Ny dramatikk – gammeldags spillestil

Sørsiden er en både enkel og kompleks teatertekst, strukturert etter et musikalsk repetisjonsprinsipp. Fredrik Brattberg er i utgangspunktet

Sørsiden

av Fredrik Brattberg

Regi: Tyra Tønnesen

Scenografi/kostymer: Leiko Fuseya

Lysdesign: Ingrid Skanke Høsøien

Lyddesign: Alf Lund Godbolt

Den Nationale Scene, Lille Scene, 6. november 2019

komponist, men begynte for tolv-tretten år siden å skrive for teater. Siden debuten i 2008 har han skrevet femten skuespill. To bind med i alt ni skuespill er publisert. I 2011 ble hans mest kjente og mest populære skuespill, Tilbakekomstene, satt opp på Nationaltheatret i forbindelse med Norsk Dramatikkfestival. Året etter fikk han Ibsenprisen for dette stykket. Siden er det oversatt og oppført i en rekke forskjellig land, blant annet Danmark, Indonesia, Tsjekkia, Frankrike og Tyskland. Også andre av hans skuespill er spilt flere steder i utlandet. I 2017 fikk han den tsjekkiske Ferdinand Vanek-prisen for Posisjonen. I Norge har hans dramatikk imidlertid ikke blitt spilt siden 2011, utover noen få sceniske lesninger.

LIte spilt

Man kan spørre seg hvorfor Brattberg har blitt spilt så lite i Norge. Han har flere ganger stilt dette spørsmålet selv, i intervjuer. Jeg tror nok mange i Norge ser kvaliteten ved hans teatertekster. Men hvorfor har ingen institusjonsteatre satt ham opp, før DNS med uroppførelsen av Sørsiden nå? Jeg tror en medvirkende grunn kan være at hans tekster kan synes å likne på de også minimalistiske tekstene til Jon Fosse og Arne Lygre. Derfor tenker man kanskje når man leser ham, at dette kjenner vi, at det likner på Fosse og Lygre. Og derfor kanskje at det ikke er så interessant å sette det opp på teater. Men det ville være en feilslutning. Brattbergs tekster har en egenartet performativ appell. Den må bare oppdages, og kan muligens være vanskelig å oppdage ved lesning. Teksten må spilles, tilføyes scenisk rom, kropp, språk og rytme for å komme til live, akkurat som et partitur først blir til musikk når det spilles. Brattbergs tekst er krevende for utøverne. De må åpne et teatralt rom omkring ordene og dette rommet må fylles med substans som tilskuerne kan bade mentalt i, finne meninger og betydninger i. Bading er nettopp en sentral metafor i stykket. Teksten har en enkel og repetitiv struktur. Den består av åtte korte scener som gjentas etter følgende mønster: Først scene A, dernest scene AB, ABC, ABCD osv. Denne repetitive strukturen muliggjør både retrospektive og progressive variasjoner og forandringer, idet scenene ved gjentakelsene kan formuleres og spilles på nye måter, med nye betoninger og aksenter.

Absurd scenografi

Leiko Fuseyas scenografi består av et sanddekket gulv som synes å illudere både strand og sandkasse. De voksne, et par besteforeldre og et yngre par, oppfører seg nemlig ganske barnslig – i hytten, på stranden, i vannet. Barnet i familien, Frida, er derimot alvorsfull nærværende gjennom hele forestillingen. Alt dreier seg om henne, det er henne de voksne hele tiden er opptatt av. I tillegg til sanden og noen strandsteiner, består scenografien av en rekke overdrevent store rekvisitter, som avdekkes etter hvert: en pakke Bremykt, som også fungerer som seng, Fridas enormt store ryggsekk, en diger flaske med øyendråper, en diger lampe, en kjempestor kjøkkenkniv, leverposteiboks etc. Skuespillerne er kledt i sandfargede fritidsklær og er hvitaktig sminket. Frida skiller seg ut i sin knallgule badedrakt. Skuespillernes utseende og de overdimensjonerte rekvisittene er viktige bidrag til den gjennomgående absurd-komiske virkningen.

Psykologisk realistisk teatersport

Spillet synes å være improvisert frem, slik at man har funnet forskjellige uttrykk til de gjentatte scenene. Dermed har de gjentatte scenene forskjellige psykologiske og stemningsmessige uttrykk. Spillestilen er likevel preget av en grunnleggende psykologisk-realistisk uttrykksform, som imidlertid klippes opp, repeteres med nye stemninger og betoninger, og ikke minst kombineres med de overdrevent store rekvisittene. Helheten blir absurd, i begynnelsen lekende og komisk og mot slutten tragikomisk, preget av desperasjon og hysteri. Spillet fikk meg til å tenke på 1960-og 70-tallets absurde teater og især Beckett. Spillemåten i dette teateret var basert på brudd, oppstykking, kontraster og gjentakelser av i utgangspunktet psykologisk-realistiske karakterer og situasjoner. Slik var også spillestilen i Sørsiden, og det ga den et noe gammeldags preg. Selv om spillet nok i stor grad er utviklet gjennom improvisasjoner, synes en tradisjonell psykologisk-realistisk spillestil å ligge til grunn for improvisasjonene. Dette ser man tydeligst hos Sverre Røssummoen og Sissel Ingri Tank-Nielsen, som spiller besteforeldrene. Men også Knut Erik Engemoen og Sunniva Du Mond Nordal, som spiller det unge paret Magnus og Henne, har en liknende spillestil, selv om en helt annen spillemåte lå på lur hos dem. Men det kom ikke riktig frem, de synes å ha tilpasset seg de to eldre og erfarne skuespillernes spillemåte, av hensyn til helheten. Den kanskje ca. ti år gamle Embla Oledottir som spilte Frida var fenomenal med sin både alvorlige og naturlige tilstedeværelse gjennom hele forestillingen. Alt dreide seg om henne, hvordan hun har det, om at hun vil bade, at hun bader, at hun ikke vil spise, har feber osv. Skiftene mellom de sceniske repetisjonene ble markert ved at Frida kaklet som en slags hønsefugl, ekspressivt og sjarmerende. Bortsett fra dette sa hun ingenting.

Det improviserte spillet minnet meg om teatersport. Scenene som gjentas to, tre, fire, fem og seks ganger, ble stemnings- og fargelagt slik man gjør det i en teatersportsøvelse: Spill scenen som finsk melodrama, spagettiwestern, italiensk opera, absurd teater osv. Man kunne se hvordan skuespillerne fargela og betonte forskjellig i de gjentatte scenene. Men disse variasjonene og fargeleggingene virket noe tilfeldig, selv om det var en generell utvikling fra en lys og morsom stemning i begynnelsen til desperasjon og hysteri på slutten.

Hverdagsabsurdisme eller teatral flertydighet

Tyra Tønnesen har muligens tenkt musikalsk i sin regi med den gradvise utviklingen fra det morsomme til det hysterisk-desperate, for slik å følge Brattbergs musikalske skrivemåte. Man det var i så fall ikke særlig smart å legge en masse forskjellig musikk på forestillingen, slik det var gjort, det virket umusikalsk i forhold til dramaturgien.

Jeg spør meg også om hva slags teatralt rom som skapes i forestillingen. Kom en tolkning av teksten til uttrykk? Absurd, ja vel; det meste i livet har absurde sider, og det kan jo være både underholdende og tankevekkende å bli gjort oppmerksom på det. Men det er ikke nok her. Brattbergs tekst appellerer til og fortjener mer enn det. Det er lett å forestille seg at det skjer eller har skjedd ett eller annet alvorlig, som alle i familien har vanskelig for å godta og forholde seg til. En nærliggende tanke er at Frida egentlig er død eller dør mot slutten, en erkjennelse som alle unnviker men allikevel drives hen imot gjennom gjentakelsene og med stadig sterkere desperasjon og hysteri. Men det gir allikevel ikke riktig mening i lys av forestillingens dominerende absurd-komiske preg. Kanskje det bare er en fremstilling av det absurde og komiske i en helt vanlig familie? Familiens maniske opptatthet av barnas ve og vel. Hva vet jeg, som ikke har barn? Men jeg mener at Brattbergs tekst legger til rette for et langt mer komplekst teatralt betydningsrom enn det vi ser i denne oppsetningen. (Publisert 07.11.2019)