Overflødighetshorn til kjærlighetens pris

«Er vi egentlig våkne?», spør en av de unge elskende mot slutten av William Shakespeares En midtsommernattsdrøm. Og han kan saktens lure. I løpet

En midtsommernattsdrøm

Av William Shakespeare

Overs. til dansk av Niels Brunse

Regi: Maria Kjærgaard-Sunesen

Scenografi og kostymedesign: Simon Holk Witzansky

Koreografi: Belinda Braza

Komponist og lyddesigner: Anders Ortman

Maskør: Jill Tonje Holter

Lysdesign: Haakon Espeland

Dramaturg: Michael Evans

Rogaland Teater 4. september 2019

av den drøye to timer lange forestillingen på Rogaland Teater har han og de andre karakterene blitt behandlet som filledukker i en tørketrommel – kastet rundt i en stadig vekslende runddans av kjærlighet og hat til den ene etter den andre, mellom drøm og virkelighet og noe midt i mellom – alt iscenesatt av alvekongen Oberon og hans mer eller mindre (helst mindre) trofaste hjelper, Puck.

Elsker, elsker ikke, elsker….

Det er antatt at William Shakespeare skrev En midtsommernattsdrøm til et adelig bryllup i 1595. Og det er bryllup og giftemål det handler om. En kort repetisjon:

Hertug Thesevs (Espen Reboli Bjerke) skal gifte seg med Hippolytia (Ulrikke Døvigen). Men forberedelsene forstyrres av Hoffsekretæren Egevs (Marianne Holter). Hun forteller at hennes datter Hermia (Ingrid Rusten) som er avtalt bortgiftet til Demetrius (Jacob Vigeland), nekter fordi hun har forelsket seg i Lysander (Lars Berge). Da hertugen stiller Hermia overfor valget mellom døden og nonnekloster hvis hun ikke lystrer sin mor, flykter Hermia ut i skogen sammen med Lysander. Hennes venninne Helena (Ragnhild Tysse) røper planen for Demetrius som hun er forelsket i, men som bare har øye for Hermia. Han styrter ut i skogen etter flyktningene, med Helena på slep – hun i fåfengt håp om at Demetrius skal sette pris på hennes lojalitet.

Pust ut. Men ikke for lenge. For i skogen hersker alvekongen Oberon (Espen Reboli Bjerke) og alvedronningen Titania (Ulrikke Døvigen). De har en feide gående, og Oberon vil straffe henne. Han får sin før omtalte tjener Puck (Nina Ellen Ødegård) til å skaffe en magisk blomstersaft som dryppet i øynene, får ofrene til å elske den første de får øye på. Herfra skyter forviklingene for alvor fart, for i tillegg til dronningen får både Lysander og Demetrius sine doser saft, og med ett elsker de begge Helena, og vi har det gående.

Praktfull visuell ramme

På Rogaland teater skaper regissør Maria Kjærgaard-Sunesen og hennes team en fartsfylt, til tider hysterisk morsom, til andre tider rørende og i blant bittelitt skummel forestilling i en praktfull visuell ramme.

Scenografien er stilren, enkel og svært effektfull. Shakespeare lånte friskt fra både gresk og romersk mytologi til intrigen i midtsommernattsdrømmen. Settingen er oldtidens Aten, her markert med et knippe store, hvite søyler og en platting med en trapp. Søylene sklis rundt i ulike formasjoner etter behov, og når vi beveger oss ut i skogen senkes løvet ned fra taket som, ja, brudeslør. Det er uendelig vakkert, og akkurat det er for meg forestillingens poetiske høydepunkt.

Langt fra noe Disney-eventyr

Men dette er ikke noen idyllisk eventyrskog, slik midtsommernatten ikke er uten farer og drømmer langt fra alltid bare myke. Ved hjelp av lys og lyd forvandles dag til natt, og det skjøre løvet blir tettere og hardere.

Med natten kommer også alvedronningens hoff (Marianne Holter, Marko Kanic, Matias Kuoppala og Mareike Wang). En gjeng alver i høyst fantasifulle, fargerike kostymer. De opptrer delvis som et slags gresk kor, styggvakre, morsomme og frekke synger og svinser de rundt. De er langt fra poetiske, snarere lett groteske, og bidrar til at eventyret som skapes på Rogaland teater, mest av alt minner om Lewis Carrolls bøker om Alice i eventyrland, som i originalversjon slett ikke er noe ufarlig Disney-eventyr.

Samme assosiasjoner gir Nina Ellen Ødegårds Puck. Hun både ser og høres ganske heslig ut, men balanserer glimrende med sine små lakoniske bemerkninger.

Godt komediespill

Stort sett bare morsomme er derimot truppen som øver inn et skuespill til den kommende bryllupsfesten. De samme skuespillerne som i «alvekoret» utgjør her en liten gjeng håndverkere som relativt hjelpeløst forsøker å få sving på historien om de ulykkelig elskende Pyramus og Thisbe. De er ustyrtelig morsomme, men jammen klarer de å stoppe publikums latter brått i siste scene av tragedien og skape ett av ‘Midtsommernattens’ mest rørende øyeblikk. Det er flott gjort.

Forestillingen byr ellers på en rekke komiske innslag. Noen bare i form av små, effektfulle påfunn, andre i større format, som en heidundrende scene i andre akt der Lysander og Demetrius, forblindete som de begge er, kjemper om Helenas gunst, mens hun og Hermia utkjemper sin kamp rundt dem og over dem og til dels på dem. Det er fysisk utfoldelse, timing og komediespill på høyt nivå.

Dette er først og fremst ensemblespill, og samtlige skuespillere fyller sine roller, flere av dem til og med flere, med upåklagelig humør og kraft. For meg skaper likevel Ragnhild Tysse som den ulykkelig forelskede og hinsides keitete Helena noen av forestillingens høydepunkter.

Tekst som føles moderne

Skuespillerne turnerer også teksten gjennomgående godt. Den er umiskjennelig shakespearsk, men føles likevel stort sett nær oss. Teateret har valgt en relativt ny oversettelse av danske Niels Brunse og tilpasset den moderne norsk. Det bidrar trolig til at språket har fått en ekstra friskhet som gjør at det flyter lett og naturlig.

Rett nok trengte forestillingen på premieren litt tid på å gå seg inn i de tidlige scenene der alle skal presenteres og settingen presenteres, og som dermed lett kan få litt preg av transportetappe. Og når humoren i andre akt virkelig slår til, kan det i blant bli vel mye skrik og skrål. Men det er pirk. Først og fremst er En midtsommernattsdrøm på Rogaland teater et herlig overflødighetshorn av opplevelse.

Noe å tenke på - etterpå

Men Shakespeare er en luring. Under alle løyene og forviklingene, reiser han også noen spørsmål om oss mennesker, om forfengelighet, makt og kjærlighetens irrganger. Diktningen hans er kanskje så levedyktig fordi spørsmålene endrer seg med tid og sted, og gjerne fra person til person.

For meg for eksempel dette: Kan man virkelig elske hvem som helst bare noen drypper et par magiske dråper i øynene våre? Eller for den saks skyld poster innbydende bilder på Instagram eller Tinder? Selvsagt ikke, sier du? Tja, kanskje er vi lettere å lure enn vi liker å tro, ikke minst i våre digitale tider… Også slike tanker setter En midtsommernattsdrøm i sving.

Men pytt, dette er eventyr, en fantasi, der og da lar vi tanken fare, den plukker vi opp etterpå, her og nå lener vi oss tilbake og lar oss forføre, slik diktning – og teater – på sitt mest lekne kan.