Når dansen rommer mer enn øyeblikket

To verk av Sol León og Paul Lightfoot vises denne kvelden: det nye Salle de danse, som hadde urpremiere med The Royal Ballet i London 11. juni 2026, og Shoot the Moon, som Nasjonalballetten danset første gang i Oslo i 2010. Sammen gir verkene et perspektiv på León og Lightfoots kunstneriske utvikling, samtidig som Nasjonalballettens lange samarbeid med koreografene trer frem. Dette er syttende gang Nasjonalballetten setter opp et verk av disse to koreografene. Bildene på forestillingens nettside, blant annet bildet av danseren Kristian Alm i et sprang gjennom et vindu, gir et fint tilbakeblikk på samarbeidet og minner oss om de fantastiske dansekunstnerne som har vært en del av det, helt siden Step Lightly ble satt opp i april 2000.

León og Lightfoot har jobbet som team siden 1989, etter at de møttes i Nederlands Dans Theater (NDT).De var kompaniets huskoreografer fra 2002 til 2020. I perioden 2011–2020 var Lightfoot også kunstnerisk leder, mens León var kunstnerisk rådgiver. Danseverkene kan forstås som samtidsdans ut ifra Brynjar Bandliens definisjon: «samtidsdans tar impulser fra og lar seg inspirere av sine umiddelbare omgivelser i sin egen tid».[1] Jeg vil betegne koreografien deres som samtidsballett. Ballettens linjer og tekniske kontroll er gjennomgående til stede, men forskyves av kantede kroppsposisjoner, isolerte bevegelser og gester som veksler mellom det tilbakeholdne og det overdrevne. Det klassiske bevegelsesspråket blir både gjenkjennelig og fremmedgjort. Operaorkesteret under ledelse av Matthew Rowe viser et sikkert grep om de svært forskjellige musikalske uttrykkene hos Philip Glass og Ilya Demutsky. Det er også en glede å høre klaversolist Zelina Sannum, da man ikke så ofte opplever at klaveret har en fremtredende plass i det levende samspillet mellom musikken og dansen.

. 

Gjennom linsen

Kamerablikket danner en interessant forbindelse mellom kveldens to verk. Salle de danse er utviklet fra Lightfoots dansefilm Standby, skapt under pandemien med NDT i 2020, da skjermen ble en av de få mulighetene til å møte et publikum. Filmens undertittel viser til begrensningene og mulighetene ved sosial avstand. Med en klassisk ballettklasse som struktur blir filmen en historie om danseren og et dansekompanis eksistens. I forestillingsversjonen går bevegelsen fra film til scene, fra kameraets utvalgte utsnitt til et rom der tilskueren i større grad kan la blikket vandre.

I Shoot the Moon blir kameraet både publikums vei inn i de private rommene og en medobservatør. I åpningsbildet ser vi en mann og en kvinne i frosne posisjoner foran hver sin dør i et rom med vakker tapet. Over rommet er det plassert to store projeksjonsflater. På den ene ser vi et stillbilde av en annen mann, på den andre bare interiøret i et rom. Med ett beveger en arm seg i det tilsynelatende tomme rommet, og det er som om et fotografi blir levende for oss, som om vi trer inn i øyeblikket da bildet ble tatt.

Shoot the Moon

Den roterende scenografien med tre rom avdekker stadig nye utsnitt av menneskenes liv. Kameraets nærbilder bringer oss enda tettere på: Et ansikt forstørres, og mimikken får en annen tyngde enn når vi ser hele kroppen på avstand. Denne nærheten har samtidig noe påtrengende ved seg. Vi får betrakte menneskene uten selv å bli sett, og kommer tett på frustrasjonen over ikke å bli sett, forstått eller hørt. Det skjer noe med og mellom menneskene på scenen som vi kan kjenne igjen fra våre egne liv. Bevegelsesstilen, med sine mange gester, minner om koreografen Mats Ek fra Cullbergballetten, som også har koreografert for NDT. Jeg ser særlig likhetstrekk mellom hans dansefilm Smoke fra 1995 og Shoot the Moon.

 Julie Petanova, Nae Nishimura Skaar, Dingkai Bai, Simon McNally og Andrew Coffey beveger seg i et roligere tempo enn det vi ser i koreografparets nyere verk. Vi blir kjent med de fem menneskene gjennom antydninger til handlinger og fragmenter av historier. Gjentagelsene i Glass’ musikk bidrar, sammen med kamerabruken, til opplevelsen av at tiden utvides, at øyeblikket fylles ut og blir et tidsrom å oppholde seg i. Dette får meg til å tenke på filosofen Henri Bergsons begrep durée, eller varighet, der øyeblikkene glir inn i hverandre og det som nettopp har skjedd, fortsetter å virke i bevisstheten.[2] Det som gjentas i musikken, høres ikke helt likt ut hver gang, fordi det som allerede har klinget, preger måten jeg hører det neste på.

 Når bevegelsene får tid til å utfolde seg, kommer også dansernes ulike kvaliteter frem. Noen er mer ekspressive i gestene, mens andre er mer lavmælte, som om uttrykket drives av indre bilder. Det er mye å glede seg over i disse forskjellene og i hvordan danserne gir bevegelsene et personlig uttrykk. Samtidig krever verket stor presisjon. Alle må vite hvor de skal være til enhver tid, også i forhold til den roterende scenografien og kameraoperatørenes plassering. Danserne får dette krevende samspillet til å fremstå som en naturlig del av det som skjer mellom menneskene på scenen. Her ligger det nok mer arbeid med timing og samspill enn vi i salen får øye på, og det var fint at også kamera- og veggoperatørene fikk ta imot applaus.

Salle de danse

Salle de danse er et selvrefleksivt verk som vender blikket mot dansens egen praksis. Lightfoot sier verket er lagt opp som en bok, der kapitlene har fått navn etter delene i en klasse, altså en treningstime i klassisk ballett. Bokmetaforen gir også en forbindelse til forfattere som Marcel Proust, Virginia Woolf, George Orwell og Siri Hustvedt, som på ulike måter skriver om å skrive. Slik forfattere undersøker sin egen skapende virksomhet og malere avbilder arbeidet i atelieret, gjør León og Lightfoot det daglige arbeidet med dansen til kunstnerisk materiale. Klassens oppbygning gir en streng struktur for verket og hva hver del skal handle om rent bevegelsesmessig. Salle de danse blir en metaballett: en ballett som undersøker sitt eget språk og arbeidet som ligger bak. Verket kan også forstås som et slags opprop fra danserne: Dette er oss, dette er arbeidet vårt, slik eksisterer vi sammen. Den daglige klassen blir et uttrykk for det som holder denne tilværelsen oppe: øvelsene, disiplinen og fellesskapet.

 I sceneversjonen har León trådt inn som medskapende koreograf. På scenen er det tilført en abstrakt historie, der ballettlæreren Joakim Visnes og ballettlærerinnen Samantha Lynch er med, sammen med Julie Petanova som en ballerinaskikkelse i en lang knallrød kjole. Sceneadapsjonen åpner også for å undersøke hvordan materialet skifter karakter når detaljene må finne sin plass i et større scenebilde. Det sterke røde innslaget i et ellers kaldt rom i sort og hvitt kan kanskje symbolisere koreografenes forkjærlighet for denne kunstarten.

Mellom kontroll og fall

Danserne har gjort det krevende bevegelsesspråket til sitt eget. Det er flyt og dynamikk i dialogen mellom dem, med former som tilsynelatende står i kontrast til hverandre, men som i neste øyeblikk passer som hånd i hanske. I noen av delene kommer bevegelsen i overskriften tydelig frem, som i Ronds de jambe, der beinet gjør en sirkelbevegelse. I andre deler frigjør koreografene seg med en gang, og betydningen av bevegelsen i tittelen blir lekt med. Jeg skulle gjerne nevnt alle danserne, men vil særlig trekke frem delene hvor kvinnene danser i trioer og større grupper. Presisjonen ligger både i timingen og i hvordan de tolker og utfører de forskjellige bevegelsene. Fall i kropp og holdning, eller bevegelser som saboterer balansen, flettes inn i ballettuttrykket der kroppen søker oppover og utover gjennom strakte linjer og forsøker å overvinne tyngdekraften. Jeg er derimot ikke helt fornøyd med kvinnenes kostymer. De kasseformede og uniformaktige overdelene skjuler mange av bevegelsene, i motsetning til mennenes kostymer. Duettene i Port de bras-delen er fabelaktig godt danset, og det samme gjelder Pas de deux Romantique med Gabriel Gudim og Linus Lynch. Tsukino Tanaka var en gledelig overraskelse i Solo prima ballerina. Hun tør å slippe bekkenet ned og la tyngdepunktet ligge lavt, noe som er bærende i moderne danseteknikk, samtidig som den virtuose klassiske stilen er på plass. Unge Pedro Alcantara fanget også oppmerksomheten min med sin elegante og flytende dynamikk.

 Musikken er skrevet av komponisten Ilya Demutsky, som har fått boltre seg i de forskjellige delene der klassens oppbygning gir føringer for musikkens stil og takt. Til tider er musikken pompøs og leker, slik jeg hører det, med klisjeer. De rolige partiene, som adagioen, har særpreg og dybde jeg blir mer opptatt av. Musikken tilfører samtidig en varme jeg gjerne skulle ha kjent mer av i Salle de danse som helhet. 

Retrospeksjon

I midtpartiet skjer det likevel noe spesielt, da hele kompaniet står på scenen og gjør en rolig, synkron koreografi. Den enkelte trer litt tilbake når så mange dansere fyller scenen, og samholdet i kompaniet blir tydeligere. Formasjonen gir inntrykk av at det er endeløst mange dansere på scenen. Dette åpner for meg en tidstunnel: I danserne som står der nå, aner jeg også alle dem som har vært en del av kompaniet før. Bildene på forestillingens nettside har minnet meg om mange av dem, og her er det som om tilbakeblikket får liv. De har delt denne hverdagen, gjentatt øvelsene og gitt bevegelsene sitt eget uttrykk. Det er dette bildet av et fellesskap på tvers av generasjoner som blir værende hos meg.

Fotnoter:

[1] Danseinformasjonen.no https://danseinfo.no/nyheter/en-kort-introduksjon-til-begrepet-samtidsdans/

[2] Henri Bergson, Time and Free Will: An Essay on the Immediate Data of Consciousness, oversatt av F. L. Pogson (London: George Allen & Company, 1913), s. 100.