Postapokalyptiske øyeblikk

Det starter rolig, nesten andektig. På den røyklagte storscenen står Daniel Proietto og Mirai Moriyama ansikt til ansikt, med bar overkropp og helt like,

still life

Koreografi og regi: Alan Lucien Øyen

Dansere: Daniel Proietto Mirai Moriyama

Kor: Anita Høyvik, Jean Christine Cena, Romana Suitner, Ida Jahr, Kirsti Svenning, Kristine Laundal, Jochen Schmidt von Wühlisch, Peter Smogeli Leite, Sondre Østensen-Landvik, Yevhen Vasylkovych

Scenografi og kostymedesign: Aida Vaineri og Alan Lucien Øyen

Komponist: Henrik Skram

Lyddesign: Mathias Grønsdahl

Lysdesign: Martin Flack

Dansens Hus, 23.-26. mai 2024

svarte og vide bukser med høyt liv. De er så like i kroppsproposisjoner og -fremtoning at det nesten kan se ut som den ene er den andres speilbilde. Et kor på ti svartkledte personer står i en halvsirkel rundt de to utøverne. De synger. Det høres høytidelig, men også sørgmodig ut. Danserne står stille og ser på hverandre. Jeg får en følelse av at øyeblikket er løftet opp og ut av tiden. Denne følelsen, at jeg er vitne til øyeblikk der tiden står stille, skal vise seg å være beskrivende for de fleste scenene i Still Life.

Etter katastrofen

Still Life gir publikum rom til å dvele, forsvinne inn i egne tanker, og til å skape sin egen fortelling, av scener som liksom ikke skal noe sted, men som likevel ikke er statiske. I formidlingsmaterialet fra Dansens Hus hører jeg Øyen snakke om at han i arbeidet har vært opptatt av å skape en stillstand som samtidig oppleves dynamisk. Selv et stilleben er jo i bevegelse, i en sakte prosess av forråtnelse.

For meg blir disse stillestående situasjonene til en fortelling om øyeblikket på kanten av stupet, og det som følger rett etter at katastrofen har inntruffet. For selv om det aldri oppstår et kaos på scenen, så er det som om sammenbruddet og kollapsen durer på utenfor i skyggene. Denne følelsen blir tydeligst i scener som den der én av utøverne sitter på huk under et redningsteppe (en sånn tynn folie som skal holde deg varm, og som glitrer når den blir lyssatt, noe som har gjort den til et mye brukt scenografisk element i scenekunsten), mens den andre er nesten usynlig der han står i mørket lengre bak på scenen. De snakker lavt til hverandre i «walkie-talkier», og det kan høres ut som om de prøver å kartlegge både hvor de selv, men også den andre, befinner seg: «Where are you?».

Uvirkelig virkelighet

Det sies at krig er som et spøkelse på høylys dag. Det sammen kan sikkert sies om andre former for katastrofer – naturlige som menneskeskapte, kanskje også digitale. Tanken er at øyeblikket der det mest forferdelige inntreffer, på samme tid er det mest virkelige og det mest uvirkelige man kan oppleve. Kanskje er dette en av grunnene til at apokalypsen og ruinen som følger er så forførende og forlokkende?

Men hvordan vil jeg forholde meg til katastrofen når den faktisk inntreffer? I en annen scene, mot slutten av forestillingen, blir et stort lerret med et påmalt hav, sluppet ned fra taket som en backdrop midt på scenen. Motivet på lerretet er et opprørt hav. Denne tradisjonelle teaterkulissen blir imidlertid heller aldri statisk, for med kontinuerlige små endringer i tonen på lyset som treffer det, er bølgelandskapet i stadig bevegelse (noe som forøvrig kan stå som eksempel på den gjennomgående gode lysdesignen i forestillingen). Fra å vise stormen som bygger seg opp, tar det oss med til et iskaldt polhav, før vi ender i en varm, men vindfull sommermorgen.

Foran dette maleriet finner en forkrøplet pardans sted. Det er som om Proietto og Moriyama har blitt ført til havs og dras rundt i en vals som bølgene bestemmer tempoet og retningen på. Samtidig kan det se ut som om de skeive og skakke kroppene prøver å holde valsen gående foran en vakker representasjon av naturkreftene, mens de faktiske kreftene er i full utfoldelse utenfor ballsal-vinduene. Her spilles musikken av fra en skurrende høyttaler i bakre del av rommet, noe som forsterker følelsen av at ting er på hell, at vi står og vipper på kanten av avgrunnen. Så droppes maleriet ned og en av utøverne begynner å slepe det bakover og ut i mørket.

Symbiose

De to utøverne, Proietto og Moriyama, er så like i det kroppslige uttrykket at jeg har problemer med å skille dem fra hverandre. I mange scener danser de da også som om de var ett individ, eller to skapninger i symbiose. Samdansen er så kompleks og kroppene så koordinerte med hverandre at de går opp i ett og samme vesen: en kropp med to viljer, en vilje med to kropper.

Bevegelsesmaterialet slår meg som ekspressivt, funksjonelt, dynamisk og kontrollert. En slags fusjonering av ballett-teknikkens oppdrift og release-teknikkens «fritt fall». Begge utøverne har en ekstrem og gjennomgående kontroll over kraften de bruker, noe som gjør at hvert lille nikk, vink eller blikk ser ut til å være gjennomkoreografert. I forestillingen er bevegelsesmaterialet dessuten farget av dansernes kompetanse innen den japanske danseteaterformen Butoh. Butoh er en åpen form, selv om den ofte består av meditative og/eller groteske kroppslige uttrykk. I denne sammenhengen er det også interessant at Butoh betyr å dø sakte, som Øyen selv kommenterer på Dansens Hus sin podcacast. Butoh-påvirkningen kommer kanskje tydeligst frem der utøvernes kropper blir mer dyriske og forvrengte, som skapninger som stotrer eller sleper seg bortover gulvet. Dette bevegelsesmaterialet vekker min interesse, og jeg fascineres av evnen utøverne har til å vrenge det menneskelige ut av kroppene sine.

Et kjennetegn ved Øyens arbeider er at de har en filmatisk kvalitet, der virkemidlene – lys, lyd, tekst og bevegelse – spiller sammen til en helhet og skaper en egen verden inne på scenen. Dette er også beskrivende for Still Life, og Proietto og Moriyamas nesten overnaturlige bevegelser oppleves som en selvfølgelig og ofte viktig del av disse verdenene som fremkalles på scenen. Helheten blir, overraskende nok, satt i ubalanse idet koret entrer scenen for andre gang. For selv om potensialet til å skape vakre bilder er til stede, særlig når de ti kommer sigende sakte ut av tåka som har lagt seg bak på scenen, ikledd hjortemasker, mens de lager et lydlandskap som får meg til å tenke på både små klukkende bekker og summende innsekter, så tilfører de noe hverdagslig og ukontrollert som på en måte kolliderer med Proietto og Moriyamas måte å bevege seg på. Korets bevegelser er stramt koreografert, men deres tilstedeværelse bryter likefullt med den ellers så stiliserte estetikken. Det å punktere den illusjonen som bygges på scenen kunne vært et bevisst virkemiddel, men jeg tror ikke det er tilfelle her?

Det uvirkelige forfører

På en måte kan man kanskje si at Still Life inviterer oss til å stå og vippe på kanten mens vi ser ned i undergrunnen. Jeg kan selv kjenne en slags skrekkblandet dragning mot katastrofen, eller kanskje snarere en nysgjerrighet på hva som faktisk vil skje hvis (når) økosystemene begynner å kollapse. Hvordan vil det se ut idet landskapet vi kjenner raser ut, brenner ned, spises av innsekter eller oversvømmes? Men mens Øyens vakre postapokalyptiske landskaper utfolder seg, føler jeg plutselig på en uro over rollen som tilskuer. Er det greit å romantisere katastrofeøyeblikket, nå når vi faktisk står nærmere kanten på stupet enn noen sinne, mens dommedagsklokken viser 90 sekunder på midnatt? Det er ikke kunstens oppgave å moralisere over den situasjonen vi har satt oss i, men til forskjell fra mange andre katastrofeskildringer opplever jeg at Øyens faktisk mangler en eim av forråtnelse.

Still Life – eller muligheten for liv etter kollapsen

Forestillingens tittel Still Life, får meg imidlertid til å se noe annet enn kollaps. Den får meg også til å tenke på muligheten for et liv etter katastrofen, og hvordan verden kan se ut når artene vi kjenner, oss selv inkludert, må gi tapt for nye arter, nytt liv, som vi ennå ikke kjenner? Eller når vi i det minste må gi opp den formen for samfunn vi har etablert, og de livene vi lever i dag? Dette er noe posthumanisten Anna Tsing tematiserer i boken The Mushroom at the End of the World, som handler om mulighetene for liv i kapitalismens ruiner. Tsing skriver om en spesiell, og veldig verdifull sopp (matsutake) som trives i de amerikanske skogene som industriell rovdrift har lagt øde, og hvordan det dannes et helt egne samfunn rundt jakten på denne soppen.

Jeg vil ikke påstå at Still Life er et posthumanistisk kunstprosjekt, til det er de mellommenneskelige aspektene for bærende. Men i noen scener åpner Øyen potensielt for en fabulering rundt hvordan en verden ville sett ut om det var andre skapninger enn menneskene, som stod i sentrum. Et eksempel er situasjonen der koret blir en flokk av hjortedyr som stiger ut av tåka. Inn i dette landskapet trår også to fuglelignende skikkelser med lange nebb og store øyne frem. De beveger seg prøvende mens de søker hverandre – de liksom hilser på hverandre med hele kroppen heller enn gjennom å posisjonere seg selv i forhold til hverandre gjennom ord.

Forestillingens siste scene er både irriterende og vakker, men kanskje også litt komisk. Etter å ha dratt lerretet ut av scenegulvet kommer utøverne løpende med et nytt flak, som om de blar om til neste side i en stor bok, bare at dette flaket er laget av det samme stoffet som det nevnte redningsteppet. Ute på dette sølv-flaket (en sjø eller et hav) begynner utøverne å gå forsiktig mot hverandre. Mens de sakte nærmer seg hverandre, stiger det en sølvglitrende sirkel opp bakerst på scenen – en måne? Jeg får lyst til å fnise litt, men må samtidig innrømme at dette kunstige landskapet (en referanse til Mette Ingvartsens The Artificial Nature Project?) er ganske vakkert. Så går lyset.

(Publisert 13.05.2024)