PEER GYNT - EN AGNOSTIKER

Peer Gynt er trolig sitert, kommentert, diskutert og oppført mer enn de øvrige av Ibsens skuespill. Men nye tider åpner for nye tolkninger av den velkjente teksten. Selv har jeg lenge vært opptatt av én spesiell del av teksten, en monolog som ser ut til å ha gått upåaktet hen av kommentariatet. Riktignok må jeg reservere meg noe her, for jeg er ikke Ibsen-forsker, – jeg er en skuespiller som har hatt gleden av å fremføre denne teksten over en lengere periode på scenen. Og jeg anser monologen som så betydelig at den bør løftes fram.

Mitt «funn» dreier seg om en monolog i slutten av femte akt der den gamle Peer kommer med en bekjennelse som skiller seg markant ut. I min lesning av Ibsen-forskere har jeg funnet bare et par som siterer noen linjer fra monologen, men ingen av disse tar for seg hva den i sin helhet formidler. Det er i dette innholdet jeg mener å se noe oppsiktsvekkende nytt – og så vesentlig at det må utdypes.

Det er ikke minst på bakgrunn av den tekstforståelsen og innlevelsen som fremføringen på scenen ga meg, at jeg er blitt spesielt opptatt av denne monologen. Dens følelsesladete og mangfoldige innhold har fulgt meg siden. Da jeg spilte denne rollen, var det å komme fram til nettopp denne monologen i siste akt et høydepunkt for meg. Dette var i mine seks somre med Peer Gynt på friluftsscenen ved Gålåvatnet i Gudbrandsdalen.

Den gamle Peer Gynt avslører her en livsanskuelse, som setter protagonisten i vårtnasjonaldrama i et nytt lys. Ikke bare har vi her et stykke vakker poesi, men også en eksistensiell erkjennelse med et vidt spekter av temaer. Monologen kan også leses som et selvstendig dikt, den kunne således godt ha vært innlemmet i Digte.

Peers vurdering av sitt voksne liv er det jeg retter søkelyset mot i monologen. Etter at han har flyktet fra sin mors dødsleie og etter at han har kvittet seg med Solveig og forlatt sin hjemlige grunn, legger han ut på en livsveg som er hensynsløs, opportunistisk og egoistisk. Bare det som tjener ham selv, blir retningsgivende for hans liv. Han er seg selv nok, helt og holdent, som trollene. Trass i den kristne moralen som han må ha kjent til fra det miljøet han vokste opp i, hvor det vanket både prest og prost og de hadde «postillen i kottet», trass i den arven synes den aldri å ha noen moralsk korrigerende virkning på livsførselen i hans voksne liv.

Femte akt foregår mest i gamle Peers drømmeverden. Han sitter fast i et mareritt hvor hans livsførsel blir gått etter i sømmene. Med kraft avviser han de moralske anklagene mot seg. Nøstenes påminnelse om alle hans forsømmelser avfeies som «kjeltringstreker». Mor Åses stemme hører han som enda en bebreidelse og han rister den av seg. I et streif av erindring om Solveig vekkes dog tanken om et forspilt liv. «O alvor! – Og aldri kan det lekes om!» Men det blir med det. Knappestøperens «aktorat» driver den gamle mannen fra skanse til skanse, men han vrir seg unna og forsøker å forpurre saken fram til monologen der et plutselig og uforberedt omslag kommer.

Et stjerneskudd på himmelen. Med sitt sedvanlige lettsinn forfølger han synet av stjernen som forsvinner og slukner i verdensrommet. Han nikker: «Hils fra Peer Gynt, bror stjernerap!» Men brått er lettsinnet som strøket av ham. Han gripes av en ettertanke, faktisk en innsikt, ved synet av stjernen som lyser opp en stakket stund og forsvinner i det store intet. «Lyse, slukne og forgå i et gap». Plutselig ser han sitt liv som et slikt kort lysglimt, alene, i det store universet. Han «griper seg sammen som i angst», skriker ende ut: «Er der ingen, ingen i hele vrimlen –,/ ingen i avgrunnen, ingen i himlen – !» Det er ikke et spørsmål, men snarere en konstatering. Han «kaster sin hatt på veien og river seg i håret.» Erkjennelsen av at livet snart vil være slutt, utløser den gjennomgripende angsten, fortvilelsen og skriket. Peer rører her ved det påtrengende spørsmålet som menneskene, stilt overfor døden, har stilt seg selv til alle tider. Finnes det noe mer, et hinsides, en utenforstående instans, kanskje Gud? Smerten i skriket forteller om angsten som oppstår når det ikke gis noe svar og mennesket må avfinne seg med å være overlatt til seg selv i universet. Den intense, billedskapende beskrivelsen i sceneanvisningen gir meg umiddelbart assosiasjoner til Edvard Munchs ikoniske «Skrik».

Etter angstutbruddet faller en ettertenksom ro over den gamle: «Så usigelig fattig kan en sjel da gå / tilbake til intet i det tåkete grå». Han evner endelig å se seg selv og sitt liv i en større sammenheng og han står igjen ynkelig og avkledt før hans jeg skal opphøre. «Du deilige jord, vær ikke vred, / at jeg trampet ditt gress til ingen nytte». En moralsk selvinnsikt melder seg. Hans livsførsel har vært bare ødeleggende. Han har forspilt sitt eget liv, forsømt sine nærmeste og skadet, «trampet» på den «deilige jord». «Du deilige sol, du har sløset med / dine lysende stenk i en folketom hytte. / Der satt ingen der inne å varme og stemme; – / eieren, sier de, var aldri hjemme. / Deilige sol og deilige jord, / I var dumme at I bar og lyste for min mor. /Ånden er karrig og naturen ødsel». Alt var gitt ham i rikelig monn, men han brukte ikke sine åndsevner til noe gavn. Konklusjonen som følger, er et paradoks og hva jeg gjenkjenner som typisk ibsensk ironi, en galgenhumor i alvorsfylt sammenheng. «Det er dyrt å bøte med livet for sin fødsel».

Før gamle Peer skal «bøte med livet», vil han en siste gang se soloppgangen over sin deilige jord. «Jeg vil oppad, høyt, på den bratteste tinde; / jeg vil ennu en gang se solen rinne, / stirre meg trett på det lovede land,» Dette er linjer som gir mange assosiasjoner. Ibsen var i sine yngre år en fjellkar og fikk så sterke impulser fra fjellheimen at det avspeiles i diktningen siden. Her er en påfallende parallellitet til slutten av Brand med Peers søken til fjells og opp i høyden. Den gamle mannen strever seg med oppbud av sine siste krefter opp mot tindens høyeste topp for å se soloppgangen, kanskje for siste gang. Det er noe opphøyet over situasjonen og Peer bruker dertil den bibelske metaforen, «det lovede land», uten at det skal tillegges ham et kristent ståsted av den grunn. For monologen er, slik jeg leser den, gjennomført verdslig og uten påkallelse av noe transcendentalt. «Det lovede land» blir da, i min tolkning, den gavmilde kloden som står til disposisjon for mennesket, som kan skade eller verne om den. Peers tramping på «det lovede land» gir meg assosiasjoner til vår tids ødeleggelse av natur og klima. Peer idømmer seg selv den strengest dom for sin atferd på den «deilige jord».

Parallelliteten med Brands oppstigning mot tinden tar brått slutt og slår over i noe helt motsatt. Mens Brand får en storslagen, tordendrønnende avslutning med lavinen som begraver ham og en orakelrøst «deus caritatis!» som runger gjennom bulderet, skal Peer avslutte sitt liv med å karre en snedynge over seg med egne hender. Og det er som om det begynner å haste med å få det overstått: «se å få snedyngen over meg kavet;» Han skal bli glemt som den ingen han har vært, en navnløs, en uten identitet. Peer dømmer seg selv ikke bare til døden, men til den totale glemsel, «her er i n g e n begravet;»

Hva som måtte være etterpå, har han ikke noen formening om; «og bakefter, – siden –! La det gå som det kan.» Det er agnostikeren Peer Gynt som her feller dom over sitt miserable liv. Han begir seg ikke inn på å mene noe utover døden.

En billedskapende skjønnhet. Monologen bekrefter mesterens ord, «Min Bog er poesi». I noen utsøkte verselinjer stiger en anskuelse fram hvor mennesket er alene i universet, overlatt til seg selv på en gavmild klode og der gitt muligheter til å være til «nytte» både for seg selv, sine medmennesker og den «deilige jord».

Det er en verdslig og modernelivsanskuelse Peer gjør seg til talsmann for her. Han opplever seg selv alene i universet, uten respons fra noen som kan gripe inn hverken «i himlen» eller «i avgrunnen». Dette er en holdning som har appell til oss i dag. Den er i slekt med den retningen i filosofien som fikk en renessanse med de franske eksistensialistene og markante forfattere som Sartre og Camus. De etterlot et tankegods som kan sies å ha blitt et felleseie, ikke minst for oss som var unge og ble formet intellektuelt på den tiden. I denne tenkningen står det mennesket fritt å gjøre valg for sitt liv og å skape sin etikk. I og med valgfriheten pålegges hver enkelt ansvaretfor de valgene som tas. Det er et slikt ansvar jeg opplever at Peer erkjenner i monologen og derfor innser hvor uetisk han valgt.

Monologen skaper et dramaturgisk problem ved at dens innhold skiller seg ut i stykkets sammenheng. Den føyer seg ikke naturlig inn i helheten. Peer framtrer plutselig som en moralsk selvkritisk person vi ikke har møtt tidligere i stykket. Han blir følsom, samvittighetsfull og empatisk. Hva kan forklaringen på denne inkonsekvente holdningen være?

Da må jeg gjøre et tankesprang til Ibsens person og huske på at han i sin tid i Grimstad – i formende ungdomsår – forkastet den kristne tro og inntok et ateistisk livssyn. Det kan tenkes at det er dette synet, altså sitt eget, Ibsen legger i Peers munn her. Det kan forklare hvorfor Peers bekjennelse og dypfølte innrømmelse ikke harmonerer med det som har gått forut i stykket. Dikteren kan ha føyet inn sitt eget credo nærmest som en digresjon, for han unnlater å la Peers livssyn i monologen få følger for fortsettelsen. Agnostikerens selvoppgjør blir rett og slett glemt! Men ikke desto mindre skrev Ibsen eksplisitt at han ville ha monologen med, da han foreslo omfattende strykninger i forbindelse med den første oppsetningen av skuespillet. Å lese Ibsens eget liv inn i hans tekster er, som kjent, et så ømtålig tema at det blinker røde varsellys! Ikke desto mindre siteres han jo på at «Å dikte, – det er å holde /dommedag over seg selv». Heldigvis, vil jeg si, er det ingen ting som kan forhindre at hypotesen melder seg spontant når jeg leser teksten!

Hvordan skulle man vente at denne livshistorien måtte ende etter monologen med Peers anger og drepende selverkjennelse? Tradisjonelt ville det være at helten måtte dø heroisk og ta sitt liv.

Ibsen var kunnig i dramaets konvensjoner. Han hadde fått viktige impulser om dramaturgi fra den franske teaterskredderen, dramatiker og librettist, Eugène Scribe, som er kjent for uttrykket «une pièce bien faite», et velskrevet stykke. Med en slik læremester var det å vente at en så omfattende historie som Peer Gynts, måtte få et «dénouement», en løsning, på et verdig nivå.

I senere stykker får vi se en oppvisning i Ibsens dramatiske sluttscener; Rosmer hopper i fossen, Solness styrter hodestups ned fra tårnet, Hedda skyter seg, Nora smeller igjen døren med et drønn og Brand får tordenskrall og et buldrende snøskred over seg. Peers lille «snedynge» kan ikke bli en verdig sorti.

Løsningen på Peers endelikt finner, som i Brand, sitt mønster i barokkoperaens dramaturgi, hvor en deus ex machina griper inn og bringer historien i havn. Her er det dikteren selv som tar på seg denne redningsaksjonen. Han tar overhodet ikke hensyn til Peers oppriktige bekjennelse og agnostiske livssyn i monologen og leder historien fram til et musikalsk, kristent crescendo, en finale med korsang, kimende kirkeklokke og solosang. En menighet syngende en pinsesalme skrider fram på stien på veg til kirken. Knappestøperen dukker opp igjen og forlanger forgjeves Peers synderegister. Kirkeklokken kimer og kaller til ottesang. Så står Peer plutselig utenfor Solveigs stue. Solveigs skikkelse åpenbarer seg i døren, kirkekledd og «med salmebok i kledet». Han kaster seg ned for hennes føtter og ber henne nevne hans synder. Men i Solveigs hjerte har Peer ikke syndet, der er han fortsatt den hun alltid har elsket. Hennes tilgivende ord er en parafrase over bibelens ord om tro, håp og kjærlighet. Med disse ord får, som med et trylleslag, synderen Peer Gynt tilgivelse og kan tas inn i den kristne folden. Han får en uendelig vakker slutt når Solveig vugger ham i søvn med sin sang. Dikteren har brakt protagonisten konvensjonelt i havn.

P.S. Jeg har framhevet moderniteten, det tidsaktuelle i monologen. Når Ibsen velger å se helt bort fra Peers agnostiske livssyn og gir ham en kristen avskjed, samsvarer det påfallende med en ikke uvanlig praksis i vår tid. I vår vestlige, verdslige kultur er det helt comme il faut at det avholdes en kristen begravelsesseremoni også etter et profant, gudløst liv. Så det er ikke bare i Peer Gynt at det er inkonsekvens i dramaturgien. (Publisert 20.12.2020)