Mens det fysiske uttrykket i Oslo-versjonen var unikt for hver skuespiller i tillegg til de lydlige kontrastene mellom Emnetus sarkasmer på Stavangerdialekt og Witt og Osawuzas Oslodialekt, er Baqwa og Nyamburah synkroniserte til hverandre med passe stor dose storbyarroganse fra hovedstaden.

Forestillingen begynner med deres oppgitthet over å være en dårlig feminist som ikke lar seg tilfredsstille seksuelt av porno som er produsert av en etisk bevisst, lesbisk regissør som tilbyr skuespillerne sine gode arbeidsvilkår. De krysser bena og lener seg fremover i stolene helt foran på scenen, og ser publikum rett i øynene i de fem radene Lille scene består av. Spillestilen er ironisk, inderlig og insisterende. Begge spiller samme rolle og fordeler replikkene mellom seg. Rytmen varierer alt ettersom de snakker på egen hånd eller møter hverandre på samme spor. Det gir en fordobling av skuespillerstemmen, som også er et gjennomgående trekk i Joofs arbeid. I Samtaler med bror (regi: Jan Bosse, Torshov 2022) delte seks skuespillere på to rollefigurer, nemlig den selvlærte dramatikeren og broren hennes Kebba. Det synes og kommer godt med at Nyamburah er innforstått med Joofs intense formspråk (hen var en av seks i Samtaler med bror). Sammen driver de handlingen fremover og river publikum med seg i et dragsug av følelser og uventa vendinger.

Stående uten kroppslig autonomi

Det mest bemerkelsesverdige er marerittene om lemlestede, svarte jentekropper som Joof skriver om i teksten. De som faller i havet og skriker av å få saltvann i sårene. Dette scenarioet gir meg assosiasjoner til afroamerikanske kvinner som ble brukt i medisinske eksperiment. En av de mest kontroversielle var legen Sims, som ofte omtales som «gynekologiens far». Han får ofte æren for å ha oppfunnet spekulumet og for å ha perfeksjonert teknikken for å hjelpe kvinner som har lidd av fistel. Da kvinnene var slaver kunne de ikke gi samtykke, og inngrepene ble gjennomført uten bedøvelse (til tross for at det var oppfunnet i hans samtid). Baqwa holder et kamera opp foran ansiktet og frykten i blikket hennes projiseres på storskjerm. Hun underbygger en dystopisk følelse av panikk. Svarte kvinnekropper har historisk lidd under mange overtramp i kraft av både rasisme og sexisme. Dessverre vedvarer det gjennom mange uheldige livsutfall, som for eksempel høyere mødredødelighet hos afroamerikanere i USA og innvandrerkvinner i Norge. Den underliggende frykten for at det kan gjentas oppleves her i det intense blikket til skuespillerne. Angrepet på «den hvite kvinnen» sugde lufta ut av rommet og tok opp mye av plassen i diskursen som etterfulgte premieren på Torshov, mens mye av frykten og angsten melaninrike kvinner lever med til daglig, havnet i bakgrunnen i den omgangen.

Reprise av rabalderet i Herrens år 2021

Teaterdebuten til den selvlærte dramatikeren ble den store snakkisen høsten 2021, både blant publikummere og kritikere. I dette stykket får den hvite kvinnen, som Joof kaller for «den ultimate kolonist», gjennomgå for å ha ansvar for gentrifisering, kulturell appropriering og mikroaggresjoner. Det hele kompliseres av at Joofs faktiske mor er en hvit kvinne. Joof refererer til hvordan moren sier at hun egentlig er «svart på innsiden» selv og hva slike utsagn utløser av frustrasjon og irritasjon, er gjennomgående i teksten. Den hvite kvinnen blir ikke spart i denne omgangen heller, og Bergensoppsetningen har et nytt våpen som jeg ikke husker fra den forrige; en blond parykk. Her møter stereotypier om blondiner og troper som «Karen» hverandre. «Karen» står for en hvit amerikansk kvinne som for den minste ting ringer politiet for å anmelde melaninrike personer for påståtte lovbrudd.

Scenisk er parykken en slager for måten den gjør narr av en beruset, Beyoncé-elskende versjon av denne tropen. Hun synger popdronningens hit «Helo» for full hals mens hun så vidt klarer å holde seg stående. Hun presterte å kalle dramatikeren (?) n-ordet da hun ba henne la være å kjøre fordi hun ikke var edru. Veien fra alliert til opponent er bare et par enheter unna.

Blond og blåøyd

Med blond parykk blir karikaturen av hvite kvinner komplett. Man kan lure på hvordan responsen hadde blitt om dette skjedde i 2021. For reaksjonene lot ikke vente på seg. «Nei! Jeg vil ikke settes i sånn-er-alle-dere-hvite-kvinner-båsen!» lød overskriften på en av anmeldelsene. Og jeg tenker «Wow! Tenk å kunne velge bort å bli satt i bås! Å si ifra, og bli hørt!» Som en som konsekvent senker stemmen, snakker norsk som «NRK» (= å snakke pent), som sørger for å ha kvittering for hvert kjøp, unngår hettegenser og å handle i dyre butikker; som ergo daglig gjør alt for ikke å virke som en vandrende stereotypi, var det absurd å høre at noen ikke tåler det i drøye 75 minutter. Genistreken til Joof er at maktdynamikken snus på hodet. De som mangler de erfaringene jeg listet opp over, kan oppleve noe helt nytt ved å se stykket. Om de er åpne for å ta det imot.

Kan hende jeg sovnet i timen, men hvorfor var det ingen kritikerkolleger som spurte om hvorfor Joof og så mange kan identifisere seg med de erfaringene? Hvorfor ler vi så høyt? Det savnet jeg mer refleksjon rundt i forrige runde, men kanskje vi har kommet lengre slik at vi kan ta den samtalen nå?

Hvor ble det av min elskede inkompetanse-rant?

I Bergen begynte sceneteksten med pornopreferanser, men sist bet jeg meg merke i hvor godt det var å åpne med avsnittet om at Joof er omringet av «hvit inkompetanse». Det henspilte på en anekdote fra et tv-studio om en lysdesigner som ikke hadde innstilt lyset slik at en med melaninrik hud kunne synes. Denne tiraden var en av mine favoritter, der følelsen av å presse seg inn, gjennom og rundt rom som ikke er tilrettelagt for sånne som meg, skildres på kreative og til dels frustrerende måter. Akkurat den biten savnet jeg i Bergen. Deler av teksten fungerte bedre i den første oppsetningen fordi aktualitetene de nevner sto ferskere i minnet, for eksempel tiraden i traileren om frustrasjonen knyttet til dem som ikke kan velge mellom BLM eller #50ErIkkeNok, der sistnevnte viser til flyktningleiren i Moria. Derimot har skuespillerprestasjonene skrudd opp temperaturen til sceneteksten betraktelig, slik at den underliggende panikken kommer mer til sin rett.

De må føde oss eller pule oss for å elske oss er fylt til randen av hvite invaderende blikk og morskomplekser, fengende musikk side om side med skrekkfulle mareritt. Med en slik skarp levering fra skuespillerduoen avsløres baksiden av den melaninrike medaljen – sjiktet der livsglede og livsmestring møter motstand og mikroaggresjoner – og på sitt vis lykkes.

(Publisert 16.06.2023)