Ida Wigdel, Liv Bernhoft Osa, Kjersti Tveterås, Øystein Røger og Christian Ruud Kallum i Haugtussa, regi: Eline Arbo. Nationaltheatret/ Ruhrtriennale 2024. Foto: Caroline Seidel/ Ruhrtriennale

Overbevisende «Haugtussa» på Ruhrtriennalen

(Bochum): Nationaltheatrets i Eline Arbos regi begeistret et samlet internasjonalt publikum ved urpremieren i Bochum. Forestillingen var et absolutt høydepunkt i en sterk, men litt tradisjonell festival. Lørdag har den premiere i Oslo.

Publisert Sist oppdatert

Det er ikke ofte det spilles teater på norsk i Tyskland, så at Nationaltheatret ble invitert til å spille på

Ruhrtriennale: Haugtussa

Regi: Eline Arbo

Komponist og musikalsk ansvarlig: Thijs van Vuure

Scenografi og lysdesign: Norunn Standal

Kostymedesign: Alva Walderhaug Brosten

Lyddesign: Dennis Slot

Koreografi: Ida Wigdel

Maske: Ida Kristine Høgbakk

Dramaturgi: Njål Helge Mjøs

Urpremiere på Ruhrtriennale (Jahrhunderthalle Bochum) 13. september 2024

Amsterdampremiere 19. september

Oslopremiere 28. september

en av de mest prestisjetunge tyske teaterfestivalene, er en fjær i hatten for norsk scenekunst. Aller mest er det nok likevel en anerkjennelse av Eline Arbo som den belgiske regissøren Ivo van Hove tidlig tok under vingene, og i 2023 utpekte som sin etterfølger som teatersjef ved Internationaal Theater Amsterdam (ITA). Etter at han tok over den kunstneriske ledelsen av Ruhrtriennalen i år, har det imidlertid stormet rundt van Hove, som har blitt anklaget av medarbeiderne ved ITA for å ha latt en angst- og fryktkultur oppstå under hans tid i sjefsstolen. Det må presiseres at de ansatte ikke anklager van Hove selv for maktmisbruk, men for at han ikke stoppet gjestende kunstnere som oppførte seg kritikkverdig. Etter en intern undersøkelse valgte ITA i august i år å avslutte samarbeidet med van Hove, som fortsatt var tilknyttet teatret som kunstnerisk rådgiver og husregissør. Ifølge et intervju med Eline Arbo i den nederlandske avisen De Volkskrant[i], var det en beslutning hun som ny teatersjef var med på å ta sammen med resten av ledelsen, for å kunne sette punktum og med blanke ark starte arbeidet med å utvikle ITA videre i en mer mangfoldig og sosialt bærekraftig retning.

Selv om saken fikk stor medieoppmerksomhet i Nederland og Belgia, ser den ikke ut til å ha påvirket verken årets Ruhrtriennale eller Haugtussa i nevneverdig grad. Eline Arbo har hatt en lynkarriere etter at hun gikk ut fra regiutdanningen i Amsterdam. Hun har levert mange kritikerroste forestillinger både i Nederland og Norge de siste årene, blant annet Jane Eyre på Nationaltheatret i 2022. Forestillingen, der en sprudlende opplagt Kjersti Tveterås tok publikum med storm i rollen som Jane, ble belønnet med en Heddapris for beste kvinnelige hovedrolle. I Haugtussa, som hadde urpremiere på Ruhrtriennale 13. september, fortsetter Arbo og Tveterås det fruktbare samarbeidet. Nok en gang leder Tveterås an i et lekent, samspilt og musikalsk ensemble, og nok en gang bergtar hun et samlet publikum. Denne gangen gir hun liv til Veslemøy, den jærske bondejenta som er hovedpersonen i Arne Garborgs versroman. I det som kanskje best kan beskrives som en dannelsesroman, sjonglerer Tveterås på suverent vis et helt repertoar av følelser. Historien følger Veslemøy i det ensomhet og kjærlighetssorg setter en brå slutt på en uskyldig og sorgløs barne- og ungdomstilværelse. Hun opplever å bli synsk og få tilgang til en mørk og skremmende overnaturlig verden, hvorpå bygdedyret spottende gir henne kallenavnet Haugtussa. Den smertende overgangen til voksenlivet, der Veslemøy opplever skyggesidene av det å være et menneske, kommer symbolsk til uttrykk gjennom storslåtte naturskildringer og møter med huldrer, tusser, hekser, troll og selveste Fanden. Slik lener Arne Garborg seg på og løfter fram den norske naturen og folkekulturen, som han gir ekstra autentisitet gjennom den nynorske språkdrakten. Det skjedde på en tid der dette var ekstra viktig språkpolitisk; da Haugtussa kom ut i 1895 var det bare noen få forfattere som skrev landsmål. Det er altså ikke rart at Haugtussa regnes som en litterær nasjonalskatt.

Lekne grep

Kjersti Tveterås og Christian Ruud Kallum i Haugtussa. Foto: Caroline Seidel/ Ruhrtriennale

Med dagens øyne er imidlertid Garborgs nynorsk ikke alltid like lett å tyde, men teksten kom virkelig til sin rett i Nationaltheatrets versjon. Diktene til Garborg er som skapt for å bli fremført muntlig, verseformen og rimene gir en naturlig og leken fremdrift til historien og skaper et hav av teatralske muligheter. Disse vet Eline Arbo å utnytte – der det er fort gjort å lese versene til Garborg med for stor ærbødighet og alvor, særlig på grunn av det til dels arkaiske språket, velger hun isteden å dyrke fram den folkelige lettheten og humoren som skjuler seg i diktene, godt hjulpet av Kjersti Tveterås og resten av ensemblet. Den litt ubehjelpelige, første kjærligheten blir rørende og humoristisk iscenesatt ved hjelp av store mengder yoghurt – i en sekvens som leder tankene til vaffelrørescenen i Jonas Corell Petersens versjon av Unge Werthers lidingar på Det Norske Teatret i 2010. Kua Dokka oppstår fra en av tre «høyballer» og føder til og med et lite avkom. Det gamle naboparet (Øystein Røger og Ida Wigdel) er herlig karikerte der de uvitende legger ut om kjærlighetsobjektet Jon (Christian Ruud Kallum) sin nye erobring Trulla fra Ås (Hanne Skille Reitan), som på sin side godter seg på stesøsteren-i-Tre nøtter til Askepott-vis når hun føres til alters. Alva Walderhaug Brostens bunadsinspirerte kostymer skifter fra hvitt til svart når mørket truer, og lar ensemblet veksle effektivt mellom mennesker og mytiske vesener. Humoren og lettheten som preger regivalgene i forestillingens første halvdel forsterker samtidig smerten Veslemøy kjenner på når den inntreffer, og publikum – som er avhengig av å lese tekstingen for å forstå det som sies – sitter som klistret gjennom hele forestillingen. Eline Arbo og dramaturg Njål Helge Mjøs har i tillegg valgt å ikke følge Garborgs oppbygning slavisk, men stokker isteden om på rekkefølgen på diktene, kutter og setter sammen på nytt. Den mest konservative Garborg-tilhengeren vil kanskje rynke på nesen, men grepet hjelper Arbo å fokusere fullt og helt på Veslemøys historie, uten at det går på bekostning av diktverket som helhet. Snarere tvert imot går hun rett til kjernen av Haugtussa og åpner opp diktene og levendegjør dem for nye tilskuere og kommende lesere.

Treffer som en knyttneve i magen

Som navnet tilsier, foregår festivalen i Tysklands industriområde Ruhrgebiet. I Essen, Duisburg og Bochum har man gjort om store gamle industrihaller til kulturarenaer som festivalen benytter seg av. De enorme dimensjonene gjør festivalen godt egnet for storslåtte forestillinger, men kan like gjerne ende opp med å sluke de kunstneriske arbeidene, om ikke verkene og utøverne evner å fylle rommene. I Jahrhunderthalle i Bochum, der Haugtussa ble spilt, er nok takhøyden minst den dobbelte av den på Nationaltheatrets hovedscene. Scenerommet er også betraktelig dypere, og det er minimalt med inndekninger. Det må altså ha vært en utfordring å tilpasse forestillingen til scenen i Bochum, men det merkes ikke på noe tidspunkt. Det er som om Jahrhunderthalle er skapt for forestillingen, der hallens buede saltak kombinert med Norunn Standals lysinstallasjon innimellom gir oss følelsen av at vi befinner oss i en katedral. De totalt rundt elleve lysrørene som henger fra tak til gulv spredt utover scenen gir inntrykk av alt fra svevende stearinlys til stjerneskudd og rennende tårer, og leder også tankene til skog og natur. Bortsett fra lysrørene er scenen for det meste åpen. En rokk og et trespann med melk står foran til høyre på scenen og illustrerer gården til Veslemøy og moren hennes, hjertevarmende spilt av Liv Bernhoft Osa. Tre store, runde pelskledde tøyballer fungerer som tidligere nevnt både som høyballer og kua Dokka. I tillegg står det et flygel og en synthesizer på et lite flyttbart platå, der pianist Marita Kjetland Rabben geleider handlingen med musikk av Edvard Grieg og mørke, elektroniske klanger signert Thijs van Vuure. I festivalprogrammet betegnes forestillingen som musikkteater, en betegnelse det er lett å si seg enig i. Et helt sentralt element i forestillingen er nemlig sangsyklusen Grieg utgav i 1898, der han satte musikk til åtte av diktene i Haugtussa. Disse fremføres klokkeklart av mezzosopran Adrian Angelico, som samtidig spiller Veslemøys avdøde søster med en myk og omsorgsfull tilstedeværelse. Det er klokt grep, både fordi det unngår at Griegs musikk blir stående på egenhånd i forestillingen og fordi det gir oss i publikum og Veslemøy en ledsager gjennom stykket. Mens ensemblet fremfører kulokker og harmonier i brytningen mellom nasjonalromantikk og Gåtes folkrock, integrerer Griegs musikk seg sømløst med van Vuures mektige lydteppe, som på sin side spiller på lag med det overbevisende lysdesignet. Slik går musikk, lys og spill opp i en høyere enhet og lar for eksempel Veslemøys depresjon treffe oss som en knyttneve i magen i de mer mørke sekvensene, som når hun er på vei til å gi etter for den innsmigrende, men samtidig truende bergkongen (Øystein Røger).

Teater til å bli religiøs av

Adrian Angelico og ensemblet i Haugtussa. Foto: Caroline Seidel/ Ruhrtriennale

Eline Arbo har skapt en forestilling der norsk folklore og folketoner møter popkultur i en erkenorsk, men samtidig universell historie. Hun evner å vise fram Veslemøy som den moderne karakteren hun er, uavhengig om man er vokst opp med kunnskap om norsk mytologi og kultur eller ikke. Slik identifiserer et samlet internasjonalt publikum seg med henne og føler med henne i smerten hennes, og vi trekker et lettelsens sukk når hun står imot de mørke kreftene og lar livsgleden seire. I alt det dystre er Haugtussa nemlig først og fremst en optimistisk fortelling, som Arbo understreker ved å avslutte med Garborgs prolog: «Og um me kjenner gråt og gru / og saknad sår, / so må me lerkesongen tru, / som lovar vår.»

I de katedralske dimensjonene på Jahrhunderthalle i Bochum var Haugtussa rett og slett teater til å bli religiøs av, og med stående applaus og bravorop virket et samlet publikum å være enig i det. Forestillingen gjester Amsterdam før den får Oslo-premiere på Nationaltheatret 28. september. Det er bare å glede seg til en av årets beste europeiske teateropplevelser!

Prominent teaterkonsert

I want absolute Beauty

Konsept og regi: Ivo Van Hove

Koreografi: (LA)HORDE (Marine Brutti, Jonathan Debrouwer og Arthur Hareli) i samarbeid med ensemblet

Musikk: PJ Harvey
Scenografi og lysdesign: Jan Versweyveld
Videodesign: Christopher Ash
Kostymedesign: An D’Huys
Lyddesign: Tom Gibbons

Produsert av Ruhrtriennale i samarbeid med den kunstneriske ledelsen ved Ballet National de Marseille (LA)HORDE.

Urpremiere på Ruhrtriennale (Jahrhunderthalle Bochum) 16. august 2024

Haugtussa var ikke den eneste musikkteaterforestillingen som fant sted i Jahrhunderthalle i Bochum. Ivo van Hove sto selv bak åpningsforestillingen I Want Absolute Beauty, som nok best kan beskrives som en teaterkonsert. Med utgangspunkt i låtkatalogen til den britiske singer-songwriteren PJ Harvey, har van Hove laget en forestilling om en kvinnes emansipatoriske reise gjennom livet. Til å spille hovedrollen har han fått med seg den tyske skuespilleren Sandra Hüller, som fikk sitt internasjonale gjennombrudd i filmen Toni Erdmann. Hüller har lenge vært en av Tysklands mest anerkjente skuespillere, men etter at hun mottok en Oscar-nominasjon i fjor for hennes rolle i The Zone of Interest har oppmerksomheten rundt henne tatt helt av.

Sandra Hüller og ensemblet i I Want Absolute Beauty. Foto: Jan Versweyveld

Å spille i Bochum er imidlertid mer eller mindre som å komme hjem for henne; i tillegg til at hun har gjestet Ruhrtriennale flere ganger tidligere, er hun også en del av ensemblet på Schauspielhaus Bochum under teatersjef Johan Simons. Både nasjonalt, internasjonalt og lokalt er altså Hüller forestillingens store trekkplaster, og det blir raskt klart at hun mer eller mindre er verdt inngangsbilletten alene. Hüller viser seg nemlig også som en svært habil sanger, der hun i løpet av halvannen time synger seg gjennom 26 av Harveys låter med en altoppslukende råhet i stemmen, deriblant hiten The Words That Maketh Murder. Med seg på scenen har hun et firemanns stort liveband og elleve unge uttrykkssterke dansere fra Ballett National de Marseille (LA)HORDE, deriblant nordmannen Casper Tveteraas Hauge. Mens Hüller synger, skaper danserne de ulike settingene for historien som fortelles, enten det er snakk om utbrytertrang, vold og fortvilelse, prostitusjon, militarisme eller den forsonende hjemkomsten til slutt. Der forestillingen til tider kan bli litt stillestående da de forskjellige låtene til Harvey samlet sett ikke skiller seg så mye fra hverandre uttrykksmessig, bidrar danserne med nødvendig energi og dynamikk. I tillegg fyller de godt det store scenerommet, som i likhet med i Haugtussa stort sett er åpent. Scenografien består av bandet som er plassert lengst bak på scenen, mens det langs hver side av scenen står en rekke med gatelykter. Et par trær flyttes i tillegg rundt nå og da og scenegulvet er dekket av jord som gradvis smitter over på utøverne i takt med at råheten i fortellingen tiltar. På bakveggen projiseres det samtidig storslåtte naturscener med frådende hav og steile klipper fra den britiske kysten, som blandes med bilder fra røffe bygater og live kamerabilder fra scenen (der danserne og Hüller veksler på å føre kameraet).

Politisk teater for borgerskapet

Sandra Hüller og ensemblet i I Want Absolute Beauty. Foto: Jan Versweyveld

Også Isabelle Huppert dukker opp i en liten videosekvens mot slutten av forestillingen, der Sandra Hüllers rollefigur forsones med sin bestemor på litt kitschy vis. Det er i tillegg rundt dette tidspunktet forestillingens svakhet manifesterer seg, uten at dette skyldes verken Hüller eller Huppert. I sin helhet virker nemlig forestillingen litt for glattpolert; alt er solid og gjennomarbeidet, men til syvende og sist mangler I Want Absolute Beauty den politiske brodden som vi finner i PJ Harveys låtkatalog. Isteden oppleves det som lettvint politisk teater for borgerskapet, der hovedpersonen går gjennom all mulig dritt, men til slutt kommer styrket og emansipert ut av det, forsonet med verden (som fortsatt er like full av all dritten hun akkurat har kommet seg gjennom) og med et optimistisk blikk på framtiden. At Hüller synger strofer som «I have pulled myself clear» fra låta Horses in My Dreams og «But now we float / Take life as it comes» fra We float mens danserne feier vekk jorda som har dekket scenen og havet roer seg i videoprojeksjonen, bekrefter dette inntrykket. Der Veslemøy i Haugtussa velger livet til tross for smerten livet også innebærer, virker smerten i I Want Absolute Beauty plutselig å være glemt eller ikke lenger eksisterende. Det lukter litt for mye overfladisk «Happy End» og gjør en ellers scenisk sterk forestilling innholdsmessig svak.

Serebrennikov, Paradsjanov og det vakre i verden

Foto: Katrin Ribbe/ Ruhrtriennale

Da var det mer brodd i en av festivalens andre store forestillinger – Legende av den russiske teater-,

legende

Regi, scenografi og kostyme: Kirill Serebrennikov
Komposisjon og musikalsk ansvarlig: Daniil Orlov
Koreografi: Ivan Estegneev og Evgeny Kulagin
Lysdesign: Sergei Kuchar
Lyddesign: Sven Baumelt
Videodesign: Ilya Shagalov
Dramaturgi: Joachim Lux (tysk) og Anna Shalashova (russisk)

Urpremiere på Ruhrtriennale (Kraftzentrale Duisburg) sett 23. august 2024

Hamburgpremiere Thalia Theater, 30. november 2024

opera- og filmregissøren Kirill Serebrennikov. Serebrennikov er en av de mest profilerte og renommerte russiske eksilkunstnerne. Filmene hans har blant annet stått på festivalprogrammene i Cannes, Locarno og Warszawa, og han har satt opp operaforestillinger på Bolsjojteatret i Moskva, i Zürich, Wien, München og Berlin. Som kunstnerisk leder for avantgardeteatret Gogol Center i Moskva ble han anklaget av russiske myndigheter for korrupsjon og dømt til tre års fengsel i 2020. Da han ble løslatt i 2022, forlot han Russland og etablerte seg i Tyskland. Utenfor Russland har han som teaterregissør nemlig gjort seg særlig bemerket gjennom samarbeidet med Thalia Theater i Hamburg og teatersjef Joachim Lux, et samarbeid som begynte før myndighetene gjorde livet hans vanskelig i Russland. Legende er den fjerde forestillingen han gjør i Hamburg, og er laget i samarbeid med Ruhrtriennale og Serebrennikovs eget kunstnerkollektiv Kirill & Friends. Urpremieren fant sted i den gamle industrihallen Kraftzentrale i Duisburg 17. august, og står fra høsten av på repertoaret til Thalia Theater. Legende tar utgangspunkt i den sovjetiske filmregissøren Sergej Paradsjanov (1924-1990) sitt liv og virke. Han var av georgisk-armensk avstamming og levde hele livet sitt i opposisjon til sovjetiske myndigheter, noe som gav ham lange opphold i sovjetiske fengsler og arbeidsleirer. Paradsjanov er en av de store i ukrainsk og armensk filmhistorie, men på grunn av restriksjonene fra det sovjetiske regimet, er han lite kjent i Vesten. Selv sammenlikner Serebrennikov ham med filmskapere som Passolini, Fassbinder, Fellini og Tarkovskij. Paradsjanov hentet inspirasjon til filmene sine fra folkeeventyr, legender og myter fra land og områder som Aserbajdsjan, Armenia, Georgia, Iran og det fjerne Østen. Han var en samler, som hele livet var opptatt av å se etter det vakre i verden. Som det lyder tilslutt i Serebrennikovs forestilling: «Nach uns bleibt nur die Schönheit, die wir uns erlaubt haben… Ich habe mir viel, sehr viel Schönheit erlaubt, gut so…» (Etter oss er det bare skjønnheten vi har tillatt oss som blir igjen… Og jeg har tillatt meg selv mye, veldig mye skjønnhet, og godt er det…)

Kunstnerens subversive kraft

Ensemblet i Legende. Foto: Frol Podlesnyi

Som tittelen tilsier består Legende av ti ulike legender, der Kirill Serebrennikov bruker motiver og hendelser fra Sergej Paradsjanovs liv og kunstnerskap til å si noe om forholdet mellom kunsten (og kunstneren) og verden. Det er altså ingen biopic vi er vitne til, men forestillingen fungerer likevel godt som en introduksjon til Paradsjanov, særlig for oss som ikke kjente til ham fra før. I de ti legendene møter vi blant annet Paradsjanovs døde slektninger som går igjen fordi gravlunden må vike for en fornøyelsespark, mens kjente malere som Botticelli, Velázquez, Goya, Caravaggio, Dürer og Delacroix vekkes til live i museet på natten sammen med maleriene sine, der de diskuterer livlig og fornøyelig om forholdet mellom kunst og krig. En samler går igjen i flere av legendene og møter blant annet en antikvitetshandler som prøver å prakke på ham alle mulige unyttige ting, og en desillusjonert teaterdiva og en stormannsgal regissør. En egen legende er tilegnet den amerikanske dikteren Walt Whitman, som forsvarer den ikke-formålstjenlige kunsten og understreker kunstnerens subversive kraft, mens flere av Whitmans dikt er tonesatt og fremføres med jevne mellomrom gjennom forestillingen. I siste legende før pause, en bearbeidet versjon av Kong Lear, møtes Serebrennikov og Paradsjanov i deres motstand mot (russiske) totalitære regimer. Mens Lear spilles med en tydelig henvisning til Putin, tar kunstfiguren Paradsjanov (som er en gjenganger i alle scenene) på seg rollen som Lears narr, som åpner øynene til despoten og lar ham stå igjen alene: «Er zittert. Er weint. Ihm ist kalt. Ihm ist schlecht. Er ist allein. Niemand da. Allein geboren. Allein gestorben» (Han skjelver. Han gråter. Han fryser. Han er uvel. Han er alene. Det er ingen der. Født alene. Død alene).

Overflødighetshorn med politisk brodd

Lik Paradsjanov er også Serebrennikov et oppkomme av idéer, som kommer til uttrykk i de utømmelige, allegoriske legendene, i et overflødighetshorn av et kostymedesign (som også tar i bruk ekte kostymer fra Paradsjanovs filmer) og en enkel, men fleksibel og multifunksjonell scenografi, alt signert Serebrennikov selv. Handlingen akkompagneres og kommenteres av livepiano (virtuost spilt av Daniil Orlov) og det mektige georgiske mannskoret Trinity Cathedral Choir, som av praktiske hensyn nedskaleres til bare noen få av sangerne ved forestillingene i Hamburg. Ensemblet består av en blanding av renommerte skuespillere fra Thalia Theater og tyske og russiske skuespillere fra Kirill & Friends som briljerer enten det er snakk om humor, akrobatikk, musikalitet eller eksistensielt drama. Det gjør Legende til en underholdende og gripende forestilling, som fokuserer på Paradsjanovs ukuelige optimisme og insistering på det vakre i verden, uansett hvor håpløs situasjonen måtte være. Med Paradjanovs biografi i bakhodet er dette alt annet enn naivt, men gjør forestillingen svært aktuell og inspirerende i dagens konfliktfylte og truende politiske klima. At overflødighetshornet av en forestilling noen ganger tipper litt over og gjør særlig andre akt litt langdryg, føles mindre viktig. Legende er rett og slett et must-see for alle som vil stifte bekjentskap med en fascinerende kunstner av den gamle skolen, og som tror på kunstens egenverdi og politiske sprengkraft.

Foto: Katrin Ribbe/ Ruhrtriennale

Førsteklasses, men lite vågal festivalprogrammering

Totalt varte Ruhrtriennale i en måned, fra 16. august til 15. september. Utover de allerede nevnte produksjonene, sto også kunstnere som Anna Teresa de Keersmaeker, Herbert Fritsch, Romeo Castelluci og Isabelle Huppert, Jan Martens, Björk, Édouard Louis og Angélique Kidjo med egne forestillinger, samtaler og konserter på plakaten. I det store og hele etablerte navn, som hver for seg byr på førsteklasses kunstopplevelser, men som samlet sett ikke bringer så mye nytt til torgs. En tematisk fellesnevner for det jeg fikk med meg – som i tillegg til de tre forestillingene ovenfor også inkluderte en danseperformance av den belgiske koreografen Anna Teresa de Keersmaeker i Folkwangmuseet i Essen, der danserne gikk i dialog med kunstverkene som hang på veggen – virket å være skjønnhet i ulike fasetter. Kanskje kan det synes som om en klassisk forståelse av skjønnhet og kunst har vært en ledetråd for van Hove i årets program. I hvert fall sto den samlede festivalfølelsen i sterk kontrast til den mer rocka og upolerte utgaven årets Wiener Festwochen bød på (se NST nr. 2-3 2024, red. anm.). Van Hove virker rett og slett å lene seg litt vel mye på gamle bekjentskaper, og for en festival med slagordet «Longing for tomorrow», er det for programmet som helhet ønskelig med litt flere overraskelser i de to kommende festivalutgavene som er igjen av hans sjefstid.


Powered by Labrador CMS