Når anmelderen møter seg selv i døra

I kjølvannet av skandalen rundt Harvey Weinstein skrev David Mamet Bitter Wheat, et stykke med flere paralleller til filmmogulens fall. Stykket ble av

oleanna

av David Mamet

Regi: Lucy Bailey

Scenografi og kostyme: Alex Eales

Lysdesign: Oliver Fenwick

Lyddesign: Jon Nicholls

Arts Theatre London

et unisont kritikerkor beskrevet som ensidig og så dårlig at selv ikke hovedrolleinnehaver John Malkovich kunne redde det («John Malkovich works overtime to squeeze depth into David Mamet’s predatory Hollywood tycoon», forkynte Michael Billington i The Guardian.)

Da hadde Mamet større hell med Oleanna, som krystalliserte kjønnskampen som fant sted i Amerika på begynnelsen av 1990-tallet i kjølvannet av at den trakasseringsanklagede advokaten Clarence Thomas ble nominert til den amerikanske høyesteretten. Denne saken gjorde at seksuell trakassering ble ettertrykkelig satt på agendaen, og ble etter hvert et tema på landets universiteter. Mamets stykke om en ung kvinnelig student som anklager sin mannlige studieveileder for trakassering og voldtektsforsøk, åpnet i 1992 til voldsom interesse. Av reaksjonene på regissør Lucy Baileys nyoppsetning å dømme, der skuespillerne har mottatt sinte tilrop fra salen, fortsetter Mamets stykke å ergre og engasjere nesten tre tiår senere.

Provokasjon og kopulasjon

Oleanna viser tre møter mellom en kvinnelig student og en mannlig lærer på sistnevntes kontor. I første akt er Carol (Rosie Sheehy) frustrert – hun forstår ikke pensum og fortviler over sine dårlige karakterer. John (Jonathan Slinger) er stresset over et huskjøp og en potensiell forfremmelse. De blir stadig avbrutt av telefonoppringninger fra Johns kone, eiendomsmegler og advokat. Carol kommer fra en annen sosioøkonomisk bakgrunn enn sine medstudenter, og føler seg dum. John deler historier fra eget liv, og de diskuterer bedragersyndromet. Så tilbyr John Carol en A mot at hun jevnlig kommer tilbake til kontoret for å diskutere pensum med ham. «Hvorfor vil du gjøre det for meg?», spør hun. «Fordi jeg liker deg», svarer han. Det er som om åpenheten dem imellom, samt Johns stigende frustrasjon over konas krav rundt huskjøpet, fører dem nærmere hverandre.

John snakker mye og ofte og er vant med å bli lyttet til. Han utfordrer Carol på akademiske termer og teser («det er min jobb å provosere deg»), men avbryter henne før hun får stablet sammen et eget resonnement. Plutselig har han glemt huskjøpet, og gjenforteller i stedet en anekdote han hørte som barn: «Rike mennesker kopulerer mindre enn fattige mennesker, men de tar til gjengjeld av seg flere av klærne under akten». Historien er en del av et lengre resonnement om læring og erfaring, men Carol tolker det annerledes. Når hun brister i gråt på nytt og John legger hendene trøstende på skuldrene hennes, reiser hun seg brått og roper «nei!»

Ord mot ord

I neste akt har Carol levert en klage til universitetet der hun beskylder John for seksuell trakassering. Hun har støtte i en diffus «studentgruppe» som er med på å gi hennes anklager tyngde. John står nå i fare for å miste både huset og forfremmelsen. Han ber henne trekke klagen, og siterer på et tidspunkt høyt fra anklagene mot ham. Anekdoten om fattig og rik blir fremstilt som «pornografisk», den trøstende berøringen er blitt til antastelse, og først nå innser John hvor feil løftet om en A hørtes ut.

John bedyrer at ikke noe av dette hadde seksuelle undertoner. Carol er uenig. De eneste vitnene er publikum. Vi har sett hva John har gjort og ikke gjort, sagt og ikke sagt. Og det er her Lucy Baileys Oleanna skiller seg fra tidligere oppsetninger; for tredve år siden ville det at John er forståelsesfull på en såpass intim og privat måte kanskje blitt avfeid som en bagatell. I dag ser vi derimot med litt andre øyne på det asymmetriske maktforholdet som gjør at Carol blir ukomfortabel mens John bare snakker seg varm.

For det er jo riktig, alt det Carol anklager ham for. Det er blitt gjort og sagt, om enn med andre intensjoner enn de hun fanget opp og følte på. Eller kanskje ikke. Andre akt ender uansett med at Carol forsøker å forlate kontoret, og at John, i et desperat forsøk på å forklare seg, smeller døren igjen og holder henne fast. Det eskalerer, og til slutt ender Carol opp på ryggen oppå skrivebordet med John over seg. Hun roper om hjelp, før scenen går i svart.

Blod, svette og ydmykelse
Jeg har aldri før sett Oleanna, og forventet at John skulle være en slesk drittsekk som får sin velfortjente straff. I stedet brukte jeg hele første akt på å ergre meg over hvor anti-intellektuell, skjematisk og beint fram simpel Carol fremsto i Rosie Sheehys tolkning, der hun vekslet mellom å klage, klage, klage og ta unødvendig mange notater. Hun minnet meg om de medstudentene jeg likte minst da jeg selv gikk på universitetet, de som aller helst ville omsette litteraturutdanningen i konkret utbytte, i «skills» og «employability». Hvor ble det av den intellektuelle nysgjerrigheten? Til min forferdelse lå min sympati hos professoren – i alle fall innledningsvis.

I tredje akt har Carols klage vunnet frem, og hun har i tillegg anklaget John for voldtektsforsøk. Der Sheehy i de to første aktene har vært iført tung jakke og ukledelige jeans, ankommer hun nå kontoret i kjole og halvhøye hæler. Holdningen hennes, vokabularet, måten hun snakker på, alt er forandret. Hun blomstrer. Nå er maktbalansen blitt en helt annen – nå er det hun som har overtaket.

Og etter hvert som Carols rasende monolog blir mer og mer velartikulert, tydeliggjør Baileys tolkning at den undervisningsmetoden som John forfekter (og som jeg selv er en så varm tilhenger av), der man slentrer inn på campus uten å vite om de svevende undervisningstimene vil gi noen konkret uttelling, er ekstremt privilegert. Å komme inn på universitetet har kostet Carol blod, svette og, ifølge henne selv, «ydmykelse.» Johns lek med ideer og premisser, hans provoserende påstander om at «utdanning egentlig ikke betyr noe», blir for henne en personlig fornærmelse. Når hun klager over karakterene sine er det ikke som en selvrettferdig representant for dessertgenerasjonen, men som et menneske som vet at hun må klore seg fast for i det hele tatt å ha en sjanse.

Min egen irritasjon over Carol illustrerer i tillegg hvorfor menn som John har så mye makt. For den anklagede er jo så likandes. Til sammenlikning fremstår varsleren ofte humørløs og tilkneppet, ute av stand til å skjelne mellom et velmenende håndtrykk og et moralsk overtramp. Men Baileys oppsetning stiller spørsmålet: Hvor utilsiktet ufin kan en mann være mote en ung kvinne før hans opprinnelige intensjoner ikke lenger spiller noen rolle?

Nytt blikk på maktstrukturene
Selv om Mamet har utstyrt Carol med flere skarpe og tankevekkende replikker, er det aldri noen tvil om hvor sympatien hans ligger. Det har tidligere blitt gjort flere forsøk på å «jevne ut» dette. Da Harold Pinter regisserte den britiske premieren på Oleanna i 1993, med David Suchet og Lia Williams i rollene, gjorde han det klart at John begjærte den unge studenten i hemmelighet – han var derfor skyldig i det hun anklaget ham for, om ikke annet så i tankene.

Lucy Bailey trenger ikke være fullt så eksplisitt – post-MeToo-æraen har gitt oss nye verktøy å tenke med. I hennes oppsetning blir det i stedet klart at John ikke aner hvordan han fremstår. Her gjør Jonathan Slinger en ypperlig rolletolkning – alt John sier og gjør i første akt kan la seg forsvare, til tross for at det åpenbart gjør Carol utilpass. Han vekker derimot lite sympati der han polemiserer, spyr ut klisjefylt livsvisdom, og gladelig innrømmer at han «elsker» det performative ved det å undervise, det å bli lyttet til og sett på. Sjokket blir desto større når han i andre akt forstår hva han er anklaget for.

Rosie Sheehy er Slingers perfekte match. Carol, som i tidligere oppsetninger har fremstått både utspekulert og kanhende også sjalu på oppmerksomheten John viser kona over telefonen, får i denne forestillingen ingen glede ut av å ødelegge Johns liv. Tvert imot – Carol mener selv at hun handler av prinsipp, og gråter i frustrasjon underveis. Hun føler at det er hennes plikt å ordne opp på vegne av andre kvinner, samt sin alltid tilstedeværende «studentgruppe».

Blander kortene

Til tross for at datamaskinen på skrivebordet til John tilhører et annet tiår, er Oleanna svært aktuell i vår kulturkrigende samtid. Når Carol i siste akt drar frem en liste over bøker hun ønsker fjernet fra pensum, går tankene til dagens debatter om kanselleringskultur og scenenekt. Men Lucy Baileys oppsetning skyr forenkling; det er fullt mulig å ta Carols parti i trakasseringssaken og likevel være uenig i hennes ønske om å renske pensumlisten for såkalt «støtende» litteratur.

Det er her Mamet blander kortene; for ham virker Carols anklager og ønske om sensur å være to sider av samme sak – hun bruker politisk korrekthet og sin egen seksualitet, sin rolle som ubeskyttet kvinnelig offer, som et våpen for å diskreditere sine meningsmotstandere og få gjennomslag for sin agenda. Begge deler var for Mamet et symptom på at den tilliten som gjør akademisk meningsutveksling mulig var i ferd med å forsvinne i Amerika, i en tid der lynrask økonomisk vekst og påfølgende neoliberal individualisme hadde plassert alle på hver sin tue. Man behøvde ikke lenger snakke sammen – det holdt å ringe etter advokat.

I en tid der det kan virke som om deler av akademia blir styrt av ensporede interesseorganisasjoner og rabiate Twitter-ideologer er det fristende å gi Mamet rett. Men dramatikerens premiss er og blir for ensidig, og faller inn i et velkjent spor der den anklagede blir fremstilt som nær sagt forsvarsløs i møte med en anklager som vet å bruke politisk korrekthet til sin fordel. Menn løper visst en alvorlig risiko bare de er alene i et rom med en kvinne. Da jeg studerte i England ble mannlige undervisere rådet til å veilede studenter med kontordøren åpen; vi har sett avisoppslag i Norge om næringsdrivende som ikke lenger vil ansette kvinner i frykt for å bli «MeTooet». Men om menn løper en risiko for å bli anklaget for både det ene og det andre ved å være alene med en kvinne, løper kvinner en langt større risiko ved å være alene med en mann – så også i Oleanna.

Brutal vold
Det finnes to alternative avslutninger på Mamets stykke, som er med på å gjøre Oleanna tvetydig helt til det siste. Begge sluttene kan gi inntrykk av at Carol fremdeles har et slags overtak idet teppet går ned. Bailey gjør det derimot klart at selv om Carol har fått dominere i siste akt, er den makten hun har mobilisert ingenting i forhold til den fysiske makten John velger å bruke i stykkets siste sekunder.

For etter nesten halvannen time med intellektuell maktkamp og lange argumentasjonsrekker sprekker det. John fiker til Carol, slenger henne inn i bokhyllen mens han freser om «politisk korrekthet», presser henne ned over skrivebordet, før han plutselig står over henne med en stol i hendene, klar til hogg, og hun ligger sammenkrøpet under ham og skriker. Med dette plutselige utfallet har John tapt alt, men i Baileys oppsetning går ikke Carol ut av det som noen seierherre. Mamet legger opp til at vi skal sympatisere med Johns tap av ansikt, men gir oss aldri noen pekepinn på hva denne prosessen har kostet Carol. I denne oppsetningen er de hjerteskjærende hulkene vi hører mens lyset sakte går ned talende nok – Carol har fått rett, men fryktet også for sitt liv.

Mamets kjønnskamp

På 1990-tallet ble en oppsetning av Mamets Goldberg Street stanset da det ble kjent at alle rollene skulle spilles av kvinner. En amerikansk oppsetning av Oleanna der Carol ble spilt av en mann ble i 2014 stoppet av dramatikerens representanter etter kun én forestilling. Det er tydelig at Mamet ønsker full kontroll over det kunstneriske uttrykket i hans teaterstykker, og det er derfor interessant at Lucy Baileys oppsetning av Oleanna eksponerer flere av dramatikerens egne blindsoner uten å endre på så mye som et komma.

(Publisert 25.12.2021)