Mulla Tartuffe

I Iqbal Khans iscenesettelse ved Royal Shakespeare Company i Stratford-upon-Avon skal Molières Tartuffe gjøres aktuell for vår tid. Fransk overklasse

Tartuffe

Molière

Regi: Iqbal Khan.

Design: Bretta Gerecke.

Med: Asif Khan, Simon Nagran, Michelle Bonnard m.fl.

The Swan Theatre, Royal Shakespeare Company, Stratford-upon, Avon, 2. februar 2019.

på 1600-tallet er byttet ut med familien Pervaiz - en innvandrerfamilie fra øvre middelklasse i dagens Birmingham. Tartuffe gir seg ikke lenger ut for å være troende kristen, men er i stedet en streng mulla. Molières vers er byttet ut med moderne slang og dialektuttrykk selv om poesien er beholdt i form av enkelte scener der karakterene rapper. Dermed er handlingen flyttet til en setting som det bør være mulig for dagens publikum å kjenne seg igjen i. Birmingham er tross alt bare en snau times kjøretur unna Stratford-upon-Avon. I tillegg brukes klassikeren for å diskutere noen av de heteste politiske temaene i vår tid både i Storbritannia og i resten av Europa, nemlig innvandring, innvandrermiljøer og religion. Det hele virker nesten litt for enkelt. Kan man virkelig følge en så enkel oppskrift for å lage dagsaktuelt teater? For Khans produksjon er svaret faktisk et relativt tydelig ‘ja’.

Som The Royal Shakespeare Theatre har The Swan Theatre en scene som går ut i auditoriet, og publikum er plassert på tre sider. The Swan er imidlertid mindre, og dette gjør at man som publikummer kommer nært på handlingen på scenen. Scenografien i Tartuffe består av enkle elementer slik som stoler, bord, en stor blomsteroppsats osv., noe som effektivt lar handlingen skifte mellom de ulike rommene i huset til familien Pervaiz. Møblene er moderne, men har allikevel et snev av rokokko, og dette fungerer fint som bindeledd mellom Molières originalhandling og Khans nye versjon. Særlig fungerer møblene godt i den ikoniske scenen der Orgon (her Imran) gjemmer seg for å få bevis på hvordan Tartuffe prøver seg på hans kone. Her gir en hul sofa der putene fungerer som luker mange muligheter for komikk.

Sterke skuespillere

Først og fremst er imidlertid dette skuespillernes forestilling, og, som ofte er tilfellet ved Royal Shakespeare Company, er ensemblet svært sterkt. Simon Nagra spiller Imran Pervaiz, faren i huset. Det er han som er så oppslukt av Tartuffe at han er villig til å tilby ham alt han eier. Nagra varierer mellom naivitet og bestemthet på en måte som er svært morsom. Det er umulig ikke å like ham til tross for at vi kan se hvor feil han tar i sin forståelse av Tartuffe. Rundt Nagras Imran står familien som stiller seg mer og mer uforstående til hans forhold til Tartuffe. Sasha Behar spiller Amira, Imrans kone. Hun spiller en sterk og tydelig kvinne som ikke lar seg pille på nesen av verken Tartuffes amorøse framstøt eller sin manns dumskap. Raj Bajaj er sjarmerende som Damee, sønnen i huset. Særlig hans mange rappesekvenser er nydelig utført. Zainab Hasan spiller Imrans datter Mariam og står for de sterkeste scenene i stykket. Hun risikerer og bli tvangsgiftet med Tartuffe, men nekter. Hun spiller med stor tyngde, og flere av hennes konfrontasjoner med faren bringer alvor inn over en ellers lett komedie.

Til tross for mange gode skuespillerprestasjoner er det to rolletolkninger som bør trekkes ekstra fram. Den første er Michelle Bonnard som vaskehjelpen Darina. Bonnard har publikum i sin hule hånd fra hun støvsugende entrer scenen i åpningen. Som i Molières tekst fungerer hun som en slags fortellerstemme og et bindeledd inn i historien. I denne versjonen er også Darina muslim, men fra Bosnia, og hun opptrer som mer sekulær og vestlig enn den pakistanske familien hun jobber for. Dette gjør henne til insider og outsider på samme tid. Hun kan med autoritet kommentere de religiøse og kulturelle aspektene i handlingen, noe som fungerer godt for hennes rolle som bindeledd til publikum. Bonnard spiller selvsikkert og elegant – til tider trenger hun bare et lite blunk eller nikk til å få hele salen til å bryte ut i latter.

Trange bukser og selfiestang

Den andre skuespilleren som må trekkes fram, er selvfølgelig Asif Khan i tittelrollen. Han er ved første øyekast fullstendig latterlig. Han snakker med en tydelig overdreven arabisk uttale som ofte gjør teksten enda morsommere. I tillegg er det så åpenbart for alle med unntak av Orgon/Imran at han ikke er den hellige mannen han gir seg ut for å være. Han har dyre solbriller og selfiestang, og under kjortelen har han trange olabukser (noe som blir ekstra morsomt når han prøver å ta dem av på en forførende måte) og leopardmønstret boksershorts. Mot slutten av forestillingen får imidlertid Khans Tartuffe et hardere og kaldere uttrykk. I denne versjonen blir Tartuffe aldri avslørt som svindler, men tas i stedet hånd om av antiterrorpolitiet. I et forsøk på å renvaske seg forklarer Tartuffe at han ikke er noen mulla, men bare en enkel svindler, og han begrunner handlingene sine med at han som muslimsk mann ikke har mange valgmulighetene i dagens Storbritannia. Han kan verken bli statsminister eller banksjef. Slik han ser det, takler samfunnet kun muslimer på ytterpunktene; er de sekulære, er de som oss; er de fundamentalister, kan man definere dem som fiender. Alt i mellom er umulig å forholde seg til, og det er dette som driver hans handlinger. Selv når han innrømmer å være en vanlig kriminell og svindler, er det enklere for politiet å beholde ham i båsen som terrormistenkt fundamentalistisk mulla, og det er dette som blir hans undergang. En slik todelingen av oppfattelsene rundt den muslimske befolkningen er nok, om enn noe spissformulert, til stede i mange sammenhenger i dagens Storbritannia, og Asif Khan leverer resonnementet med en kald likefremhet som kler øyeblikket godt.

Dermed evner faktisk Iqbal Khans versjon av Tartuffe å utforske noen viktige og ubehagelige sider ved forholdet mellom det muslimske miljøet og samfunnet for øvrig i dagens Storbritannia. Kommentarene ovenfor er kanskje ikke direkte nyskapende, men det at de uttales fra en såpass tung og tradisjonsrik scene som Royal Shakespeare Companys i Stratford-upon-Avon er ikke uten betydning. Enda viktigere er imidlertid kanskje den faktiske endringen man kan spore på scenen og i salen. Det er sjelden man ser så mange ikke-hvite skuespillere på samme scene på et av de store teatrene i Storbritannia. Bare det er en liten seier i seg selv. Tilsvarende virket det som om også publikum den kvelden jeg så forestillingen, var mer variert enn det man ofte ser på store teatre. Hvis dette er representativt for publikum også andre kvelder, kan dette være en viktig forestilling også på lang sikt.