Om å dele og skjevfordele

På Den internasjonale solidaritetsdagen var festivalens søkelys på forvaltning av verdier i nordområdene. Ekstra relevant, fordi det siste uka forelå

Amund Sjølie Sveen

Amund Sjølie Sveen (f. 1973) er kunstner og musiker, født og oppvokst i Finnmark. Han jobber innenfor et bredt spekter av uttrykk og medier, med spesielt fokus på å undersøke konkrete samfunnspolitiske spørsmål i en globalisert verden. Han grunnla scenekunstprosjektet NORDTING i 2014. Hans kunstnerskap mottar støtte fra Kulturrådets/Kulturdirektoratets basisfinansiering 2022-2026.

konsesjonssøknader og -vedtak om å utnytte rikdommer i nord, i et eskalerende antall.

I NORDTING # 82 ble det vist til Stortingsvedtak om fordeling av fiskekvoter. De vil føre til at trålerne eid av redere utenfor landsdelen sikrer seg enda mer av potten. I Prosjekt ČSV (vis samisk ånd) ble 26 meldinger om planlagte vindkraftprosjekter presentert, og det bare i Finnmark. En kan se for seg Fosensaker på rekke og rad om søknadene blir realiserte. Mye står på spill. Det oppsiktsvekkende med skjeivfordelinga i nordområdene er ikke at det skjer, men at det har pågått over lang tid.

Arven etter Brox

I NORDTING, dukka Ottar Brox opp, både i tankene og på storskjermen bak. Ottar Brox døde nylig (1932-2024). Med ham forsvant unik kompetanse om fiskeri og havbruk. Han forklarte så folk forsto, mens politikerne lot som ikke. Det virker som Amund Sjølie Sveen har samme evne til å peke på hva som brenner og hvor.

Prosjektet NORDTING startet opp i 2014. Kan du si noe om det som drev deg til denne formen for scenekunst?

– Jeg er musiker i utgangspunktet, og har ikke bakgrunn fra teater. Det strukturelle jeg jobber med nå, var ikke der til å begynne med. Jeg vokste opp i Vadsø i Øst-Finnmark og opplevde sterkt at vi alltid var i utkanten av det nasjonale prosjektet og den nasjonale historien. Det som skjedde i nord, var ikke relevant for sentrum, der de politiske avgjørelsene ble tatt. Det opplevdes som en grunnleggende ubalanse og urett. Foreldrene mine, som begge er sørfra, var opptatt av de tingene. De var politisk aktive i Vadsø og i nord. Mye av engasjementet mitt stammer nok fra oppveksten. Etter en del år med begge beina i sentraleuropeisk samtidskunst, var jeg utrolig fornøyd med å finne en kombinasjon som inspirerer meg.

Du studerte i Tromsø. Hva betyr byen for deg som kunstner?

– Tromsø er NORDTINGETS hjemby, jeg bor utenfor Oslo, men det er her mine viktigste samarbeidspartnerne bor, det er her vi produserer. Jeg kom til Tromsø som student på Musikkonservatoriet. Rådstua/Provisoriet var et etablert frigruppested. Totalteatrets Ei forestilling om Læstadius var en formativ opplevelsene for meg. Blandingen av kunnskapsformidling, nordlig tematikk og bruk av kunst som verktøy traff meg ordentlig. Det finnes en imponerende delingsbevissthet i Rådstua-miljøet, som gjennomsyrer aktiviteten. Den tror jeg er helt avgjørende for at dette miljøet fungerer så godt.

Fiskekvotene, et være eller ikke-være

Ja, sporene derfra merkes i arbeidet du gjør, samtidig som du drar sjangeren politisk teater et hakk videre?

– Politiske spørsmål framstilles ofte som kompliserte, for eksempel at økonomi er vanskelig for folk flest å forstå. Det er selvfølgelig riktig på ett plan, men på et annet plan er økonomi ekstremt enkelt: Hvordan fordeler vi de ressursene vi har? Ønsker vi mer eller mindre likhet? Hvem skal bestemme? Ved å framstille politikk og økonomi som komplisert, sier man at dette er noe bare eksperter kan løse, man fratar vanlige folk retten til å mene noe om det, og resultatet er både resignasjon og politikerforakt. NORDTING er på en måte et naivistisk prosjekt. For meg er det viktig å kunne framstille komplekse spørsmål på en enkel måte, det jobber jeg mye med: Hvem tjener på ressursene i nord? Hvordan foregår beslutningsprosessene? Hvor havner pengene? Det å framstille disse mekanismene enkelt og tydelig, subjektivt, men etterrettelig, er viktig.

Forestillinga framsto som veldig ferskvare. Du refererte til et stortingsvedtak fra dagen før, om nye fiskekvoter?

– Ja, akkurat nå er det spesielt kvote-saken som er aktuell. Samtidig som vi holdt ting på 1. mai, blokkerte lokale fiskere i Finnmark flere havner i protest mot Stortingsvedtaket. Den saken måtte selvfølgelig være med. Problemet er at stadig mindre av verdien av fiskeressursene i nord ender opp i landsdelen. Fortjenesten havner i lommene til noen få. Heller ikke denne gangen klarte Stortinget å gjøre substansielle endringer, selv om til og med Riksrevisjonen har slått fast at havressursloven, som sier at ressursene skal komme kystsamfunnene til gode, ikke oppfylles. For mange på kysten handler dette om være eller ikke være. Det er en desperasjon i nord. Det virker ikke som man får med seg den i Oslo.

Politikk og fellesskap

NORDTING er ikke «dokudrama»slik jeg tenker det, med dramatisk spenningsoppbygning. Likevel er det sjølsagt akkurat det, dokudrama, fordi det er så dramatisk det som skjer. Kan du si mer om sjangeren?

– NORDTING er både kunnskapsformidling og scenekunst. Formatet bruker noen arketypiske former; den demokratiske forsamlingen selvfølgelig, men også gudstjenesten, vekkelsesmøtet og politiske «rallies». Disse formene har en dramaturgi og et innhold som folk kjenner godt, man kan skape spenninger gjennom å følge eller å bryte forventninger. Jeg er ute etter spennet mellom politikk som tenkning og refleksjon på den ene sida, og politikk som følelser og fellesskap på den andre sida.

Sa-tan i hæl-vette

Nu får det for

Sa-tan i hæl-vette være nok,

Stjæle for milli-arda og

Tilby oss dritt til-bake,

Kjøss mæmedt i ræ-va,

Vi skal ha FESKEN til-bake

a-arme hæst-ku-ka!

(Kystfisker Vegard Bangsund, sitert og sunget i NORDTING # 82)

Politikken inneholder også ekstremt mye teater. Det er bare å slå på Dagsnytt 18, det er ekstremt teatralsk; politikerne spiller roller og bruker innøvde retoriske poeng. Veien til teater er kort.

Jeg opplevde at NORDTING # 82 var en blanding. Publikum ble bedt om å reise seg, lage lenke, danse, klemme og håndhilse på sidepersonen. En slik fysisk hilsen er del av ritualet i katolske kirker, så vel som i bedehus. Vi sang også ‘Sa-tan i hæl-vette’-verset på nordnorsk og på samisk. Det oppsto en suggestiv stemning der du fra scenen kunne få oss til å gjøre ganske mye, om ikke hva som helst; hvilket er en skummel tanke!

– Ja, dette likner også på bli-kjent-leker, den typen vi nytter i grupper som skal jobbe sammen for første gang. Jeg tenker på dramaturgien som en fleksibel lego-struktur, der noe kan beholdes og noe nytt innføres etter behov. Fleksibiliteten er viktig, fordi NORDTING hele tiden skal tilpasses til kontekst, både sted og tid. En ny legokloss denne gangen var maktbingo, der tallene var byttet ut med ansikter av lokale folk med makt over Tromsø og nordområdene. Så ble personene ropt opp, de ble navngitt og makten de besitter ble beskrevet, og etter hvert ropte noen i forsamlingen «bingo», og fikk premier. Helt strålende!

Lokal mobilisering

Du hadde med deg et stort ensemble. Vi veit hva det koster å øve inn og turnére med korps, for eksempel. Jeg telte ikke hvor mange blåsere og strykere som var på scena, men det var en del. Hvor kommer de fra?

– Vi har et samarbeid med Musikkonservatoriet her. Det er del av et kunstnerisk forskningsprosjekt jeg er med i ved Universitetet i Tromsø. Vi hadde med oss et ensemble med lærere derfra. Vanligviser vi bare tre-fire-fem personer som reiser. Resten er lokale gjester; musikere, dansere, politikere og amatørkulturliv. Da vi var i Canada nå i mars, reiste vi med kofferten full av røde drakter og reinsdyrhorn, og så hadde vi med oss 30 unge lokale dansere. Vi gjorde en opptelling for 5 år siden, da hadde ca. tusen personer vært med oss på scenen, nå er det mange flere.

Det er imponerende antall, og et smart grep for å få publikum som vil se«sine»opptre. Men her er gjort med andre hensikter enn åfylle salen?

– Det å invitere inn lokale krefter er helt grunnleggende for prosjektet. For at NORDTING skal fungere, må folk oppleve det som relevant i sine egne lokalsamfunn. Det er helt nødvendig at de som bor på stedene vi kommer til, blir med og deltar aktivt. Dette handler om myndiggjøring (empowerment), og da nytter det ikke å reise ut og presentere noe for folk som de ikke er delaktige i.

Hvordan går du fram, jeg tenker på research’en i forkant?

– I tillegg til egen graving, bruker jeg mye tid på å snakke med folk. Om vi skal vi lage folkemøte i et lokalsamfunn, er jeg nødt til å vite hva som rører seg der. Finnmark og Troms kjenner jeg jo godt, men vi forsøker å få til det samme i for eksempel Yellowknife i Canada. I samtaler både på forhånd og når vi kommer, blir vi kjent med forhold som det er vanskelig å lese seg til. Det kan være at det lokale badelandet er omdiskutert og dyrt, men det kan også være forhold rundt lokal identitet og hvordan man ser sitt eget lokalmiljø i relasjon til hovedstaden i sør. Og selvfølgelig er det heller ikke ett svar på dette, folk har ulike meninger.

Skiller mellom Nord og Sør

Med det lokale fokuset, som du sier er nødvendig for prosjektet, er du ikke da med på å skape et enda større skille mellom nord og sør? Blir det ikke et oss og et dem, og er ikke stigmaet stort nok fra før av?

– Mitt premiss er at strukturer for makt og eierskap må endres. Det er ikke folk i nord som har skapt skillet mellom nord og sør, da kan man heller ikke kreve at folk i nord skal ta ansvar for å skape god stemning. Samtidig problematiserer NORDTING også denne nord-sør-dikotomien, det er en del av prosjektet. En av mine favorittkjepphester er å snakke om alle oppdrettsmilliardærene i Nord-Norge. Det er faktisk ikke sånn at folk i nord er snille og folk i sør er slemme, hvis noen trodde det.

NORDTING handler om makt, eierskap, lokal identitet – dette er spørsmål som jeg mener er allmenne og globale, selv om utgangspunktet er nord.

Betyr det at dere bare spiller for menigheten, dvs. publikum i arktiske strøk?

– NORDTING tar utgangspunkt i Nord. Det finnes masse annen kunst som tar utgangspunkt i livserfaringer til folk i hovedsteder og som spiller for den menigheten. Men vi har også holdt Ting i Ottawa, og på Black Box teater i Oslo. Det er en scene jeg alltid har tenkt er uaktuell for NORDTING. Black Box er for lite virkelighet, for lite lokalsamfunn, for mye kunst og teater. Men i fjor hadde Oslo Internasjonale Teaterfestival nordlig tematikk. Dessuten skjedde den samtidig som Fosen-aksjonene i Oslo, og da ble Black Box relevant for meg (‘Tinget’ vedtok å erstatte gatenavnene rundt Black Box med samiske navn. Marstrandgata ble erstatta med det sørsamisk Fovsengeajnoe – Fosenvegen, journ.anm.).

Ellers har basisstøtten vært ekstremt viktig for å komme ut i det sirkumpolare nord, til nordområdene utenfor Norge.

Folk i nord er heller ikke et samstemt kor, når det gjelder forvaltning av ressurser, eller utbygging av vindkraft. Det virker ikke som forsoningsrapporten fra i fjor har bedret forholdet mellom urfolk/samer og nordmenn. Eller har den?

– Konfliktnivået særlig i Finnmark er ekstremt høyt for tida, og debatten polarisert. Men det kan ikke bare forklares med etnisitet. Det er politisk uenighet. Ta f.eks. Karasjoksaken, som handler om hvem som skal eie grunnen i Karasjok kommune: Konflikten beskrives ofte som å stå mellom samer og ikke-samer, men hvis Karasjok vinner i høyesterett, er det alle innbyggere i kommunen som sammen skal eie landet. Null etnisitet, bare lokal selvråderett. Og så må man akseptere at folk noen steder sier ja til gruvedrift og vindmøller og andre steder nei. Det er enkelt å sitte i Oslo og mene at det må være plass nok til vindmøller på Finnmarksvidda, men det er like enkelt å sitte i Oslo og mene at man ikke skal industrialisere i nord.

Altasaken

Jeg opplever at mange samer ikke har tillit til demokratiske prosesser. Heller ikke lokalt. Aktivist og forsker Jorun Eikjok ble fortalt, da hun var barn, at samer i kommunestyremøter ble skjenka med brennevin og sovnet, slik at de norske ble i flertall og kunne banke igjennom sine saker.

– Samer er ingen ensartet gruppe med én erfaring, men klart – det er mange dårlige opplevelser med nasjonalstatens demokratiske prosesser i det samiske samfunnet. En mulig løsning er altså større lokal selvråderett over land – og at mer av verdien av eventuell industrialisering må bli igjen lokalt. Da vet man i alle fall hva man bytter bort og hva man får igjen.

Troen på demokratiet styrka seg heller ikke ved utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget. Befolkninga ble lovet hundrevis av nye arbeidsplasser. Da anleggsarbeidet var over, satt man igjen med fire. Er det noe som NORDTING har erfart/tar grep i forhold til?

– Alta-saken er det store såret, da det nasjonale demokratiet overkjørte det lokale. NORDTING arrangerte minnestund 40 år etter Norgeshistoriens største politiaksjon i fredstid, da et tusentalls demonstranter ble fjernet av politiet i januar 1981. Seinere har vi også sørget for å merke stedene der denne kampen stod fysisk; Nullpunktet i Stilla og Sombybrua i Tverrdalen. Dette er historiske hendelser som ikke skal viskes ut.

Enig. Og da Niko Valkeapää sang Internasjonalen på samisk, fortalte du fra scenen at vi er ett folk, som står overfor de samme utfordringene.

– Det er jo det 1. mai handler om; solidaritet over nasjonalstatsgrenser, kamp mot de som har for mye makt og for mye penger. Faktum er at folk i nord har mye til felles, og at skillelinjene ikke nødvendigvis går der man tror.

(Publisert 09.05.2024)