Overflatens uutholdelige letthet

Drøye tre år har gått siden den belgiske koreografen Jan Martens sist besøkte Oslo med den bokstavelig talt hoppende lekne The Dog

RULE OF THREE

Koreografi: Jan Martens

Dansere: Steven Michel, Dan Mussett, Courtney May Robertson

Musikk: NAH

Historier: Lydia Davis

Lysdesign: Jan Fedinger

Kostymer: Valérie Hellebaut

Dramaturg: Greet van Poeck

Produksjon: GRIP

Samproduksjon: de Singel international arts campus, Théàtre de la Ville – Festival d’Automne à Paris, Le Gymnase CDCN Roubaix – Hauts-de-France , tanzhaus nrw

Dansens Hus, 15. februar 2019

Days Are Over. Når han sist helg gjestet Dansens Hus med forestillingen Rule of Three, så det ut fra publikumstilstrømningen ut til at mange har gledet seg til gjensynet.

Fortellerteknikk og matematikk

«The Rule of Three» er et kjent fortellertriks; fengende, rytmisk og lett å huske (3!) Tenk på Ole, Dole, Doffen, Tre musketerer, De tre bukkene bruse (3!) og så videre. Mange talere har nok blitt reddet av tips om dette trikset. «The Rule of Three» er også kjent fra matematikken som en måte å løse en ukjent ut fra proporsjonene av to andre størrelser. Om presisjonsnivået glipper i den siste definisjonen, er poenget at begge variantene av treerlover ser ut til å danne grunnlag for Martens nye forestilling. Det finnes komposisjonsgrep på alle nivåer av forestillingen som både minner om fortellergrepet og matematisk beregning. Forestillingen er delt inn i tre hoveddeler. I den første delen er kostymene i de tre primærfargene blå, gul og rød (3!), i den andre forenkles kostymene til varianter av sort, og i siste del er danserne i det tidsriktige nakenkostymet. Mye, mindre, minst (3!). Lysdesignet har en likesidet trekant som hovedgrep. Danserne er i hovedsak på scenen som en trio, og dansekomposisjonene følger nesten matematiske mønstre.

Musikk, dans, lys og tekst

Musikkonseptet bidrar med nødvendig friksjon til treenigheten. Før forestillingen begynner ser publikum ut over en stor åpen scene med musikeren NAHs øy av slagverk, elektronikk og lyssøyler (3!) som blikkfang, og noe som ser ut som en settliste projisert på bakveggen. Konsertsettingen er etablert, og det er også NAH, aka Michael Kuhn, Brüssel og Philadelphia-basert produsent og musiker, som setter stemningen med en hard og tett åpning som går rett i kroppen.

Den første delen er energisk. NAH jobber med slagverk og livemiksing som danner et lagvis og ambient lydbilde med spor av jazz, noise og electronica (3!), og det dannes et massivt rytmisk lydbilde. Så introduseres dansespråket gjennom en kort solo, et anslag. Formale, nesten mekaniske bevegelser, tilsynelatende tilfeldig sammensatt, og ikke utpreget musikalsk fraserte. Den første soloen avløses av et tablå med de tre danserne Courtney May Stevenson, Dan Mussett og Steven Michel, før det igjen danses. Solo, solo, trio. I et lengre parti der lyset danner et skarpt triangel, danser de tre vekselvis rundt og gjennom hverandres bevegelsesbaner som atomer rundt en kjerne, eller som om de triangulerer rommet, før de fortsetter i hvert sitt ytterpunkt av trekanten – fremdeles i en strøm av bevegelse. Det er noe abstrakt, men også tilgjengelig og lekent, ja, tilsiktet naivt, ved uttrykket, som forsterkes av primærfargene, hver av danserne i monocolor. Uttrykket er tilforlatelig, ber ikke om å bli fortolket eller forstått, men manifesterer i stedet en energi og et nærvær. De tre dansernes lekne, presise og energiske (3!) dans gjennomstrømmer forestillingen og er etter min mening forestillingens styrke. Det er noe «amerikansk» over denne bevegelige selvfølgeligheten, tankene går til Cunningham og Trisha Brown, koreografer som la vekt på dansen og bevegelsenes egenverdi, som en motsetning til dans som representasjon eller emosjonell formidler. En plutselig black out og vi får høre fortellingen om savnet av en hund, et fravær opplevd gjennom etterlatte hvite hundehår. Fortellingen får stå for seg selv, uten noen opplagt forbindelse med det som skjer på gulvet.

Når forestillingen beveger seg videre til det jeg tenker på som del to, har danserne skiftet til variasjoner av sorte kostymer. Solo, solo, farget lys (er det gult, rødt og blått?), en touch av noe teatralt og et snev av en fortelling, og det som ligner en advarende flyalarm fra NAH. Likevel kommer det over som mer av det samme. Energinivået er ganske likt og selv om det finnes en antydning til kontakt mellom en av danserne og NAH, er inntrykket at de holder på hver for seg. Danserne i sine strukturer, NAH med litt større frihet og intensitet, lyset som premissleverandør og tekstene som løse assosiasjoner. Til slutt kaster NAH stikkene – i et slags kaotisk øyeblikk inspirert av fortellingens potensiale for handling og dramatikk? – og forsvinner fra scenen. I den siste delen er vi overlatt til stillhet, nakenhet og tablåer (3!). På bakveggen en tekst om det å skrive eller rettere om hvor vanskelig det kan være å rettferdiggjøre skrivingen som meningsfull. På scenen korte streif av intimitet, som oppløses fortløpende i nye innganger til det å være sammen. Igjen føles det som mye av det samme. Koreografien blir forutsigbar, men utøverne bærer forestillingen.

Et ekko av vår fragmenterte virkelighet

I følge programteksten skal forestillingen være et «ekko av den fragmenterte virkeligheten som er en konsekvens av vår overstimulerte tid». Jeg blir sittende og lure på om forestillingen ligner for mye på det den skal kommentere – det er tilsiktet lett, men også utmattende på samme måte som kanalzapping eller scrolling på sosiale medier. Makter Martens å få oss med på den iboende kritikken eller undersøkelsen?

Rule of Three presenteres som en novellesamling skrevet med kropp, lys og musikk. Lydia Davies, dronning av såkalt flash fiction (ultrakorte fortellinger), er både en inspirasjonskilde og medvirkende til forestillingen gjennom tekstene. For eksempel presenteres den hyperkorte novellen «Suddenly Afraid» fra samlingen Varieties of Disturbance: «because she couldn’t write the name of what she was: a wa wam owm owamn womn.» De to linjene går så rett på hva språket betyr for oss, for muligheten til å uttrykke oss, og hvor sårt det er – også for omgivelsene – når dette går tapt. Alt dette i to linjer. Martens er inspirert av kortformatet, det er visstnok det som tiltrakk han også i NAHs arbeid. Men hos for eksempel Davis er ikke kortheten det vesentligste, men at fortellingen er skåret inn til beinet. Hos Martens er det vanskelig å få tak i hva som står på spill.

Martens uttaler selv (programinformasjon Dansens Hus’ nettside) at en del av det han vil undersøke er vår tids skiftende fokus. Vi har blitt gode på å omstille oss, og desto dårligere på å konsentrere oss over tid. Men omstilling er ikke så vanskelig så lenge alt er så veltilpasset og uproblematisk som her; da smelter det kortvarige og skiftende sammen til en nesten monoton strøm. Kanskje er det ikke Martens prosjekt å utfordre oss, men hvordan unngå at det bare blir overflate?