Nord-atlantisk scenekunst: Landskap og sosiale møter

Festivalen har i år som i fjor en nord-atlantisk orientering, noe som innebærer satsning på den store regionen fra Grønland til Island og Færøyene i vest til Norge i nord. Til tross for avstandene er disse landene preget av felles forutsetninger i samspill mellom natur og kultur, og med fellestrekk i fortellerkunst, sagalitteratur, mytologi og varhet for naturen og dens lyder. Urbefolkningshistorie og kulturell kolonisering er også en del av de tematiske forutsetningene.

Det sosiale og diskursive møter

Disse forutsetningene kom også til uttrykk i det sosiale og diskursprogrammene. Det var lagt opp til felles bading og vandring i landskapet. På morgenen fredag, 11. september var publikum invitert til å være med på et kommunestyremøte i Rådhuset, hvor et panel skulle diskutere kunsten og kulturens betydning for samfunnet i Fjaler under ledelse av kultursjef i Fjaler, Ingeborg Tysnes. Her ble festivalens historikk fortalt av Sandsund og Prestøy Lie, samtidig med at kulturpolitiske forutsetninger ble belyst av politikere og byråkrater med kulturell organisering og det distriktspolitiske i fokus.

Om ettermiddagen samme dag var det et møte i Kafescena Samvirke under tittelen «Frå små stader til større samanhengar», om hvilken rolle lokale kulturmiljø utenfor de store byene kan spille i kulturlivet. Jeg synes det ble vel mye fokus på det kulturpolitiske, slik at den estetiske dimensjonen kom i bakgrunnen, noe som jeg også påpekte. Det er viktig å forstå samspillet mellom ytre impulser og hjemlige forutsetninger.

 Lørdag formiddag var det festivalsymposium under overskriften «Naturverdier, samfunnsnytte og politiske handlingsrom». Det ble ledet av Torkil Sandsund og skapte debatt om beredskap, ressurser og hva som skal til for å opprettholde kunstens betydning for samfunnet. I panelet satt bl.a. Eirik Myrhaug, forfatter og samisk Noaide (sjaman) fra Gratangen i Troms. Myrhaug snakket om økologisk økonomi og fortalte om da han var talsmann for de sultestreikende samene i den andre sultestreiken utenfor Stortinget under Alta-aksjonen i februar 1981. Den første var i oktober 1979.

 Sandsund kommenterte Myrhaug ved å si at aksjonen og sultestreikene skapte et politisk handlingsrom som var viktig i ettertid. Til tross for utbyggingen av Altavassdraget, etter at demonstrantene var båret bort, hadde samene fått et nytt fokus på sine rettigheter, som nå ble anerkjent av storsamfunnet. Naturvernforbundet var representert, og arrangementet var et diskursivt apropos til den landskapsorienterte og økologiske tematikken som preget flere av forestillingene.

.

Heime@Rivedal

Ferske Scener fra Tromsø var på festivalen med Stilla (omtalt på Festspillene i Nord-Norge i 2025), og hadde i tillegg en lesning av kapittel 21 i rapporten til Forsoningskommisjonen for urbefolkning. Kapittelet, som ikke var med under lesningen på Nationaltheatret i 2023, omhandler sjø-samenes rett til fiskeriressurser. Den performative lesningen med egen musikalsk ledsagelse av Bernt Bjørn på gitar og Beddari på et strengeinstrument, var en del av arrangementet Heime@Rivedal.

 I tillegg til Bjørn og Beddaris prosjekt inkluderte arrangementet den grønlandske rapperen Tarrak, sangartisten Thea Hjelmeland, færøysk elektronika, norsk folkemusikk, fortellerkunst og en lang rekke andre miniforestillinger. Denne delen av programmet hadde også en sosial funksjon ved at folk kom tettere på hverandre. Publikum måtte vandre fra gård til gård og fra låve til låve i Rivedal, nabobygden til Dale. Dermed kom publikum tettere på landskapet, noe som også var tilfelle med landskapsprosjektene hvor det å være sammen i terrenget skapte samhold.

Hageprosjekter

Landskapsdramaturgi kan defineres som en sirkulær forståelse av scenisk handling, altså at landskapet metaforisk sett blir en dramaturgisk størrelse som ramme rundt tid og rom. Det vil si at det er en dramaturgi uten handling i tradisjonell forstand, med begynnelse, høydepunkt og slutt. Den anvender situasjoner, fortellinger og tablåer, noe som kom til uttrykk i en serie hage- og parkforestillinger, slik som Natthage på Steio gård. Det var en visning av et workshop-prosjekt på åpningsdagen. Workshopen var ledet av Tormod Carlsen, som forsker på og har holdt foredrag om hageteater i tradisjonen fra barokkens hageanlegg. Disse var ofte utformet som utendørs teaterscener. Visningen var knyttet til den eksisterende hagen på Steio gård, som ble lyssatt med lyslenker og levende lys og bål. Det var tablåer som viste hesjing, koking av eplemost og fremføring av dikt i tablåsettinger.

 Et annet hageprosjekt var Syttiåtte frø, iscenesatt i en park nær elven i Jakob Sandes veg. Forestillingen stilte spørsmålet om vårt forhold til frø og hva det er for noe, og var tematisk innom Frøbanken på Svalbard – verdens største lager av frø, som befinner seg i en tunnel i den arktiske tundraen. Forestillingen var basert på teater- og danseriske uttrykk som berører økologi og landskap på en bevisstgjørende måte. En båt på land var stilt opp som scene og dannet basis for fortellingen, i tillegg til at elevene fra kulturskolen i Dale fremførte en dans i landskapet ved elven. Det er spennende at unge kunstnere får anledning til å gå ut av det tradisjonelle teaterrommet.

Førdefjorden

Fjord og elver er altså en del av det geografiske landskapet festivalen fant sted i. Kombinert med økologi som tematikk ble vi kjent med kampen om Førdefjorden, som en av innendørsforestillingene handlet om. Marit Eikemos skuespill Redd ein fjord omhandler aksjonene for å hindre et gruveselskap fra å dumpe gruveslagg i Førdefjorden, og er skrevet for DUS (Den unge scenen). Forestillingen er et intenst drama, nærmest som et psykologisk lærestykke, for å vri litt på Brecht. Elevene fra Dramalinjen ved Firda VGS gjorde en utmerket og overbevisende jobb sammen med regikonsulent Aslak Moe. Hvilke elever som spilte hvilke roller, er det umulig å fastslå ut fra den alfabetisk oppstilte listen over skuespillere. Hun som spilte russejenta som var villig til å «skippe» russefeiringen for å lenke seg fast og blir båret bort av politiet, gjorde en overbevisende innsats både figurativt og psykologisk. De andre som spilte russekameratene, og som mer eller mindre villig stilte opp for aksjonen, var også overbevisende.

.

Kollektiv forurensing 

Rósa Ómarsdottir er en islandsk koreograf og danser med bakgrunn fra Kunstuniversitetet i Reykjavik og P.A.R.T.S. i Brussel. Hun viser et arbeide innenfor det utvidede dansebegrepet, det vil si at det ikke er koreografi eller dans i tradisjonell forstand, men bruk av bevegelse i et multimediaperspektiv. Ómarssdottir og Hákon Pálsson knytter an til spørsmålet om forurensning av vann, det være seg i fjorder eller på havet. Tittelen Collaborative Contaminiation er en operativ installasjon, som vil si at den er i bevegelse.

Ómarsdottir heller forurensende stoffer, i form av kjemiske pulversammensetninger som farger vannet, ned i et basseng som er installert i rommet. Hun rører i og skaper bølger av mønstre i vannet, som så blir overført på video til en stor skjerm på veggen bak bassenget. Som forestilling kan dette arbeidet virke vel stillestående, men i det stillestående ligger en utfordring og muligens en provokasjon overfor et publikum som kanskje heller er forvirret enn aktivt deltagende.

Gåtefullt fra Færøyene

The Hole er i festivalens program omtalt som poetisk og klovneinspirert. Forestillingen har en absurd karakter og er vanskelig å definere tematisk. Estetisk sett er den å forstå som en pantomime med innslag av dans. Skuespillerne og danserne er iført gule drakter med beskyttelsesmasker. Aktørene kan muligens representere redningsmenn etter en katastrofe. Her er noe som minner om filmen Stalker av Andrej Tarkovskij, om mennesker på vandring i et landskap eller en sone truffet av en katastrofe.

 Redningsmennene og -kvinnene følger etter hverandre som i en slags prosesjon, og de trekker på store kofferter som de åpner og finner gjenstander som virker underlige for dem. Kanskje kan disse gjenstandene forståes som rester fra en annen tid eller en annen sivilisasjon, slik som en lysestake og en analog radio. Musikeren sitter i en gummibåt med et hull i bunnen og trakterer et elektronika-instrument. Det hele virker retningsløst, som om de blir stående på stedet hvil selv om de er i bevegelse.

 De snakker med hverandre på et språk som kan defineres som «gibberish», men som ligner litt på russisk. Det er i det hele tatt nærliggende å se inspirasjon fra Jo Strømgren kompani. Publikum ler innimellom, så situasjonskomikken er absolutt til å ta og føle på. I en litt reservert latter ligger spørsmålet om hva dette er ment å være? En kan spørre seg om det er en særegen kulturelt betinget humor. Ved nærmere ettertanke slår det en at likheten med astronauter er slående, og i en sekvens settes gummibåten opp foran skuespillerne – og vi ser en av dem titte ut av hullet som om det gjelder å se ned på jorden. Det er vanskelig å dykke ned i forestillingens betydningslag. Dessverre er den veldig utydelig og stillestående.

 Det ble også vist en annen forestilling fra Færøyene med tittelen Upphav med handling knyttet til et skipsforlis i 1919 og det kystsamfunnet som ble berørt av dette. Den fikk jeg dessverre ikke anledning til å se.

Grønlandsk mytologi

I programmet omtales Arnajaraq som en familiemusikal, men det er vel heller en monologfortelling som delvis foregår som en svært godt laget animasjonsfilm. Ledsaget av animasjonsfilmen forteller Malu Lynge på en uhyre sjarmerende måte om den lille jenten Arnajaraq. Det er en fortelling som kan minne om «Snøhvit og de syv dvergene»: Arnajaraq er kastet ut av stemoren og alene i den grønlandske naturen. Hun treffer forskjellige dyr, og til slutt  en Inuarulllikkat, en magisk figur fra den grønlandske mytologien, og ved hjelp av denne kommer hun til et hus hvor det bor småvokste menn.

Fremføringen er i sin helhet på inuittisk, bortsett fra til å begynne med og avslutningsvis, hvor Malu Lynge snakker direkte til publikum på engelsk, selv om hun også snakker et utmerket dansk. Underveis får hun også kontakt med publikum som hun får til å imitere noen av bevegelsene hennes.

Det er en aldeles sjarmerende liten forestilling, som i sitt bevegelsesmønster har elementer av figurativt kroppsspråk fra Tuukkaq-tradisjonen, som har utspring i et laboratorieteater med grønlandske og samiske skuespillere, etablert i 1975 av norske Reidar Nilsson. Nilsson var opptatt av trommedans og maskedans, og utviklet et scenespråk som videreføres av Grønlands Nationalteater og Teaterskole i Nuuk.

 Årets festival viste stor bredde fra landskapsteater til mer postmoderne installasjonsteater, slik som den islandske, og den ikke fullt så vellykkede storproduksjon fra Færøyenes Nasjonalteater. Et større utvalg av produksjoner fra de nord-atlantiske landene sammen med de mindre workshoporienterte og norske kompaniene, og da gjerne flere fra Nord-Norge, hadde kunnet skape en sterkere festival.