
Pop’n Roll på Hålogaland Teater
(Tromsø): Den elleville historien om Pussycats på Hålogaland Teater spiller friskt på pop’n roll, nostalgi, drømmer og lokalpatriotisme i en litt sprikende forestilling.
Tromsø-bandet Pussycats slo gjennom med som et stormkast med albumene Psst! Psst! og Mrr… Mrr.. i 1966 som Norges svar på The Beatles, og med den oppfinnsomme manageren Sten Ekroth som Skandinavias svar på Brian Epstein. Historiene, mytene og stuntene stod slettes ikke tilbake for musikken. Materialet om Pussycats er like rikt som LP-samlingen til en ihuga vinyl-fantast, og Petter Næss og HT-ensemblet spiller friskt på nostalgi, lengsler og lokalpatriotisme i en forstilling som favner vidt, og spriker litt.
Pussycats’ musikk er fremdeles en minnerik del av oppveksten hos deres gamle fanskare både i Norge og Sverige, og litt lenger nedover i generasjonene i Tromsø by. Som ett av de første og største pop/rock- bandene på norsk jord – kanskje det største, de danket jo ut The Cool Cats, Beatniks og Vanguards som oppvarmingsband for Rolling Stones i Sjølysthallen i 1965 – skapte Pussycats på mange måter også historie. Flere bøker, ikke minst Per Christian Olsens Det store popeventyret. Pussycats og norsk rock i 60-åra (1998) gjengir historiene om bandet, manageren og musikerne – Sverre Kjeldsberg, Rolf Graff, Ottar Aasegg, Freidel Brandt og Ingemar Stjerndahl. Å gjenskape en helhetlig sceneversjon av musikken, mytene, historien og karakterene fra seksti-årene som fenger dagens publikum er opplagt en utfordring.
Som folkefest fungere forestillingen ofte svært godt, men den sliter også litt med helheten og tidsspennet, spesielt i første akt. For å harmonisere musikk, fakta og myter, og for å formidle informasjon som muligens er påkrevd så lenge i ettertid, fremstår fra første øyeblikk en tydelig og sterk forteller – et velkjent regi-grep som mange vil kjenne igjen fra Tom Hanks sin figur i Baz Luhrmanns fjorårsfilm Elvis. Til tross for Jørn-Bjørn Fuller Gees skinnende eleganse, mimikk, sang og artikulasjon – Ekroth må virkelig ha vært en mann med enestående motivasjon, samtidsforståelse og et skruppelløs PR-talent – så tar opplagt kommentatorrollen en del energi ut av dramaet.

I tillegg faller flere av kommentarene fra pop-rock-impressario Ekroth svært nærme ‘-splaining’ av ulike typer; de virker forklarende, pedagogiske og belærende – den rake motsetningen til pop-rockens spirit, opprør og emosjonelle trykk. Mange dimensjoner av denne kommentatorfiguren virker noe overflødig, det er neppe mange i salen som ikke har fått med seg hva som skjedde og har skjedd i musikkverden siden 1960-årene,etter utallige forestillinger, filmer, rockumentarer, og forandringer i musikken i seg selv.
Denne gjenkjennelseseffekten preger også fremstillingen av lengsler på pikerommet og opprøret mot foreldre, det etablerte og det religiøse, som Pussycats og 1960-årenes musikk forløste og representerte for store deler av sin generasjon. Flere scener i første akt virker også vel lange og vel dokumentariske, og bandet spiller Pussycats-låter på bortimot tradisjonelt vis. Således begrenses første akt av historie og dokumentasjon, av gjenkjennelse og bekreftelse. Sannsynligvis er dette grepet tilsiktet, men det oppleves likevel begrensende på energi, oppfinnsomhet og vitalitet.
Andre akt smeller til med forløsning og frihet. Fortellerfiguren får mindre plass, og bandet og fansen overtar mer av showet. Samtidig skifter fokuset fra det dokumentariske til det spirituelle, emosjonelle og skapende. Drømmen om internasjonalt gjennombrudd, hysteri, lengsler, ekstatiske øyeblikk og romantiske møter blir formidlet med svette, skrik, og henrivende intensitet. Konflikter oppstår, og karakterene kommer tydeligere frem. Et direkte møte mellom bandets ledestjerne og en superfan bryter ned mytene, speiler realitetene og byr på en forførende duett. En parade av frigjorte fans uttrykker heller enn å forklare popmusikkens attraksjoner med tempo, drift og driv. Låtene antar nyere rytmer og mer moderne form.

Musikken er opplagt et bærende element i stykket og den treffsikre tidstonaliteten beveger seg fra forgangen tid mot mer moderne rytmer og sound. Skuespiller Iver Innset gjør en utmerket prestasjon også som sanger i rollen som bandets kompromissløse frontfigur Trond Graff. Musikerne Tore Bruvoll, Ida Karoline Nordgård og Mikael Pedersen Jakobsen har godt grep om musikken, og spiller rollene sine med coolness, entusiasme og komikk. Et opplagt ensemble spiller med intensitet og skifter roller i heftig tempo. Om man plasserer denne oppsetningen i musikal-sjangeren, og ser den i sammenheng med HTs oppføring av Chicago i 2008 og Sound of Music i 2017, så er det forfriskende å møte lokal-nasjonale helter på den regionale scenen. Men hvor gammel må man være for ikke å savne at de drar på litt i volum? Liten mulighet for å mimre om skallebank og øresus her.
Scenografien svinger den også, bokstavelig talt. Et høytårn av reoler fungerer som lukkede rom av innestengt begjær, fortrolige samtaler, familiære konfrontasjoner og private musikk-kamre. Det babelske tårn tilbyr samkvem, samtidighet og synkronisitet av motstridende stemmer. Rammene har monitorer som viser dokumentariske bilder, klipp og overskrifter fra sex og stunts og purk og fest. Tårnets kamre dreier stille rundt, i takt med musikken, som begjær i bevegelse og ungdom i drift, som tiden som går.
Tiden går, heltene består. Premierer har ofte sin egen regi. Denne kvelden på HT når nostalgien og den lokale forankringen et høydepunkt når Trond Graff, Friedel Brandt og Ingemar Stjerndahl, alle i en alder av omkring 80, inntar scenen for å motta hyllesten sammen med ensemblet etter forestillingen. Som en kreativ post-Covid-dugnad for kunstnere, kritikere og publikum i Tromsø fungere Pussycats som en favoritt-hit på vinyl. Det er mulig det knirker og spraker og lyden virker gammel, men denne plata tåler noen runder til.