Organisert kaos på Festspillene i Nord-Norge

Lyden av rutsj-rutsj, laget av trommene, åpner Arktisk Filharmonis musikalske ledsagelse til Icelandic Dance Companys Aion på Festspillene i Harstad (dirigent: Anna-Maria Helsing). Det er en lyd som gir umiddelbare assosiasjoner til det sjamanistiske, repetitive som vi også kjenner fra Igor Stravinskijs Vårofferet, som ble skandale i Paris i 1913. Erna Omarsdottir øser fra denne modernistiske og ekspressive, ny-klassiske tradisjonen som åpner opp for sterk bruk av rytme og rituelle situasjoner i et danserisk dramatisk språk. Med Stravinskijs musikk trengte det rytmiske og repetitive seg inn i kunstmusikken. Med den kom også sjamanistiske undertoner inn i den ellers så harmonisk-rytmiske vest-europeiske kunstmusikken og dansen. Det sjamanistiske representerer organisert kaos i motsetning til det klassisk-harmoniske, og begge de to forestillingene jeg omtaler her bærer preg av spenningen som oppstår når det harmoniske faller bort.

Myten om den greske guden Aion forbinder tid og rom, det vil si at Aion overskrider det lineære i tid og bryter ut i det sirkulære og rombaserte. Det gjorde Stravinskij med sin musikk, og det gjør musikken av Anna Thorvaldsdottir og Erna Ormarsdottirs koreografi til noe tidløst og sirkulært, i retning av noe klassisk og rituelt, som også kan sees i lys av arktisk urfolkdramaturgi. En måte å beskrive det på er som en spiral-formet dramaturgi hvor de mytiske elementene stadig griper inn i hverandre uten at det er snakk om et tidsforløp, men heller en konstant og til dels lidende tilstand med sterk bruk av lyd, det vil si stemme og musikk som griper inn i hverandre. Danserne overtar instrumentene fra musikerne, og noen av dem blir båret på skuldrene til danserne.

Det harmoniske slår over i kaos

Det er en forestilling holdt i en både musikalsk og dansemessig tilsynelatende harmonisk stil som allikevel bryter ut i kaos. På den ene siden likner forestillingen en gresk tragedie, med kor, protagonist og antagonister, og på den andre en rituell tragedie, som utspiller seg gjennom de musikalske og ikke minst til den sterke lyden fra dansernes skrik som bryter gjennom. I opplevelsen av dette er det to mulige veier, én som krever av publikum at det lar seg rive med, samtidig som en kan etterlyse en viss distanse. Her går assosiasjonene på kryss og tvers, og publikum synes å være delt i sine reaksjoner.

Scenebildet er preget av en stor videoprojeksjon av Pierre-Alain Giraud og Valdimar Johannsson. Den er hovedsak abstrakt, med bilder som kontrasterer hverandre i spennet mellom menneskelige figurer og rene abstraksjoner. Det er noe med dette arbeidet som kan minne om Hotel Pro Forma og Kirsten Dehlholms Neo Arctic, som var på Festspillenes store sal i Kulturhuset for noen år siden. Her var det ikke noe filharmonisk orkester, men et radiokor og videoprojeksjoner som viste et arktisk dystopia. Det var tydelig og klart, mens det er uklart hvor Erna Omarsdottir vil, bortsett fra å parafrasere den modernistiske tradisjonen.

I en forsnakk mellom festspilldirektøren Ragnheidur Skuladottir og Erna Omarsdottir, kom det frem en liten opplysning som kanskje kunne bidratt til å åpne forestillingen noe opp. Omardottier og komponisten Anna Thorvaldsdottir har flere ganger vært på Grønland på residency og workshops. Naturen og inuitiske tradisjoner kan tenkes å ha bidratt med inspirasjon. Tablåene bygges omkring en naturbasert fremstilling av menneskelig følelser i samspill med naturen og de menneskelige driftene.

Fra harmonisk kaos til det absolutt motsatte

Den andre forestillingen jeg vil kommentere er Eatnamastin Jording av og med Marita Isobel Solberg fra Troms. Den er veldig forskjellig fra Aion, men i dramaturgien er det flere likhetspunkter. Det gjelder den musikalske fortetningen i samspillet mellom dansere og performer.

Solberg kler seg i naturens egne materialer, stoffer og former, ull og andre konkrete materialer. Her er en forsiktig 3D manipulasjon som publikum kan ta inn over seg ved hjelp av 3D-briller. Underlige figurative skikkelser som kunne vært hentet fra Hieronymus Bosch’ absurde billedverden avbalanseres mot et lydteppe.

I programmet erklærer Marita Isobel Solberg at hun sammen med sitt fantastiske kompani Maras vil presentere en performancekonsert med «chanter og joiker fra jorden». Publikum inviteres til å bli med til stedet hvor sanger fra jorden kommer til overflaten, og hun går sammen med musikerne sine igang med å portrettere noe overjordisk, eller underjordisk, om man vil. Slik sett knytter hun an til sjamanismen, men istedet for å fokusere på seg selv blir hun en forsanger eller performer for sitt band med lydkunstnere som Steve Vanoni, Risto Purunen og Stig Arne Sigmund Pettersen. De tryller ved hjelp av en eminent behandling av instrumentene sine en lydvegg eller massiv «sound» som langt på vei er en selvstendig konsert.

Marita Isobel Solberg flyter på denne lydveggen samtidig som hun selv utfører noen handlinger som har med jord, ild og vann å gjøre. Hun går inn i en ekstatisk Sufi-inspirert dans, iført hvite, vide gevanter. Installasjonen er laget av scenografen Ragnhild Gjems, og er som et mylder av jord og skog med lydskapende instrumenter som musikerne benytter seg av. Kurator og koreograf, og dermed blikket utenfra, er finske Satu Herrala, og det er kanskje til henne kritikken må adresseres: Her er et velment og stort materiale som burde ha vært sortert litt bedre, slik at de forskjellige nyansene i forestillingen kunne komme bedre til sin rett. Slik det er nå drukner man som tilskuer og glemmer å ta på seg 3D-brillene. Ikke desto mindre er opplevelser som berører biologiske og topografiske dimensjoner av stor betydning.

Kulturhusets Lillescene er en black box som egner seg til forsøk som involverer publikum på en tett og måte, mange vellykkede forestillinger er presentert her under de forskjellige Festspillene.

Det er et rom som egner seg til slike ambiente forsøk som kompaniet Maras har forsøkt seg på. Her er elementer av samisk og kvensk nærhet til naturen, og nettopp derfor hadde det vært fint om forestillingen ble mindre ekstatisk-rituell musikalsk og stemmemessig. Da ville budskapet om nærheten til naturen stå seg bedre. Jeg etterlyser altså et litt mer reflektert dramaturgisk arbeide, og det til tross for noen flotte musikalske soloer.

Oppsummert: Aion i Erna Omarsdottirs koreografi og Anna Thorvaldsdottirs musikk er en forestilling i senmoderne stil med nyklassiske elementer, som har røtter i en tidlig modernistisk erfaring med det sjamanistiske. Marit Isobel Solberg med kompaniet Maras er mer direkte inspirert av naturen i en performance-tradisjon. Den søker biologisk mangfold og henvender seg direkte til sansene. Aion er kanskje noe forsiktig i sitt utrykk, mens Eastamastin Jording er direkte på en nærmest uhemmet måte. Begge forestillingene berører det sjamanistiske og på forskjellige måter urfolksperspektivet og den arktiske dimensjonen. Mens Eatnamastin Jording relaterer seg til samisk og kvensk kultur i Norden og Skandinavia, står Aion innenfor en modernistisk mainstream, samtidig som den synes å ville bryte ut av dette gjennom samarbeidet med Arktisk Filharmoni, som har et særlig fokus på nordområdene i programmeringen sin.

(Publisert 07.07.2022)