På baksidens overflate

Det ser ut som ruinene av en borg, store grå skumgummikuber, som skuespillerne kan gå på og sitte på, bygge med og gjemme seg bak. Bakveggen er

ROMEO OG JULIET

Av William Shakespeare

Gjendiktet av Hans Magnus Ystgaard

Regi: Kjersti Haugen

Scenografi og kostymer: Katrin Bombe

Lysdesign: Eivind Myhren

Lyddesign og komponist: Magnus Børmark

Koreografi: Svetlana Stokke og Tor Ivar Hagen

Maskør: Marianne Aunvik

Dramaturg: Elisabeth Egseth Hansen

Trøndelag Teater, Hovedscenen 28. januar, 2021

et stort lerret, til skyggespill fra baksiden og som skjerm fra forsiden. En rampe deler scenen i to, og går fra en åpning i bakveggen og skrått nedover til scenekanten. På den ene siden av rampen er Montague og Capulet på den andre.

Ikke tragedie, men komedie

Kjersti Haugens regi legger vekt på de komiske trekkene ved stykket: Konflikten mellom familiene er ubegrunnet, og likevel er de særdeles kampkåte. Prins Escalus forsøker forgjeves å roe gemyttene. Og kjæresteparet Romeo og Juliet, forelsker seg, gifter seg og dør, alt i løpet av noen få dager. Hadde det ikke vært så komisk, kunne det vært tragisk. Bare sluttscenen omfavner det sørgelige, at forsoningen mellom familiene må skje over de unge døde. Det er ikke lett å ryste et publikum med en tragedie alle kjenner utfallet av. Kjersti Haugens komiske grep gir et godt utgangspunkt for å antyde baksiden av overflaten. Bak det komiske truer det tragiske. Ei blott til lyst. Det vet vi fra Trump.

Scenebildet

Katrin Bombes kostymer er outrerte, eksentriske og bygger opp under det bærende komiske uttrykket. Som for eksempel når Romeo og Juliet treffer hverandre for første gang på maskeballet, og er utkledd som Kermit og Miss Piggy. Scenografien hennes gjør det enkelt for skuespillerne å bevege seg gjennom de ulike scenene, samtidig som den holder et konstant bilde. Projiseringen på lerretet bak viser et rom bortenfor scenerommet, enten det er Romeos entré på scenen med en hjerteformet ballong i hånden, gjestene på vei inn til maskeballet, eller de mørke skyene som truende henger over handlingen mot slutten. Det er til tider et ganske høyt tempo i forestillingen, og noen ganger sånn at det ble vanskelig å følge med på hva om ble sagt. Det er ikke alle gitt å ta sparbudialekt på strak arm, men kan hende er det en større utfordring for en stakkar av ikketrøndersk opphav.

Gøy på scenen

Øverst mot bakveggen sto komponist og musiker Magnus Børmark. Lydbildet han skapte ble også et synlig bilde, som bygget opp under handlingen. Han ga oss til og med en heftig gitarsolo på scenekanten, kledd i en gjennomsiktig svart topp og et langt svart skjørt. Noen ganger var Børmark også i samspill og samsang med Hans Petter Nilsen, som stykkets narr, sminket hvit i ansiktet og i en blåblomstret dress med kortbukse. Denne narrerollen (som ikke finnes i teksten) var en sammenslåing av prins Escalus, koret og noen av de komiske, små rollene. Og alle skjønte at Nilsen var prinsen da han tok på seg en halvmeter høy sølvkrone. Hans Petter Nilsen spilte, sang og gjøglet, og ledet oss velvillig gjennom handlingen. Som vanlig med Shakespeares tekster, er det nødvendig både å stryke og slå sammen det store antallet roller.

Spillegleden var stor på scenen blant alle medvirkende. Hans Petter Nilsen er allerede nevnt. I de andre ledende rollene var Hildegunn Eggen som amma og Madeleine Brandtzæg Nilsen som (både herr og fru) Capulet, energiske og morsomme. Ragne Grande spilte med alle sine fasetter som Julie i hennes lek, kjærlighet, bekymring, fortvilelse, sorg og besluttsomme død. Og uten forkleinelse til Carl Martin Eggesbøe som Romeo. Han får heller klage til Shakespeare over at Juliet er en mer sammensatt skikkelse enn Romeo.

Fra Stratford til Sparbu

Hans Magnus Ystgaards oversettelse gir godt rom for Kjersti Haugens virkemidler. Ystgaard har tidligere gjort flere oversettelser av Shakespeare: Ein medtsommarnattsdrøm, Som di synes, Trettendagskveldenog Ferælska eller itj, en forestilling basert på noen av sonettene. Og alt på sparbudialekt. Teksten hans i Romeo og Juliet flyter lett med rim og blankvers, både i kjappe replikkvekslinger og i monologene. Skuespillerne tar uanstrengt til seg språket. Den kjente innledningen og avslutningen i stykket, ble sunget for oss av Hans Petter Nilsen:

Fer vi ska minnas uløkkan som to’

a’ Juliet og hennes Romeo.

(Publisert 01.02.2021)