Out of Africa

Det er lyst i salen når lysehudete og langlemmete Ida Cecilie Klem åler seg sidelengs inn på forscenen til Gamle Scene, og ser alvorlig ut i salen: «Kjære herr dommer, som du vet, og som den tyske presse også vet, er jeg en svart neger fra Somalia.»

Det latterlige mørke

(Die lächerliche Finsternis)

Av Wolfram Lotz

Oversettelse og regi: Jonas Corell Petersen

Scenografi og kostyme: Nia Damerell

Musikk: Lasse Myrhaug

Trøndelag Teater, Gamle Scene, Premiere 7. februar 2019

Monologen er lagt i munnen på Ultimo Michael Pussi, en ung afrikaner som står tiltalt for pirateri, men forsøker å forsvare eller renvaske seg ved å fortelle om livsvilkår som er «fremmede og fullkomment uforståelige for en europeer.» Han forteller om sin drøm om å bli fisker, som tok form da han om kveldene satt i et avsaget oljefat i en bakgate i Mogadishu, og hvordan drømmen ble knust, da han og kameraten skjønte at havet var tømt (av europeere) for lenge siden. Det fikk ham til å begynne på et «Diplomstudie i pirateri» på den stedlige høyskolen. En utdanning han delvis fikk finansiert gjennom månedlige stipendier fra «Den islamske studentsamskipnaden» (!) og delvis fra en stiftelse «for evnerik ungdom under yrkesutdanning i Øst-Afrika». Etter et mislykket forsøk på å praktisere yrket sitt våknet han en morgen opp på et hollandsk marineskip, iført håndjern.

Pirateri har flere betydninger, i følge Det Norske Akademis ordbok. Ved siden av sjørøveri, eller 1) «u-autoriserte voldshandlinger mot personer eller gods på åpen sjø», kan det også bety 2) «ulovlig fildeling». Det siste kan man legge seg på minne, for Det latterlige mørke praktiserer selv en form for pirateri, ved å «plagiere» handling og motiver fra Joseph Conrads Heart of Darkness. Boka er (i likhet med forsvarstalen til Pussi og andre tekstbolker i stykket) utformet som en monolog, lagt i munnen på Marlow, en engelskmann som har vært besatt av de hvite flekkene på kartet, helt fra han var barn.

Afghanistan

Det latterlige mørket forteller en episodisk og uoversiktelig historie om et par tyske militære som har i oppdrag å oppspore en oberst, Karl Deutinger, for å likvidere ham. Deutinger er modellert etter Conrads Kurtz, som mange først og fremst forbinder med Marlon Brando i Apokalypse nå! Og filmen er også er viktig inspirasjon, når Lotz har flyttet Vietnamkrig-handlingen til en nåtidig krigssone, Afghanistan etter 11. september, og den amerikanskinitierte krigen mot terror. Men i stykket befinner europeerne i et vilniss uten nettforbindelse og tv, og derfor finner de ikke ut hvor krigen egentlig er. Lotz kobler elegant dagens globale kapitalisme sammen med de drivkreftene som Conrad identifiserte, misjonen som skal befri afrikanerne fra barbariske religion, her: Islam, og jakten på profitt, som legitimeres med misjonen. Mens europeerne brukte afrikanerne som slaver i jakten etter elefenben i Kongo, utnytter man her innfødte som arbeidskraft til å høste coltan, som brukes i mobiltelefoner. Blant småprofitørene finner man Stefan Dorsch fra i Sachsen-Anhalt i Østtyskland, som har vervet seg for i det hele tatt å få en jobb, og en fyr fra eks-jugoslavia som fallbyr sin krigs- og familiehistorie for å selge glassperler, luftmadrasser og andre varer.

Håkon Ramstad bekler rollen som kommandersersjant Pellier, som forsøker å innsirkle Karl Deutinger, og forteller publikum at han befinner seg på en båt som kjører langs elva Hindukush. Nei, det er ikke en skrivefeil. Det er en villfarelse at Hindukush er et fjell, forteller Håkon Ramstad: Hindukush er en mørk og langsom elv. Med seg i båten har han nevnte Stefan Dorsch, spilt av Kenneth Homstad, som Pellier/Ramstad introduserer med at «det beste ville være om Dorsch selv sa noe om sin person.»

I en innledende bemerkning i manuskriptet gjør Wolfram Lotz oppmerksom på at stykket opprinnelig er et radiohørespill og ikke en scenisk tekst, og at omfattende endringer derfor er nødvendig om det blir overført til scenen. Det kan nesten lyde som en bløff, fordi det er et så gjennomgående representasjonskritisk stykke, at utfordringene ved å iscenesette det tilsynelatende inngår i konseptet.

Kulturelle konstruksjoner

På Trøndelag Teater har Jonas Corell Petersen ansvar for regi og kanskje også det overraskende valget med å legge oppsetningen til Gamle Scene, som er en tradisjonell titteskapscene. Dette preger forestillingen i alle ledd, først og fremst fordi det oppfordrer til en lek med scenen som et illusjonsrom, blant annet ved at skuespillerne beveger seg ut og inn av skapet, går ned og setter seg i salen, osv. Som i forsvarstalen, hvor Pussi stadig må få hjelp fra advokaten (her: suffløsen) til å uttale vanskelige ord, oppfordrer stykket til interaksjon og lek. Men titteskapsformatet forsterker nok det episodiske ved stykket, samtidig som forestillingen kan minne litt om en nummer-revy, hvor de forskjelligste stilmidler blir ristet sammen. Jungelen illuderes av sølvglitende girlandere, mens de afghaniske arbeiderne - som Reverend Carter vil befri fra kvinneundertrykkende islam - er iført hhv. bastskjørt og samekufte.

I teksten har ikke de innfødte replikker, men blir bare omtalt: «Noen hadde ingen ører, andre ikke nese og arm (…) en manglet et ben som var erstattet med et peisrør, men arbeiderne var tross dette i godt humør. En gang tenkte jeg at disse ville kanskje var lykkeligere enn oss siviliserte (…)”. I Dusan David Parizeks iscenesettelse, som ble invitert til Theatertreffen i 2014, ble samtlige roller spilt av bare fire kvinnelige skuespillere. Det ga dem mulighet til å filleriste mannlighetsromantikken i det mytiske landskapet som stykket harselerer med, samtidig som de spilte med en rå kraft og energi som brøt med forventningene til kvinner.

I Trondheim er også flere av rollene castet på tvers av kjønn, og det fungerer fint, ikke minst når det tilfører forholdet mellom skuespiller og rolle flere sjikt, som når Ida Cecilie Klems Pussi spiller opp til det hvite blikket som er rettet mot henne. Selv om Pussi forsvinner fra scenen, er hun vanskelig å glemme, og det er en kompliment i en forestilling som byr på mange sterke skuespillerprestasjoner, og komiske glansnumre som når med Hans Petter Nilsen (som Reverend Carter) drar igang en gospelaktig jam over «The Lion Sleeps Tonight».

Apokalypse nå!

Det latterlige mørke er overflødighetshorn av en forestilling, ikke minst på grunn av Nia Damerells referanserike scenografi og kostymer. Der eksempelvis den speiderguttaktige filtvesten til Kenneth Homstad, eller barnebokaktige olabuksa til Klem, gjør det fristende å dikte inn bakhistorier om karakterene, som på den måten fungerer som projeksjonsobjekt. Damerell har også æren for den sterkeste scenen i forestillingen, hvor hele teatersalen i flere minutter mørklegges totalt, bare avbrutt av lysblaff fra et horisontalt neonrør langt inne på scenen. Sammen med lydbildet til Lasse Marhaug fungerer sekvensen som en selvstendig kunstinstallasjon, og tilfører forestillingen en apokalyptisk dimensjon som tvinger publikum til å kjenne på sin egen angst. Etter denne sekvensen blir forestillingen nødvendigvis dystrere, samtidig som et digert hestekadaver henger over scenen som et surrealistisk forvarsel om desktruksjon og galskap. Massakren i sluttscenen er en teaterklisjé, men slike innvendinger er pirk, i forhold til at Det latterlige mørke snakker om rasisme og kolonialisme på måte som både er lettfattelig og tankevekkende, og i en form som burde ha like sterk appell til en ubelest ungdom, som et kunstpublikum eller professor - og alle kategorier mellom.