Penger er svaret på alt

Besøk av gammel dame hadde premiere på selveste kvinnedagen. Motivet er klassisk – hovedpersonen vender tilbake til åstedet for å få hevn for en udåd som er begått. Friedrich Dürrenmatts stykke er satt opp flere ganger i Norge. Sist på Trøndelag Teater i 2014. Det ble satt opp første gang på Nationaltheatret i 1957, bare ett år etter at det kom ut. Da var det Lillebill Ibsen som spilte den søkkrike Clara Zachanassian. Nå er det Jan Sælid – og det gjør han veldig fint! ! Han spiller en Clara som har fullstendig kontroll over omgivelsene. Hun utstråler tung autoritet.

Teatret trenger penger!

Forestillinga starter egentlig før vi engang er kommet inn i teatret. Både Ibsen- og Bjørnson-statuene utenfor Nationaltheatret har fått kledd på seg presenninger, der det står «Vi venter på gammel rik dame». For det er pinlig påtagelig at Nationaltheatret er i veldig dårlig stand. Dette mer enn hinter scenografien på hovedscenen også til med sine presenninger og stillaser. Skuespillerne rusler inn. Stukkaturbiter fra taket faller ned. Det sukkes. «Her spilte vi Ibsen», sier legen (Trond Høvik). «Her urframførte vi Grieg», sier kunstneren (Heidi Goldmann). «Her sang Kirsten Flagstad Didos klage», sier presten (Øystein Røger). Ja, det var da dette var en kulturby. Nå er byen omdøpt til Güllen. Det betyr flytende avføring, altså organisk møkk.

Alt kan kjøpes

Nei, det står ikke så bra til i Güllen. Hjørnesteinsbedriften er nedlagt. Byen er konkurs og hele byen går på trygd. Men så kommer altså den søkkrike Clara Zachanassian på besøk. Hun tilbyr byen fantasillioner med penger mot at byen tar livet av mannen som svek henne stygt i ungdommen, Alfred Ill (Ola G, Furuseth). Hun var fattig og gravid, han valgte en annen som var rikere. Kan menneskene i denne lille byen la seg kjøpe? Vil de gå over lik for å bli rike? Satiren er morsom. Vi gapskratter ikke, men vi humrer ofte. For eksempel når Læreren (Helene Naustdal) ber orkesteret om en E for å starte på velkomstsangen «Din tanke er fri» og bommer fullstendig på tonen, men synger freidig i vei mens hun dirigerer energisk. Og vi humrer når Clara presentere sin ektemann nummer sju – en svenske som heter Ingvar (Brede Fristad) og er en møbelprodusent som hun bytter ut med en ung filmstjerne, før hun til slutt ender opp med sin mann nummer ni som er nobelprisvinner i litteratur og som snakker så poetisk på vestlandsk. Her kan alle kjøpes.

Økonomisering

Sigrid Strøm Reibos regi er tett, med fin flyt uten dødpunkter. Det dyktige orkesteret som består av Synnøve Gustavsen Ovrid, Martin Heggli Mellem, Solveig Wang, Johan Hansson Liljeberg, er på scenen hele tida. De skaper alt fra toglyd til heftig klubb-musikk. De glir også fint med i den sceniske flyten. Gradvis endrer Güllen seg. Fra å være verdens tristeste og fattigste sted blir det nå mer rikdom og glamour. Plutselig har alle fått seg nye sko. Så kommer luksusvarene på løpende bånd. Alle kjøper på krita. De opparbeider seg en enorm gjeld. For alt kommer jo til å ordne seg når bare noen tar ansvar for å få drept Alfred – aller helst han selv. Det sniker seg fram et gufs av uhygge, men det er mest hygge. Jeg savner at satiren er enda mer skjerpet og spisset.

Fattigdom

Sveitsiske Friedrich Dürrenmatt skrev stykket ikke lenge etter at andre verdenskrig var slutt. Oppgjøret med korrupsjon og enkeltmenneskers skyld var viktig. Temaet er evig, dessverre.

Menneskene i Dürrenmatts stykke er svake. De er lette å styre. De er tomme og egentlig helt uten en indre moral. Karakterene er egoistiske og bare ute etter å skaffe seg egne fordeler. Er de onde? Er de dumme? Ja, kanskje det. De er i hvert fall ikke til å stole på. Så lenge beboerne i denne møkkabyen får ha luksuslivet sitt i fred, er alt greit for dem. For materiell fattigdom er det skumleste av alt.

Korrupsjon

«I Güllens navn avslår jeg tilbudet ditt. I menneskehetens navn. Vi vil heller leve i fattigdom enn med blod på hendene», sier ordføreren (Silje Lundblad) tidlig i stykket når Clara kommer med sitt uhyrlig krav om at Alfred må drepes før byen og innbyggerne skal få så mye penger at de blir styrtrike. Men penger korrumperer. De snakker om «vestlige verdier» som ikke skal gis avkall på. Man kan jo lure på om korrupsjon også blir sett på som en vestlig verdi. Her kunne man jo tenke seg at det kunne vært lagt inn enda flere tydelige samtidsrelevante stikk. Innbyggerne er seg selv nok. Ordføreren smetter glatt fra sin omfavnelse av moralsk korrekt fattigdom til bejubling av materiell velstand og overflod.

Epilog

For Clara får det jo som hun vil. Det vedtas på et folkemøte i teatret – der vi som publikum er med – at Alfred må drepes. Det er Eindride Eidsvold som er journalisten som dekker dette for «media». Han har så god kontroll på oss i publikum at han kunne nok godt fått lov til å gjøre oss enda mer medspillende og dermed mer medansvarlige. Nå blir det litt halvveis. Ordføreren står igjen til slutt og starter på et nummer som blir en epilog. Alle de andre skuespillerne hopper inn i Oleg Glushkovs show-koreografi. De er tydelig at de ikke er musikal-artister, men det går passe greit. Det er sang, glitter, glamour, konfetti og dans. Skuespillernes diksjon har helt til nå vært upåklagelig, men teksten til denne avslutningssangen er litt vanskelig å få med seg. Det handler uansett om at fattigdom er fælt og at vi er kjempeheldige som er blitt så rike. Bomber og krig, det bryr vi oss ikke om så lenge vi har sportsbiler og dyre kjoler. Jeg sitter igjen med et savn etter en enda spissere samfunnskritikk, etter en enda kvassere satire.

(Publisert 10.03.2024)