
Når selvportrettet blir større enn selvet
I sin digitale oppsetning av «The Picture of Dorian Gray» retter Bristol Old Vic et kritisk blikk mot samtidens bruk av sosiale medier, men blir underveis litt for forelsket i sitt eget konsept – ironisk nok.
Hvilket klassisk verk er vel bedre egnet til å speile vår image-besatte, selfie-tagende, filter-forskjønnede samtid enn Oscar Wildes The Picture of Dorian Gray? Med sine eksplisitte skildringer av kaldblodige mord og hedonistiske utskeielser ble den irske dandyens eneste roman sett på som skandaløs da den utkom i 1890. I dag kan boken leses som et bevis på at mennesket alltid har vært forfengelig, men også som en advarsel, om ikke beint frem en nøktern framtidsskildring. Framveksten av sosiale medier har i alle fall ledet oss inn i selvportrettets tidsalder, der livet er det du gjør det til på internett. Kanskje finnes det influensere der ute som gladelig hadde gått med på Dorian Grays faustiske byttehandel mot et evigvakkert liv i bloggosfæren?
Bristol Old Vics digitale nåtidige oppsetning av The Picture of Dorian Gray setter fingeren på nettopp dette; hvordan hadde Wildes klassiker om mannen som selger sjelen sin for å oppnå evig ungdom og skjønnhet, utspilt seg i dag? Svaret gir seg nesten selv – på sosiale medier. Over 90 prosent av de unge er på en eller flere medieplattformer, hevder Dorians beundrer Basil Hallward (Russell Tovey) på et tidspunkt. Det vil si at det er flere unge som scroller og liker enn som stemmer ved valg. The Picture of Dorian Gray åpner med et sitat fra Markusevangeliet 8:36: «Hva hjelper det et menneske å vinne hele verden og miste sin sjel?» Halvannen time senere er dette spørsmålet blitt enda mer betimelig.
Hyperteknologisk Wilde
Unge Dorian Gray er død, og det samme er flere av vennene hans. Hvordan kunne det gå så galt? Her benyttes et klassiske krim-grep der bekjente av Dorian supplerer de mange tilbakeblikkene med sitt syn på saken. Stephen Fry, som i 1997 spilte Wilde i filmen med samme navn, inntar her rolle som intervjuer. Joanna Lumley, best kjent som Patsy i Absolutely Fabulous, spiller Lady Narborough, en kvinne i sin beste alder som i likhet med så mange andre følte seg merkelig tiltrukket av unge, foreldreløse Dorian. Den flamboyante Lord Henry «Harry» Wooton, glitrende spilt av Alfred Enoch, sitter godt tilbakelent i sofaen mens han forteller om kameratens gradvise forvandling.
Dorian (Fionn Whitehead) var, inntil ganske nylig, en snill og forsiktig gutt, kan de fortelle. Han studerte engelsk på universitetet, og når koronalockdownen stengte studentene inne på hyblene sine startet han en Youtube-kanal for å beholde kontakten med omverdenen. Når klassiske verker skal løftes inn i den digitale tidsalderen kan det ofte føles litt krampaktig, og The Picture of Dorian Gray er intet unntak; i løpet av de første ti minuttene har alle karakterene tekstet, videoblogget og lagt ut om instragramfølgere og fantomvibrering i smarttelefonen. I denne oppsetningen er i tillegg Dorians evigvakre portrett omgjort til et mobilfilter som sørger for at han alltid ser perfekt ut på skjermen.
Denne programvaren blir forært ham av webutvikleren Basil, som er tydelig forelsket i Dorian. I Wildes originalroman er Dorians seksualitet tvetydig, og moderne oppsetninger har ofte løftet frem tekstens homoerotiske undertoner. Men der Dorians seksuelle preferanser i det viktorianske England ble sett på som et utslag av hans syndige livsførsel og perverterte drifter, er den i Bristol Old Vics oppsetningen bare en detalj. Han er tidvis sammen med Harry, han flørter med den litt eldre Basil, for så å bli betatt av den vordende skuespilleren Sybil Vane (Emma McDonald). Kjønnene er underordnet, og godt er det, for det virkelig perverterte ved Dorian Gray jo er at han til slutt bare elsker seg selv.
Tempotrøbbel
Oppsetningen varer i halvannen time, og det er flere problemer med tempoet underveis. Fionn Whitehead får Dorian til å fremstå såpass sympatisk og jordnær at det er vanskelig å forstå hvorfor han plutselig skulle selge sjelen sin for en evigvakker internettpersona. I romanen er det den usympatiske livsnyteren Lord Henry som lokker Dorian utpå, men i denne forestillingen fremstilles de to mer som motsatser til hverandre, og Dorians plutselige begjær etter status og skjønnhet virker derfor umotivert. Handlingen raser av gårde i første halvdel av oppsetningen, før den plutselig stopper helt opp under de lange, nyforelskede telefonsamtalene mellom Dorian og Sybil. Dette er nok ment å gjøre sistnevntes skjebne desto mer tragisk, men det gjør også at stykkets framdrift sakker helt av mens Dorians djevelske forvandling skyter fart.
Et annet problem er den hyperrealistiske spillestilen, som kombinert med de utallige samtidsreferansene er med på å viske ut parallellene til Wildes originaltekst, til tross for at skuespillerne kaster om seg med forfatterens mest kjente sitater. Wildes utsøkte språk fremstår som en motpol til forestillingens kjappe dialoger; bare Alfred Enochs outrerte Lord Harry slipper unna med å griseprate og sitere Wilde i samme åndedrag.
Oppsetningen er et samarbeid mellom hele fem teatre, og beveger seg i grenselandet mellom film og teater. Selv om det digitale aspektet spiller en viktig rolle, med Zoom-oppringninger og tekstmeldinger som ruller over skjermen, kunne de lange ubrutte sekvensene like godt blitt fremført på en scene. Dette forsterker følelsen av at manuset burde ligget nærmere originalteksten. Det hadde kanskje også gjort Wildes budskap tydeligere – forfatterens skarpeste samfunnskritikk går nemlig tapt i denne radikale moderniseringen, som ikke greier å holde sin egen samtid på en armlengdes avstand.
«Alt var perfekt!»
På et tidspunkt trekker Lady Narborough frem dobbeltbetydningen av ordet «viralt». At noe «går viralt» har i internettalderen blitt til noe positivt, men etter å ha levd tolv måneder på koronaens nåde bør vi ha lært at det sjeldent er positivt når noe sprer seg som et virus. Sybil får etter hvert muligheten til å fremføre en monolog på scenen sammen med Royal Shakespeare Company. Hun ser på dette som en kjempesjanse, men synet av Dorian og vennene hans i salen gjør at hun glemmer replikkene sine. Videoklippet av Sybils fadese går verden rundt – hun blir en internettsensasjon med negativt fortegn. Fortvilet og universelt latterliggjort oppsøker hun Dorian, men han er kald og avvisende. Hva vil følgerne hans tenke om ham når kjæresten er en så dårlig skuespiller? Det går som det går i Wildes roman – Sybil Vane tar livet sitt, etter først å ha lagt ut en gråtkvalt video på nettet.
Dette sammenfaller med at Dorian blir mer og mer opptatt av å gå med munnbind når han er utendørs. Ikke for å beskytte seg selv og andre mot koronaviruset – det blir nemlig stadig vanskeligere for ham å skjule ringene under øynene, de synlige blodårene på halsen, de mørke flekkene i ansiktet. Mens det i Wildes roman er Dorian som forblir ung og vakker mens maleriet av ham tar støyten, er det den virkelige Dorian som forfaller i denne oppsetningen. Han ser stadig like strålende ut på skjermen – hver eneste selfie er perfekt – og når han logger på for å gi sine hundretusenvis av følgere sin daglige (og stadig mer ytterliggående) internettpolemikk, er det med et ansikt som gløder av ungdom og skjønnhet. «Du ville ikke tro at noe var galt når du så på instragramen hans. Alt var perfekt!», utbryter Lady Narborough i ettertid. I virkeligheten sitter Dorian på en nedgriset studenthybel og blør ut av ørene.
Estetikk over etikk
Digitale Dorians slagord «estetikk over etikk» blir en slags mørk fordreining av Wildes forsvar for det uforskammet overfladiske («skjønnhet, virkelig skjønnhet, slutter der det intellektuelle begynner»), men disse ble alltid fremført med et halvironisk vink til leseren. Wilde var en forfatter som skrev skarpt og innsiktsfullt om det overfladiske, og han lot det jo visselig gå ganske dårlig med Dorian; der romanens hovedkarakter ender opp med å stikke portrettet sitt med kniv, knuser det narsissistiske nett-trollet Dorian til slutt SIM-kortet sitt med en hammer etter indirekte å ha forvoldt Basil Hallwards død. Wildes kyniker, som vet prisen på alt, men ikke verdien av noe, har uansett fått solid fotfeste i en tid der selvportrettet er blitt viktigere en selvet. Lik og del, som de sier. (Publisert 20.03.2021)