Når bordet fanger

Når så mange teatersjefer her i landet ender med å oppgi ønsket om å ha The Importance of Being Earnest på repertoaret,

hvem er ernest?

av Oscar Wilde

Oversettelse: Erik Pierstorff

Regi: Runar Hodne

Scenografi: Nathalie Mellbye

Kostymer: Ane Ledang Aasheim

Musikk og lyddesign: Per Platou

Maskeansvarlig: Katja Langer

Dramaturg: Marianne Sævig

Oslo Nye Teater, Centralteatret

Premiere 31. august 2023

er det slett ikke opplagt hvorfor. Teksten er et språklig fyrverkeri av temmelig unorsk art, men i legendariske Erik Pierstorffs oversettelse er hele nyanserikdommen tatt godt og spillbart vare på, ja, den er en liten bragd, den gjendiktningen. Og skikkelsene er ganske riktig sofistikerte og så åpenbart hjemmehørende i sitt senviktorianske, britiske overklassemiljø, men dette er jo tross alt et miljø vårt publikum er godt kjent med – også i dag, gjennom utallige strømmeserier. Det skal dessuten sies at intrigen knapt er til å fatte, så søkt og florlett som den er, men det gjelder da sannelig også mye annet vi spiller uten å nøle. Så hvorfor fører en stakkars teatersjefs nylesning da så ofte til at idéen skrinlegges?

Britisk teaterkultur på sitt ypperste

For egen del vet jeg det godt. Oscar Wildes komedie er rendyrket britisk teaterkultur på sitt ypperste. Dette er en kultur som først og fremst hviler på en skuespillertradisjon der det litterære og det populære løper uanstrengt sammen (les: Shakespeare). Men mer presist er det en kultur der samforståelsen mellom sal og scene ikke egentlig ligner scenekunsten noe annet sted. Den er utfordrende og innforstått på samme tid – leken og risikovillig (les: Music Hall). Enkelt sagt fordrer derfor Hvem er Ernest? – som den uoversettelige tittelen blir til på norsk – et virtuost komediespill, med et ditto drevent grep om regien. Dette kjenner ikke en norsk teatersjef seg like sikker på å ha tilgang til.

Runar Hodne har åpenbart ikke vært blind for utfordringen Wilde representerer. Men som sjef for et teater med en lang tradisjon som komediehus, har han kanskje tenkt dette var et repertoarvalg han ikke kom utenom, og dessuten har han Centralteatret, som jo er en opplagt ramme og samtidig ikke krever den helt store publikumsoppslutningen. Først og fremst handler det nok likevel om at han har sett en annen – og ikke minst tidsriktig – vei inn i dette stoffet.

Å avkle Wilde

Hodnes besnærende tanke har vært å ikle Wilde en helt annen komedie-drakt enn hans egen. Eller snarere: avkle Wilde, og la ham fremstå som den opprøreren han var mot fastlåste forestillinger om kjønnsidentitet. Tanken er at Wildes egen homoseksualitet og det dobbeltlivet og all dobbeltkommunikasjonen homofilt liv medførte i datiden, lar seg avlese iErnest (ja, selv i tittelen, ettersom navnet også var kodeord for homo, har jeg nå fått vite). Og rent intuitivt kjennes ikke det helt umulig. Strengt tatt er det lite av det man da skulle forvente i teksten, som erotisk ladet billedbruk og frekke dobbeltbetydninger. Men fryden over det sosiale spillet, motviljen mot ethvert tilløp til gravalvor og friheten fra konvensjoner er ikke til å ta feil av.

Med dette som utgangspunkt ble Hodnes grep å besette rollene med motsatt kjønn. Det betyr at de to dandyene Algernon og Jack spilles av kvinner (Selome Emnetu og Mari Hauge Einbu, deres yndige motparter Gwendolen og Cecily av menn (Ferdinand Falsen Hiis og Sindre Postholm), mens huslæreringen Miss Prism spilles av Eldar Skar og Pastor Chasuble av Mari Dahl Sæther. Den eneste som går klar her er Lady Bracknell, men i Helle Haugens skikkelse blir hun til gjengjeld stadig mer av en mannhaftig drage.

En verden der alt er skuespill

Samtidig er scenografien åpenbart også tenkt som en tydeliggjøring av Wildes verden. Dette er en verden der alt er skuespill, eller altså: teater. Skikkelsene sier det flere ganger og på forskjellige måter, at uten et publikum vet de ikke hvem de er. Med dette som stikkord lar Hodne handlingen begynne ute i salongen, der de to hanekyllingene er plassert blant publikum, men etter hvert kommer de seg opp på scenen og får et rosa forteppe trukket til side. Til å begynne med er da de eneste møblene en kopi av klappstolene vi sitter på, mens det henger et lysskilt fra taket som det står Ernest på, og som blinker show-liknende på stikkord, mens dreieskiven tas fritt i bruk der den kan bidra til en effekt. Og slik fortsetter det, med scenografielementer som nettopp skal oppleves som dét – som teaterrekvisitter og settstykker i en dekorasjon.

Som sagt: både forståelig og besnærende, dette. Men samtidig lurer jeg på når Hodne må ha begynt å angre på sitt valg.

For konsekvensene er åpenbare. Med valgene som er gjort dreies sjangeren over i farsen. Og der hører ikke Wilde hjemme.

Veien blir kort til lekne skruller

Med cross-castingen får ikke skikkelsene større dybde, snarere motsatt: det er som de låses i sin respektive maskering og påkledning. Både Emnetu og Einbu gjør glimrende arbeid, gitt forutsetningene. Men i stedet for å utfolde seg innenfor skikkelsenes personlighet, blir det uvilkårlig til at de fremviser mannen de spiller. Det blir distanse der det skulle vært nye rom å oppdage. Det blir type der det skulle vært karakter. Og for ungpikenes del er konsekvensen enda mer opplagt – eller rett og slett: verre. Falsen Hiis er et gledelig nytt bekjentskap, med fin situasjonsforståelse og slående timing, og Postholm har nå fått både autoritet og nærvær på scenen. Men når to velskapte menn i sin beste alder spiller veslevoksne og bortskjemte ungmøer – i knestrømper og korte foldeskjørt – ligger den rendyrkete homoerotisk fantasien rett rundt hjørnet. Veien til lekne skruller blir kort, og, ja, de to skuespillerne har det ordentlig moro. Det er bare ikke Wilde. Det forteller oss heller ingenting om dobbeltmoral og undertrykt erotikk, hverken i viktoriatiden eller her og nå. Det er nesten tvert imot.

Til slutt kjennes det virkelig som Hodne sammen med sitt team er blitt gissel av sitt eget konsept. Og dermed har han tillatt forestillingen å utvikle seg helt og fullt på farsens premisser. Det betyr at enhver situasjonene drives til sin ytterlighet, i den grad at vi på et tidspunkt i tredje akt havner i gotisk melodrama – godt kjent for Wildes samtidige, men ikke en sjanger han selv befattet seg med. Det betyr også at mange gode idéer kjennes som konstruksjoner. Når f. eks. Sæthers pastor skal godtgjøre sitt ønske om å få sin hemmelige flamme frøken Prism med på tur, lar regissøren henne begynne å le for å dekke over sine lyster, og det blir til en serie latterkuler som Sæther virkelig vet å utnytte. Men virkningen blir likevel forsert, fordi hele formgrepet allerede er så outrert at alle slike momenter må forstørres og forsterkes for å høre hjemme, og dermed bærer det til slutt over i diskanten. Og når f. eks. Skar blir stående med en kopp te han ikke får servert fordi mottakeren er opptatt med noe annet, blir det til et herlig lite koreografinummer, nydelig påkommet, men nettopp dét: et nummer.

Et paradoks

Det paradoksale er da, slo det meg, da forestillingen var over: Jeg tror virkelig Hodne kunne ha gitt oss en Ernest slik Wilde skrev den, dvs. som en salongkomedie av edleste merke. Bortsett fra det forfeilede grunnkonseptet, ville de aller fleste av regi-idéene han har budt på gjennom kvelden nettopp kunnet forløse humoren i originalen. Det skulle han stolt på.

Dessuten tror jeg han da kunne ha stolt på ensemblet han allerede hadde satt sammen. Jeg tror Emnetu og Einbu ville hatt en fest som Cecily og Gwendolen, og de ville vært en fest – og ikke minst forsvart den grunnleggende sympatien Wilde har tegnet de to med: disse ungpikene er ingen fjols, men de sitter fast i fordommer og forventninger som ikke på noen måte er uoversettelige til i dag. På samme måte tror jeg Postholm og Falsen Hiis ville kunne skapt en erotisk tvetydighet hos både Algernon og Jack, som jeg syns det ligger atskillig nærmere å anta at Wilde har tenkt, om ikke direkte ment, men som vi i dag nesten ville ta for gitt. Og forundre meg om ikke Sæther og Skar ville kunne oppleves som ren type-casting for Prism og prosten.

Og så Helle Haugen, da. Hun følger Hodnes konsept lojalt opp og er bokstavelig talt formidabel som dette uhyre av en tante. Men hun hadde fortjent å få spille the real Lady Bracknell. Ja, det skulle jeg gjerne sett. Hun ville gjort det med bravur.

(Publisert 03. 09.2023)