Mye og mangt, men lite Vestland

Heim 4 er fjerde del i forestillingsrekken som har vært Det Vestnorske Teaterets storsatsning siden de flyttet inn i Logen

heim 4

Ei musikalsk vestlandskrønike del 4 1995-2005

AV: Irene Kinunda Afriyie, Pedro Carmona-Alvarez, Marie Amdam, Marit Eikemo, Frode Grytten, Ruth Lillegraven, Olaug Nilssen, Erlend Nødtvedt, Finn Tokvam, Selma Lønning Aarø, Solrun Toft Iversen.

Scenografi og kostymedesign: Lise Christensen

Lysdesign: Silje Grimstad

Koreograf: Piero Issa

Musikalsk dramaturgi: Finn Tokvam

LYD: Cem Arapkirlioglu

Med: Reidun Melvær Berge, Katrine Dale, Paal Herman Ims, Sigrid Moldestad, Sigurd Sele, Claus Sellevoll

VOKSNE HERRERS ORKESTER: Harald Dahlstrøm, Steinar Krokstad, Ole Marius Sandberg, Thomas Dahl, Mathias Marstrander (vikar), Sondre Veland (vikar).

Det Vestnorske Teater, Logen, 25. januar 2022

og kalte det sitt hjem. Heim 4 benytter seg også av revy-formatet og følger opp den etablerte formelen fra de tidligere kapitlene. Krøniken tar denne gang for seg tiåret 1995-2005, med alt mellom Spice Girls, Dianas død, 9/11, World Idol, Sleipner-forliset, røykeloven og Big Brother. Prosjektet skal si noe om hvordan dette har hatt en innvirkning på regionen.

Som kulturpolitisk prosjekt gjør Heim 4 mye viktig. Et bredt og dyktig forfatterlag fra Vestlandet, har fått i oppdrag å skrive scener satt til regionen. I en tid hvor det settes opp stadig mer samtidsromaner og stadig mindre dramatikk er invitasjonen til å skrive for scenen et ess. Også tanken om å forankre teateret som et felles rom for gjenkjennelse og som henvender seg bredt er viktig. Likevel klarer jeg ikke å finne en rød tråd eller noen samklang mellom Heims uttalte prosjekt og hva som manifesterer seg på scenen.

Forbausende lite Vestland

I programbladet er hvert innslag merket med et navn, et sted og en dato. Som innflytter er jeg klar for en godt destillert essens av Vestlandet. Innledningsvis later det til at jeg får det. En taxisjåfør forteller om en FN-flyktning han hentet på Flesland som aldri hadde hørt om Norge før, men som noen år senere tenkte på Bergen som sitt hjem. Irene Kinunda Afriyies tekst er rørende, men legger opp til en stemning som aldri blir fulgt opp.

Et nummer er «Bergensbølgen» satt til Garage, Bergen. Med dette skapes forventninger til en hyllest av dette legendariske rockestedet, eller et dykk ned i byens musikkhistorie –

men man får en gutt som tar med seg ei studine hjem og er mer interessert i å høre på Bob Dylan enn å fullbyrde samleie.

På Studvest sitt kontor på Høyden sitter redaksjonsmedlemmene og drøfter hva neste sak skal være mens de tidvis forsvinner ned i telefonene sine. Ved hjelp av projeksjoner blir det tydelig at to i redaksjonen sender tekstmelding til samme jente. Et intervju med avdøde Frank Aarebrot tjener bare som et påskudd fra den ene til å møte jenta utenfor forelesningen.

Jeg savner en forankring, mimring eller anerkjennelse for hva forestillingen anser som sitt prosjekt. Både Garage og Aarebrot har vært definerende for Bergen og for tiåret på hver sin måte, men er her de kun påskudd for å høste enkel latter. Dette får meg til å lure hva prosjektet Heim egentlig skal være. Det som blir gitt plass kan skje når som helst og hvor som helst –

men i en Vestlandskrønike burde vel Vestlandet være mer enn et backdrop for ellers universell humor?

Kort og lenge siden

Noen lyspunkt er der, hvor sketsjene setter på spissen både hvor kort og lenge det faktisk er siden tiåret under loopen. Pedro Carmona-Alvarez skildrer «To gode naboar» fra Tysnes som vinner en Pepsi-sponset tur til New York. Naboene, spilt av Sigurd Sele og Paal Herman Ims, navigerer seg gjennom Pepsis planlagte program med eksempelvis konsert med Michael Jackson og helikoptertur over Manhattan. Naboene er enige om at de skal tilbake til «the greatest city in the world”»når de setter seg på flyet hjem — den 10.09.2001. To av de scenografiske elementene står igjen som Twin Towers og her får vi noe forestillingen trenger mer av: en pustepause til å ta inn over oss hva vi nettopp har fått servert.

En annen liten perle er Frode Gryttens «Miss Sarajevo». Her møter vi en kvinne, gestaltet av Katrine Dale, som mistet datteren sin under beleiringen av Sarajevo. Hun har fått et nytt liv i Bergen, og sitter ‘nå’ og drikker morgenkaffen på Torgallmenningen og ser festgjengere som kryper hjem etter at Norge slo Brasil i fotball. Mens hun forteller om datteren som vant missekonkurranse og om hennes brutale død leser hun opp dagsferske avisoverskrifter. Krigens urettferdighet og hvor skjermet vi er for ubehagelighetene kommer tydelig frem. Dessverre skal det inn med både teskje og tvang når scenen ebber ut i låta til U2 med samme navn. Grepet er lett å forutse, og med smør på flesk imploderer symbolikken noe.

Erlend O. Nødtvedts skildringer av menneskene som hang på Café Kaffan er også verdt å nevne. To ungdommer står utenfor og ser nervøst inn på klientellet de håper å bli en del av, bare de er kule nok. Jeg kjenner på både lengsel og hjertesukk overfor ungdommens naivitet, skråsikkerhet og ubrukelige handlevilje. Således er innslaget et bevis på at det er plass til kompleksitet, dobbelthet og motstridende følelser også i teaterets mer tilgjengelige formater.

Helheten uteblir

På promobildet er de seks aktørene ikledd fargerike plagg med tydelig 90-talls stil, men på scenen er kostymene i nesten samme gråtone som de fleranvendelige scenografiske elementene. Lysdesignet er neon-preget og drar heldigvis prosjektet tilbake til 90-tallet. Det er også overraskende dynamisk i forhold til de sprikende temposkiftene, danseinnslagene, sketsjene og temaene. Den samme dynamiske tilnærmingen savner jeg i dramaturgien, hvorfor ikke en mer gjennomarbeidet helhetstenkning?

Forestillingen har hele 25 låter den gjenopptar, men jeg teller kun 4 med tilknytning til Vestlandet: Di Grind (Kaizers Orchestra), She so high (som Kurt’en vant World Idol med), Rånny Bruvik (Vinskvetten) og Som ein båt på land(Hellbillies). De resterende innslagene er i stor grad importert populærmusikk. Hva sier dette om regionen som er vårt hjem?

Den litt over 2 timer lange forestillingen er tettpakket med sketsjer, musikalske innslag og byr på så mange inntrykk at man tidvis mister evnen til å fokusere. Mange temposkifter og få pustepauser gjør at innslag kjemper om oppmerksomheten og ender opp med å slå ihjel hverandre. Enkelte låtvalg virker litt tilfeldige, og rollene blir overforenklede karakterer da de sjeldent rekker å etableres som noe mer.