Ømt om den homofile, aldrende kroppen

Når jeg kommer til foajéen på Dansens Hus får jeg et gledelig gjensyn med utstillingen og

Turning Vinegar into Wine

Idé og kunstnerisk ansvar: Ulf Nilseng, Corentin JPM Leven, Amund Ulvestad

Koreografi: Ulf Nilseng

Utøvelse: Marius Kjos, Øyvind Jørgensen og Ulf Nilseng

Komponist og lyddesigner: Amund Ulvestad

Scenografi og kostyme: Corentin JPM Leven

Lysdesign: Magnus Mikaelsen

Produksjon: Jorunn Kjersem Hildre

Dansens Hus, 9. november 2023

bokprosjektet Skeive Ikoner*, vist på Fotogalleriet i forbindelse med fjorårets Skeivt Kulturår. Her henger portretter av ulike skeive helter opp igjennom, som Kim Friele, Brita Møystad Engseth og Espen Esther Pirelli Benestad, på tekstiler fra taket, og boken kan kjøpes i billettluken. Danser og koreograf Ulf Nilseng, initiativtaker bak kompaniet ULF - bestående av komponist og lyddesigner Amund Ulvestad, scenograf og kostymedesigner Corentin JPM Leven og Nilseng selv, ble også portrettert og henger her naken med pels over skuldrene og et årvåkent blikk inn i kamera.

Forestillingen Turning Vinegar into Wine av ULF tar for seg den eldre, homofile mannskroppen og utøves av de svært erfarne danserne og koreografene Øyvind Jørgensen og Marius Kjos, i tillegg til Nilseng. Jørgensen har virket med sitt eget kompani Ø.J. Produksjoner siden 1994 og Kjos har vært utøver i kompanier som Dansdesign v/Leif Hernes og Anne Grete Eriksen og Ingun Bjørnsgaard kompani, og begge er kjent fra plattformen Menn Danser som var med på å redefinere mannsrollen i dans gjennom 1990-tallet.

Fysisk manipulasjon

Inne på Studioscenen er stoler til publikum plassert i en stor sirkel på scenen. Kjos ligger midt i scenografien på den ene siden av sirkelen – bestående av beige, lysrosa og hvite tekstiler – ikledt en beige, ettersittende drakt. Idet jeg setter meg ser jeg perkusjonsinstrumenter og et trekkspill på den andre siden av sirkelen, hvorpå Nilseng og Ulvestad kommer inn på scenen og begynner å manipulere hverandre varsomt før alle publikummere har satt seg, noe som skaper et fint driv. Nilseng setter seg på gulvet med et ben på kne og det andre utstrakt bak kroppen, mens Ulvestad plasserer kroppen sin i forhold til denne posisjonen, som i en improvisasjonsoppgave der forhandlingen mellom utøverne er det som blir synlig. Jørgensen entrer scenen og setter seg i samme gulvposisjon, mens Kjos rykker til med kroppen og lager ynkelige lyder.

Ulvestad går bort til instrumentene og begynner å produsere et abstrakt lydbilde ved å skrape med dem mot gulvet inntil en mikrofon, mens Nilseng «hjelper» framoverbøyde Jørgensen opp i stående posisjon. Snart befinner Jørgensen seg hos Kjos, som «tar vare på» ham, mens Nilseng ruller ut en oransjefarget, speilblank matte og stiller seg i ulike skøyteposisjoner og «balanserer» oppå den. Bevegelsesmaterialet i denne første delen virker litt tilfeldig og skaper en følelse av at det bygges opp til noe «mer», samtidig etableres et behagelig rom å være i sammen med utøverne.

Vaffelsteking og synkrondans

Forestillingen går fra det transparente og opplyste til det mer dunkle. Nilseng beveger seg mens han lyser på kroppen sin med en lampe, mens Kjos bretter tekstilene over gulvmatten. Jeg blir sittende og tenke på at farge- og materialvalget til scenografien og kostymene minner meg om forestillingene Spectral (2020) av koreograf Ingri Fiksdal og Skeleton Woman (2020) av scenograf Signe Becker og musiker Ingvild Langgård, samtidig som jeg kan relatere det til tematikken om aldring, da den kan minne om hudoverflaten – hud er jo en synlig aldersmarkør. Underveis steker Jørgensen vafler fra en vaffel-stasjon på linje med publikum, og lukten av vafler sprer seg i rommet og minner om barndom, samtidig som stemningen det skaper er noe underlig. Så henter Nilseng et keyboard og danser rundt med det, hvorpå Kjos og Jørgensen samles – og plutselig står alle i samme retning med armene hevet og gjør en enkel koreografi med grunntrinn fra moderne danseteknikker som Graham-teknikken, mens de rister på armene så tricepsene dingler – rake i ryggen og åpne i blikket. Jeg merker jeg blir ydmyk av å se dansehistorien i kroppene deres og reflekterer over hvor korte generasjonene i dansefeltet er, slik at jeg, til tross for alt de har utøvd, knapt har sett Kjos og Jørgensen på en scene tidligere. De har en tydelighet i utøvelsen jeg setter stor pris på.

Det absurde, det vare og det utagerende

I én scene plasserer Jørgensen vaffelhjertene sine på ulike deler av kroppen – brystene, skuldrene og hodet – mens han kikker lurt på publikum, noe som frembringer latter og er absurd å se på. Kjos og Nilseng inntar deretter ulike posisjoner i relasjon til Jørgensen, hvorpå de poserer for publikum. Etter hvert går det abstrakte lydlandskapet over i en fengende beat, lyset blir blålig, skum slippes ned fra taket og dansen blir mer utagerende; Jørgensen rister og Nilseng jokker lett på Kjos, som er mer sjenert. Mot slutten av forestillingen tar Kjos på seg en lateks-penis og beveger seg ut av scenen, mens Nilseng kler helt av seg.

I likhet med denne scenen drar forestillingen som helhet i litt ulike retninger og fremstår som en kombinasjon av absurde påfunn, ømhet/varhet og utadrettet posering/utagering, som sannsynligvis gjenspeiler de ulike utøvernes kunstneriske interesser. Likevel oppleves forestillingen sammenhengende, mye grunnet Ulvestads tilstedeværelse både fysisk og lydlig, samt lysets vekslinger mellom ulike stemninger. Jeg setter størst pris på de utadvendte delene der utøverne fremstår mer samlet. Det er nærliggende å tenke på forestillingen Dronninger (2022) av koreograf Un-Magritt Nordseth, som hyller kvinnelige, eldre dansekunstnere. Men der denne forestillingen hovedsakelig nådde ut til dansefeltet, belyser Turning Vinegar into Wine mer allmenne erfaringer som relasjonen mellom kropp, kjønn, seksualitet og aldring, som sjeldent vises på en scene og som det trengs flere rom for å både undersøke og diskutere. Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold har ved flere anledninger nevnt utsattheten hos eldre, skeive i møte med inkompetanse på skeivhet i helsevesenet, som fører til at mange går tilbake i skapet når de kommer på institusjon. Slik kan forestillingen bidra til mer åpenhet rundt tabuer som eldre skeives seksuelle helse.

Fotnote:

*Skeive ikoner er en fotoutstilling av fotograf Fin Serck-Hanssen og et bokprosjekt av forfatterne Bjørn Hatterud og Caroline Ugelstad Elnæs

Publisert 13.11.2023