No. 60 – nytt liv ut av gamle former

Turtallet er høyt idet jeg ankommer Dansens Hus en fredagskveld i september. Bak meg ligger en intens uke, perspektivskiftet som venter

No. 60

Kunstnerisk leder, koreograf og danser: Pichet Kluchun

Danser: Kornkarn Rungsawang

CG artist (video): Jaturakorn Pinpech

Musikk og lyddesign: Zai Tang

Scenekonsept og lysdesign: Rai Tseng

Dramaturg: Tang Fu Kuen

Produsent: Sojirat Singholka

Dansens Hus, 2.- 4. september 2022

innenfor på Hovedscenen er stort. Mot en hvit bakvegg hviler et nedsenket sceneelement på det hvite scenegulvet. Det er formet som et stort stoffkledd kvadrat med en sirkelformet åpning i midten. Ute til høyre står et teknikerbord. I det salslyset dempes forvandles alt: Idet sceneelementet heves er det som en sølvskimrende himmel strekkes over scenen, under den sorte åpningen kommer en sirkel av lys til syne på gulvet, og på veggen bak en serie av sort-hvitt bilder av en paljettkledd thai- danser i ulike posisjoner. Noe som minner om klassisk thai-musikk høres svakt som i et forvrengt ekko fra et sted langt unna og skaper en følelse av avstand. Det er som vi beveger oss i høy hastighet gjennom tid og rom sammen. Sort-hvitt bildene av thai-dansere avløses av et slags kosmologisk kompass som projiseres i sirkelen på gulvet. Det viser geometrisk, forskjellige kinestetiske og energetiske konstellasjoner knyttet til de ulike posisjonene i Khon-dansen, eminent animert av Jaturakorn Pinpech. Inn i dette universet entrer forestillingens to dansere, Pichet Klunchun og Kornkarn Rungsawang, scenen fra hver sin side. De starter med å knele ned og berøre den ytterste delen av sirkelen. Etter å ha vist respekt for de ulike himmelretningene i sirkelen på tilsvarende vis trer de inn i sirkelen. Med det starter en reise gjennom de ulike posisjonene, understøttet av kinestetiske diagram og tekstplakater projisert på bakveggen, som i en lærebok. Det første begrepet som lanseres der er «Energy» — med undertitlene «constant flow», «to organise», «to transform». Dette skal vise seg også å være en ganske så presis oppsummering av forestillingen No. 60 som helhet.

700 år gamle tradisjoner på 60 minutter

Den thailandske danser og koreograf Pichet Klunchun, som har gjestet Norge tidligere blant annet med den franske koreografen Jerome Bel i Pichet Klunchun and Myself, har i forestillingen Nr. 60 tatt utgangspunkt i den thailandske maskedansen Khon som han selv er skolert i. Den har røtter i 700 år gamle tradisjoner og er med det en langt eldre kunstform enn vår vestlige ballett-tradisjon. Khon dansens klassiske form bygger på 59 grunnposisjoner. Forestillingen bygger på Klunchun utforskning av disse 59 posisjonene som har resultert i konstruksjon av en ny posisjon, der av også tittelen No. 60. Den bygger på seks prinsipper utledet fra det klassiske systemet i Khon dansen. Ifølge omtalen er målet for Klunchun å tilgjengeliggjøre Khon-dansen som et system som ikke bare må automatiseres i kroppen gjennom repetisjonsbasert innlæring, men som kan forstås rasjonelt og lettere deles med nye generasjoner av dansere og publikummere. Forestillingsresultatet formidles uten Khon-dansens ansiktsmasker og paljettdrakter. Danserne er her i stedet iført trikoter, godt kjent fra vår egen vestlige scenedanstradisjon. Dette grepet er svært viktig for forestillingen: Ved å strippe av laget som enten fremmedgjør eller lager et eksotisk filter mellom et vestlig publikum og det faktiske,kinestetiske arbeidet i dansen, kommer Khon-dansens prinsipper mer til syne og kan bedre settes i spill for oss.

Forestillingen er utviklet dramaturgisk i samarbeid med Tang Fu Kuen, som er ny kunstnerisk leder for BIT Teatergarasjen, godt understøttet av musikken og lyddesignet til Zai Tang.

Møte med «Walking deer» og andre posisjoner

Forestillingen bygges opp ved å ta utgangspunkt i en stilisert gjennomgang av hver posisjon, først visuelt via de projiserte bildene av posisjonene slik de tradisjonelt er vist, dernest scenisk av de trikotkledte danserne i kombinasjon med grafiske illustrasjoner av de ulike energetiske implikasjonene av hver posisjon, for så også å inkludere stemmene til utøverne. Første ved at danserne begynner å rope ut nummeret på posisjonene på engelsk, dernest ved å resitere nærmest syngende navnene gitt til hver posisjon på thai, kombinert med en engelsk oversettelse og en translitterasjon fra thai projisert på bakveggen. I det stemmene inkluderes, skjer det også samtidig et intensitetsskift i forestillingen. Danserne går fra å framvise posisjoner én for én til å veve dem sammen i ulike bevegelseskonstellasjoner, mens de assosiasjonsrike navnene synge-snakkes, danses og lyser mot oss fra scenen: No. 15 «White monkey kills giant», No.18 «Elephant brushes the grass», No. 24 «Walking deer», No. 32 «Snake throwing a hammer», etc. Etter hvert gis stemmene en ekstra romklang mens lyset dempes og skifter glød som en varm solnedgang. Det er som danserne driver fra oss, mens vi hviler i sødmen av opplevelsen vi har hatt. Danserne tar av seg sokker og tights og forlater scenen. Dette viser seg raskt å være bare begynnelsen på en fortsettelse, og det første endepunktet av flere på veien mot et sluttpunkt.

Fra endepunkt til etterklang

For opplevelsen av et endepunkt i NO. 60 fungerer snarere som et omdreiningspunkt i utforskningen av det fysiske utgangspunktet for å skru intensiteten til. Så når danserne for andre gang entrer scenen som de startet, slås lyset på maks og scenerommet blir hvitt og lydbildets intensitet forsterkes med en insisterende tromme-beat. Danserne briljerer her med sin formbevisste håndtering av det energetiske aspektet av bevegelsene som projiseres retningssikkert i rommet. Ikke minst gjennom deres nyanserike artikulasjon av hender og armer, og bruk av de mange diagonale forbindelsene mellom kroppens ulike deler. Det er en estetisk fryd å følge dansernes arbeid, hvor særlig Rungsawang med sin virtuositet og stamina skaper et transformerende nærvær. Det er som å se noe folde seg ut fra en kjerne, drevet fram av en indre groove og romlig intensjonalitet. Dette når en ny intensitetstopp idet danserne kaster alt opp mot det sorte hullet og den skimrende hvelvingen over seg og musikken stopper brått og kontant. Sammen deler vi et øyeblikk av stillhet og stillstand, før danserne for tredje gang setter i gang, mens den sølvskimrende himlingen senkes majestetisk. Lys og lydbilde spiller på lag med danserne som beveger seg som kolibrier med dirrende vingeslag inn og ut fra den nedsenkede himlingens sirkelformede midte, og setter med det sølvstoffet i bevegelse så det glitrer og alt oppleves å være satt i bevegelse. Vi er som dratt inn i en transe idet danserne forlater scenen og vi når nok et endepunkt, men får knapt trukket pusten før danserne entrer scenen igjen. Idet vi ikke trodde det var mer å by på, kommer de inn igjen med hver sin megafon med en insisterende sirenelyd. Jeg kjenner på et intenst behov for at det hele må ta slutt, at forestillingen må finne et sluttpunkt. Jeg orker ikke mer, men det fortsetter og jeg får ikke en avslutning som etterlater meg i solnedgangens sødmefylte velbehag, i stedet er det kaos og oppløsning, men uten at danseuttrykkets bundne flyt oppgis. Det går egentlig ikke sammen, men jeg ser det utspille seg foran øynene mine. Det er unntakstilstand. Og idet dette gir mening, selv om jeg ikke vet lenger hva de vil meg, heves himlingen opp.

Tilbake midt i det sirkelformede, videoprojiserte kosmologiske kompasset ser vi silhuetten av Rungsawang sittende i lotusstilling på scenen. Banene i de grafiske mønstrene er animert og satt i bevegelse som et astrologisk kart når hun reiser seg. Hvelvingen over henne glitrer og horisontranden bak lysner, mens lyden sildrer vekk og lyset fades ut. Tilbake står silhuetten av et menneske, og etterklangen av dansen i oss alle.

(Publisert 04.09.2022)